Vernegrunnlag: Sidevassdrag til Skienselvas øvre deler. Vassdraget ligger i overgangssonen mellom Hardangervidda og skogområdene i øvre Telemark, og er sentrale deler av denne type landskap. Elveløpsformer, isavsmeltingsformer, botanikk, fuglefauna, landfauna og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Store kulturminneverdier. Viktig for friluftslivet. Restfelt i et ellers sterkt vannkraftutbygget område.

Elvestrekning i Veståa. Foto: Arne Hamarsland, aug. 2001)
Austbygdåi, også kalt Tessungåi, har sine kilder på den østlige delen av Hardangervidda. Fra Tessungsjøen faller Tessungåi ganske kraftig, for først å følge Sandsetdalen, senere Tessungdalen, til utløp i det nordvestre hjørne av Tinnsjøen.

Liksom vidda forøvrig er landskapet kjennetegnet ved relativt store landformer med små vann i forsenkningene. Hovedelva renner i en 900 bue fra vidda i øst til utløpet i sør.

Nedbørfeltet er karakteristisk ved sine mektige løsmasseavsetninger. Grusrygger (eskere) i forskjellige utforminger, smeltevannsløp og dødismorener er lett synlige for turgåere, og i hoveddalens bunnmorene har sideelvene gravd ut raviner. Bjørka danner tregrensen ca. 1100 moh., men det er gran som dominerer dalsidene opp til 1000 moh. på gunstige lokaliteter.

Særlig vestlige deler av vassdraget er viktig beiteområde for reinsdyrene på Hardangervidda. Her er det også rapportert om mange observasjoner av rovfugl. Under tregrensen er det gode bestander av skogsfugl, rådyr og elg. Det er spredt hytte-bebyggelse opp gjennom hoveddalen, og beboerne er de viktigste brukerne av området. De nedre deler av elva er gyte- og oppvekstplass for storørreten i Tinnsjø. Elveløpet er stedvis betydelig preget av flomforbygninger. .