Vernegrunnlag: Størrelse og beliggenhet. Vassdragets breer, elver og vann er sentrale deler av et kontrastrikt og variert landskap som strekker seg fra vannskillet mot Trøndelag til kysten på Møre. Hovedelva er den største dreneringsveien mellom indre Østlandet og Nordvestlandet. Høye fjellområder sammen med stor og markert hoveddal med flere sidedaler er karakteristiske hovedformer. Kraftige elver er stedvis svært fremtredende i landskapet. Elveløpsformer, isavsmeltingsformer, aktive prosesser i avsetninger og fjell, botanikk, landfauna og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Store kulturminneverdier. Viktig for friluftslivet.

Istra i Trollstigen. (Foto: Arne Hamarsland, juni 2003)

Rauma er et av de største vassdragene i Møre og Romsdal. Elva har sitt utspring fra Lesjaskogsvatn som ligger på vannskillet mellom Østlandet og Nordvestlandet og drenerer både til Rauma og til Gudbrandsdalslågen. Rauma har utløp i Roms­dalsfjorden ved Åndalsnes.

Nedbørfeltet spenner fra rolige, avrundete former i sørøst til typiske alpine formasjoner med spisse tinder i vest. Den verdenskjente Trollveggen i nedre del av Roms­dalen reiser seg nesten loddrett 1000 m opp fra dalbunnen. Hovedelva veksler mellom stryk og ville fossepartier, som mellom Stuguflåten og Stavern, og flere større stilleflytende partier i nedre del. De største sideelvene er Grøna, Ulvåa, Verma og Istra som alle kommer fra sør. Verma er utnyttet til kraftproduksjon. Istra som munner ut nær utløpet, ble vernet i 1986 (Verneplan III), mens resten av Rauma kom med i 1993 (Verneplan IV). Den vil­le naturen, den fossende elva, de grønne liene i kontrast til de mørke fjellsidene og de snøkledde toppene, gjør Romsdalen til en av Norges vakreste daler. Theodor Caspari betegnet Romsdalen som «det dramatiske høgdepunkt i norsk natur».

Romsdalen er et kjent turistmål. Både vei og jernbane følger dalen nedover til Åndalsnes. Ved Verma går jernbanen i en 180 graders slynge inne i fjellet og kommer ut med praktfull utsikt til Vermafossen som er utnyttet til kraftproduksjon, men som om våren kan være en imponerende foss. Jernbanen krysser elva på Kylling bru, en av landets mest kjente. Særlig vår og forsommer med god vannføring er fossen et imponerende skue.

Vassdraget har store naturfaglige verdier. Rauma er et klassisk eksempel på at vann­skillet under siste istid ble flyttet østover, med det resultat at mange av dalene, for eksempel Ulvådalen og Vermedalen, danner mothaker til hoveddalen. De kalles agnordaler. Botanisk har nedbørfeltet mye å by på. Få andre vassdrag har en slik spennvidde i plantesammensetning. De sørøstlige delene har innlandspreget flora med innslag av østlige og sørøstlige arter. Mot vest øker kystinnslaget, og lauvskog blir mer domine­rende. De produktive oreskogene langs hoved­elva har en artsrik flora, og i dalsidene finnes partier med produktiv edellauvskog. Uvanlig rik fjellvegetasjon finnes i nordhellingen til Rånåkollen.

Rauma har en lakseførende strekning på 42 kilometer og er et av de viktigste laksevassdrag i fylket. Tidligere ble det tatt flere tonn hvert år, men også denne elva ble infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Det skjedde i 1980. Høsten 1993 ble hele elva behandlet med fiske­giften rotonon for å utrydde parasitten. Parasitten ble igjen påvist i 1999. Vassdraget har pr. 2004 ikke vært gjenstand for ny behandling. 

Deler av Rauma er allerede utnyttet til kraft­produksjon. Noe av vannet i Vermafossen nyttes i Verma kraftstasjon. Vermevatn er regulerings­magasin. Deler av nedbørfeltet nord for hoved­elva nyttes i Grytten kraftverk. Den kjente Monge­fossen med et fritt fall på 774 m er Norges høy­este foss i fritt fall. Den er i dag tørrlagt største­delen av året. Sideelva Istra er ca. 17 km lang med et fall på 1163 m. Riksveien, best kjent som Trollstigveien, krysser den imponerende Stigfossen i øvre deler. Veien er i seg selv en attraksjon som en av våre kjente turistveier.

Nedbørfeltet karakteriseres av to vel­utviklede u-daler med bratte sider som fører opp til nesten vegetasjonsfrie fjell. Alnesdalen er en fjelldal som går øst-vest og munner ut i Isterdalen ved Trollstigen. Isterdalen er en forholdsvis trang nord-sørgående dal med bjørkeskogkledte dalsider. I midtre deler av dalen finnes elvesletter hvor elva bukter seg (meandrerer). I dalene forekommer løsmasser i til dels stor mengder. Istra er et kontrastpreget vassdrag. Både som kulturhistorisk dokument og som turistattraksjon er den kjente Trollstigveien av stor verdi.