Vernegrunnlag: Anbefalt referansevassdrag. Størrelse og beliggenhet. Sammen med Alta- Kautokeinovassdraget omfatter vassdraget Finnmarksvidda som er nasjonalt særpreget ikke minst på grunn av sine svært mange vann og elveløp i en sårbar natur. Vassdraget gir en helhet og gradvis overgang av naturtyper fra viddelandskap i sør til utløp i Tanafjorden. Avsetninger og former knyttet til innlandsisens tilbaketrekning dominerer landskapet flere steder. Pågående prosesser i dagens elver gir sedimenttransport med aktive formdannelser. Vegetasjon, landfauna og vannfauna er viktige deler av naturmangfoldet. Kulturminneverdier. Viktig for reindrift, laksefiske og friluftsliv.

Elvebåt på Tana. (Foto: Gunnar Kristiansen)

Tanavassdraget (Deatnu) drenerer hele den østlige delen av Finnmarksvidda, resten av vidda dreneres av Alta- Kautokeinovassdraget. Elva danner grense mot Finland over en 283 km lang strekning fra Ánárjohkas kilder ned til Polmak. Ca 1/3 av nedbørfeltet ligger på finsk side. Elva har utløp innerst i Tanafjorden.

Elvas to hovedløp, Kárášjohka og Anarjohka møtes 14 km nedenfor tettstedet Karasjok. Kárášjohka og den nordlige grenen Iešjohka drenerer feltene i vest, hvor vi finner Iešjavri, Finnmarks største innsjø. Øvre Ánárjohka nasjonalpark som innbefatter de øvre deler av både Kárášjohkas og Ánárjohkas nedbørfelter. Nasjonalparken henger sammen med Lemmenjoki nasjonalpark på finsk side. På strekningen fra samløpet mellom Kárášjohka og Ánárjohka ned til utløpet innerst i Tanafjorden faller elva 125 m. Enkelte steder ved utløpet er elva hele 2 km bred.

Berggrunnen i nord består av sandstein, mens sørover er gneis viktigste bergart. Den sørlige delen av vidda er dekt av morenemasser. Hoveddalen er glasialt preget, og i bunnen er det store løsavsetninger. Store eskere, terrasser og gamle deltaer itner om at. Tanadalen var hovedløpet for smeltevann fra viddas østlige deler under isavsmeltningen. Elva har senere erodert i disse avsetningene og utviklet et stort antall terrasseflater i ulike høydenivåer. Elvekantene er sterkt utsatt for erosjon under vårflom og årlig, sterk isgang. Massetransporten kan være betydelig. Et karaktertrekk ved Tana er strekninger med sandbanker og grunne, rolige elveløp som veksler med strykpartier. Kárášjohka, Polmakelva og sideelva Máskejohka nedenfor Tana bru har fine meandersystemer. De fleste elvesvingene i Kárášjohka er forbygd med sprengt stein for å sikre landbruksarealer mot erosjon.

Vegetasjonen i nedbørfeltet kan deles i snaufjell og vidder, vidder med spredt fjellbjørkeskog, bjørkeskog og furuskog. Furuskogen i de øvre delene henger sammen med de store skogene finsk Lappland. Skog utgjør ca. 60 % og myr ca. 12 %. Langs bekker og sideelver finnes frodigere viervegetasjon. Østlige plantearter som sibirturt og lappflokk forekommer. Flere steder langs elva vokser den sjeldne tanatimian.

Tana er landets beste lakseelv og målt i kvantum Europas største. Den lakseførende strekningen av hovedelva er 210 km, Ánárjohka 112 km, Kárášjohka vel 120 km og Iešjohka ca. 80 km. I tillegg er mange sidevassdrag lakseførende. I de sørlige elvene og vannene dominerer harr, abbor, gjedde og sik mens ørret og røye er mest vanlig i nord. I alt 14 fiskearter finnes.

Ved utløpet har elva bygd opp et stort og instruktivt delta, der både deltaets geomorfologiske utvikling og vegetasjonsutviklingen har stor verdi. Deltaet er RAMSAR-område. Det er vernet som viktig rasteplass for fugl på trekk, og en stor del av Nord-Europas laksandhanner oppholder seg her på sensommeren.

Elva er lett farbar og har alltid vært en viktig ferdselsåre. I dag går det bilvei langs hovedelva både på norsk og finsk side. Geomorfologisk, botanisk og zoologisk er det knyttet store interesser til vassdraget. Tanavassdraget er det største uregulerte vassdraget i landet og flere sidevassdrag er nærmest urørt av tekniske inngrep. Tanadalen er gammelt samisk bosettingsland med kulturminner knyttet både til laksefiske, reindrift, jordbruk og utmarksnæring. Vidda er sentral for reindriften.