Hauen

I 1910 tok daværende statsminister Gunnar Knudsen – som hadde en bakgrunn som ingeniør, skipsreder, industribygger, ordfører og stortingsrepresentant – initiativ overfor Gjerpen, Porsgrunn, Skien og Solum kommuner til et samarbeid om å forsyne kommunene med energi. Tanken var å gjøre distriktet til et betydelig industrisentrum. Det ble foreslått å kjøpe fallrettighetene i Årlifoss, og å bygge kraftstasjon der med overføring av en, etter den tids forhold meget store kraftmengde på 9100 kW. Forslaget vakte imidlertid stor strid, og blant annet forkastet Skien forslaget og gikk ut av samarbeidet. De tre øvrige kommunene fortsatte, og sammenslutningen ble organisert under navnet Skiensfjordens kommunale kraftselskap (SKK) og etablert i 1912.

SKK satte tidlig i gang å bygge ut Årlifoss. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse for kraftverkets hovedbygning. Vinnerutkastet - med tilnærmet domkirkestil – ble tegnet av arkitekt og professor Olaf Nordhagen, og stasjonen fikk et svært monumentalt preg. Det ble samtidig satt i gang bygging av en 70 km lang, dobbel kraftledning på 60 kV frem til Hauen transformatorstasjon. Byggingen av ledningen ble utført av ingeniørene Nissen & von Krogh.

Sekundærstasjonen som skulle ta i mot kraften fra Årlifoss, ble plassert ved gården Hauen ved Bøle i Gjerpen, omtrent midt mellom Porsgrunn og Skien, og fikk altså navnet Hauen transformatorstasjon. Byggingen av stasjonen ble utført i løpet av 1913– 1914, og den ble satt i drift samtidig med at strømmen ble slått på i Årlifoss kraftverk 28. mars 1915. Olaf Nordhagens vinnerutkast for Årlifoss kraftverk ble også veiledende for byggingen av Hauen, og særlig fremstår fasadene i kraftverket og sekundærstasjonen som mer eller mindre identiske. Fra Hauen, som i de første 15 driftsårene var det eneste hovedtrans formeringspunkt i distriktet, bygget SKK et omfattende fordelingsnett på 10 kV for levering til Gjerpen, Porsgrunnog Solum.

I mellomkrigstiden utviklet det seg et stadig sterkere forbruk av elektrisk kraft i SKKs område, og tidlig på 1930-tallet ble derfor et nytt kraftverk i Grønvollfoss bygget ut. Grønvollfoss var for øvrig det første helautomatiske kraftverket i Norge, og svært moderne for sin tid. I forbindelse med dette kraftverket ble det i 1938–1939 bygget en ny ledning med betongmaster fra Grønvollfoss og Årlifoss til Hauen. Den nye ledningen, bygget av A/S Betonmast Oslo, ble satt i drift til Hauen i november 1939. Den ble dimensjonert for 132 kV, men ble drevet på 66 kV de to første årene.

På 1940- og 1950-tallet ble Hauen ut-videt med både nedre og øvre koblingsanlegg i friluft, samt transformatoranlegg i fjell. Det ble også foretatt en rekke tekniske utskiftninger og bygget nye ledninger. Av de gamle overføringene fra Årlifoss har stålmastledningen fra 1915 blitt revet, mens ledningen med betongmaster fra 1939 fortsatt står, og i dag tas inn i Meen koblingsstasjon like ved.

Et nybygg i forlengelsen av Hauen transformatorstasjon stod klart i 1949. Det nye bygget ble den første tiden hovedsakelig brukt som lagerlokale, samt til administrasjon og som vedlikeholdsenhet for verktøy- og anleggsmateriell. Det inneholdt også et nyinnredet spiserom, til de ansattes store glede. Nybygget ble omgjort til kontorlokaler på 1980-tallet, da SKK bygget nytt lager på den andre siden av vassdraget. Kontorlokalene har også senere blitt modernisert.

Rundt årtusenskiftet ble det foreslått å slå sammen SKK og Vestfold Kraft (VK). Hele høsten 1999 pågikk det uformelle samtaler mellom VK og SKK, og i mai 2000 kom Statkraft inn på eiersiden i begge selskapene. I desember 2000 ga eierkommunene i Vestfold og Grenland klarsignal for fusjonen. 1. januar 2001 var det nye selskapet, Skagerak Energi, en realitet, og det er i dag dette selskapet som eier Hauen transformatorstasjon. I dag eies Skagerak Energi av Statkraft med to tredeler og kommunene i Grenland med én tredel.

Den gamle hovedbygningen på Hauen fungerte i lang tid som driftssentral for SKK. Mot slutten av 1900-tallet fant imidlertid SKK det hensiktsmessig å flytte denne, og 12. desember 1994 ble strømmen i driftssentralen på Hauen slått av for siste gang.

Etter hvert avviklet man også resten av driften i den gamle hovedbygningen på Hauen. Dette skjedde på 2000-tallet, da Skagerak oppgraderte hele sitt regionalnett fra 66 til 132 kV. I forbindelse med dette arbeidet ble fjellanlegget på Hauen modernisert i 2005, samtidig med at det ble bygget en ny stasjon på andre siden av veien, på vestsiden av den opprinnelige hovedbygningen. Den nye stasjonen stod klar i 2006, og man kunne dermed fase ut alle tekniske anlegg i den gamle hovedbygningen.

I dag brukes den eldste delen av Hauen transformatorstasjon til noe kontor- og møtevirksomhet, men størsteparten av bygget står for det meste ubrukt. Det står imidlertid igjen mye teknisk utstyr som ikke lenger er i drift, men som er materielt autentisk. Hauen transformatorstasjon er likevel fremdeles i full drift med både nytt stasjonsbygg, fjellanlegg og utendørs koblingsanlegg.

Da Hauen transformatorstasjon ble satt i drift i 1915, tok den imot den doble 60 kV-ledningen fra Årlifoss, nedtransformerte kraften til 10 kV og fordelte denne videre til mottakerkommunene Gjerpen, Porsgrunn og Solum. For nedtransformeringen ble det installert tre transformatorer, hver med en kapasitet på 5500 kVA, slik at samlet transformatorkapasitet i Hauen var på 16500 kVA.

Årlifosskraften ble raskt svært populær, både til bruk i offentlig belysning og industri. A/S Bamble Nikkelkompani og A/S Portland Cementfabrik meldte seg etter hvert som avtakere av så store kraftkvanta at det alt i 1916 måtte bygges en ledning med ca 54 kV spenning fra Hauen til en ny sekundærstasjon i Breviksdalen.

66 kV-ledningen fra Ballestadhøgda til Eidanger grense ble ført inn til Hauen i 1923, og det ble bygget en ledning fra Hauen til Roligheten i 1929. Denne ble dimensjonert for 132 kV, men ble den første tiden drevet på 66 kV. Reléog bryteranleggene ble modernisert i 1936–37, slik at Hauen kunne ta imot den nye 66 kV-ledningen fra Grønvollfoss og Årlifoss i 1939. To år senere ble spenningsnivået på denne oppgradert til 132 kV. Det høyspente apparatanlegget ble utvidet med et friluftsanleggfor 132 kV, og det ble installert en transformator på 30 000 kVA.

I 1949 ble et nytt utendørs koblingsanlegg satt i drift. I forbindelse med dette ble to gamle transformatorer faset ut, og én ny satt inn. I fjellanlegget som ble satt i drift i 1955, ble det satt inn en transformator på 40 000 kVA, ogsenere fullført med en på 60 000 kVA i 1962.

Også i etterkrigstiden ble det bygget nye ledninger mot Hauen, blant annet fra Åbjøra via Jåberg, fra Hjartdøla via Grønvollfoss, samt viderefordeling av Tokkekraft via Rød. Helt fra selskapets begynnelse hadde SKKs hovedoppgave vært å levere kraft til viderefordeling i lokale elektrisitetsverk, men etter en sammenslutning av elverkene i distriktet i 1965 kunne SKK også levere kraft direkte til forbrukerne. Dette, i kombinasjon med at en rekke av de tidligere 66 kV-ledningene i denne perioden ble spenningsoppgradert til 132 kV, ga en noe enklere utforming av hovedfordelingsnettet rundt Hauen. 132 kV-ledningene ble etter hvert også flyttet fra Hauen, og tatt inn i Meen koblingsstasjon like ved.

I perioden 2004–2006 faset Skagerak ut hele sitt 66-kilovolts regionalnett til fordel for 132 kV. Fjellanlegget ble modernisert, og en kraftig 12 kV-forbindelse ble bygget mellom dette og en ny stasjon på andre siden av veien. Den nye stasjonen ble plassert på det tidligere området til nedre friluft. Skagerak moderniserte samtidig transformatorstasjonene Moflata og Skotfoss, og bygget nye 132 kV-ledninger mot disse fra Hauen.

Hauen transformatorstasjon ble bygget etter samme mal som Årlifoss kraftverk, tegnet av arkitekt og professor Olaf Nordhagen. Nordhagen vant i 1908 konkurransen om fullførelsen av Nidarosdomen i Trondheim, og var domkirkearkitekt fra 1909 og frem til sin død i 1925. Han tegnet også de monumentale kraftverkene Vemork og Såheim på Rjukan, samt det katedralaktige Glomfjord kraftverk i Meløy kommune i Nordland. I Nord- Trøndelag tegnet Nordhagen Follafoss kraftverk og transformatorstasjonene Namsos, Steinkjer og Åsen.

Nordhagens sans for det monumentale ser vi også i de domkirkeaktige fasadene på Hauen. Bygningen er tydelig middelalderinspirert, med klare referanser til borg- og kirkearkitektur i både detaljer og helhet. Bygningen er i fem etasjer, med fasader i en kombinasjon av betong og naturstein, en kombinasjon man også ofte kunne se i banker, hoteller og offentlige administrasjonsbygg fra samme periode.

Verdt å nevne spesielt er inngangspartiet på sydveggen, som er overbygget og omkranset av buede portaler. Overbygget er i to etasjers høyde, der en overgang fra natursteinskledning til betong går parallelt med overkanten av vinduene i hovedbygningens førsteetasje. Langs alle fasadene er vindueneplassert i vertikale innsunkne felt, noe som er med på å forsterke det domkirkeaktige preget. Fasadene preges ellers i stor grad av betong, men med naturstein i overgangene rundt alle hjørner. Taket er valmet.

Tilbygget fra 1949 fungerer i dag hovedsakelig som kontorbygg. Det er utformet i en funksjonalistisk form som stilmessig bryter kraftig med den opprinnelige. Det er imidlertid lagt inn enkelte detaljer i fasader og vinduer som gjør det mulig å trekke paralleller til den gamle bygningen basert på Nordhagens tegninger. Trolig var detingeniørene Aarum & Berge som stod for utformingen. Transformatoranlegget som stod klart i 1955, ble – i likhet med mange transformatoranlegg fra samme tid – plassert inn i en skjæring i fjellet. Dette anlegget er tegnet og konstruert av Aarum & Berge.

På Hauen kan man i dag se flere generasjoner av transformatorstasjonsanlegg, noe som gir et godt innblikk i ulike epokers stasjonsutforming og -arkitektur, og som gir anlegget kontinuitetsverdi. Likevel er det nok først og fremst i den eldste bygningen fra 1914–15 at vi finner de største kulturminneverdiene. Stasjonen, basert på Nordhagens tegninger av Årlifoss, er kanskje den mest arkitektonisk ambisiøse i landet. Den domkirkeaktige bygningen har en rekke påkostede og forseggjorte detaljer, samtidig som den fremstår som monumental. Både taket og fasadene mot sør og vest er stort sett intakt slik det ble bygget.

Hauen har vært utsatt for en rekke ombygginger og stadige utskiftninger av teknisk utstyr. Likevel fremstår den gamle hovedbygningen i stor grad i sin opprinnelige form, og den inneholder også en del gammelt teknisk materiell. Blant annet står driftssentralsystemet fra 1978 igjen. Dette var et av de aller første datastyrte driftssentralsystemene fra Siemens. Det utfasede 10 kV-anlegget fra 1940-tallet er også spesielt. Inne i stasjonen finnervi i tillegg en rekke gamle brytere, målere og andre gjenstander som har blitt tatt vare på.

På plenen utenfor stasjonens hovedinngang står det en statue av SKKs stifter, Gunnar Knudsen. Statuen, som er laget av billedhugger Gustav Lærum, ble avduket 7. juni 1931 av borgermester H. E. Kjølseth. Hver 17. mai blir det holdt minnetale og lagt ned krans ved statuen.

Hauen transformatorstasjon var som driftssentral lenge det sentrale punktet for transformering og fordeling av elektrisk kraft i sitt område. Det var av meget stor betydning for driftssentralens virksomhet å ha et pålitelig og velutbygd telefonsystem, og så tidlig som i 1921 fikk Hauen landets første høyfrekvenstelefon, tilkoblet 60 kVledningen Årlifoss–Hauen.

Samkjøring av kraftverk har vært, og er, et særdeles sentralt virkemiddel for å kunne utnytte kraftproduksjonen i et større område – med flere kraftkilder – best mulig. Landets første samkjøring fant sted i 1918, da SKK så seg om etter muligheter for å ta ut toppkraft. A/S Treschow-Fritzøe i Larvik hadde som eier av magasinverkene i Siljan tilstrekkelig med toppkraft, men ønsket samtidig tilgang til den jevne krafttilførselen som elveverket Årlifoss kunne gi. Sammenleide de to selskapene 6000 hk fraTinfos Papirfabrik, og dermedstartet en trekantkjøring der SKK kunne ta ut toppkraft fra Siljannår det var nødvendig, mens Treschow,som hadde et mer konstant kraftforbruk, kunne ta imot Tinfoskraftnår som helst. Også innenfor samkjøring var altså SKK pionerer, og det sentrale knutepunktet for kraftoverføringen i dette samarbeidet var Hauen transformatorstasjon.

Også flere av ledningene som opp gjennom årene har blitt ført inn til Hauen, er kulturhistorisk interessante. I denne sammenheng utmerker særlig den andre overføringen fra Årlifoss seg. Den ble satt i drift i 1939, og spenningsoppgradert til 132 kV i 1941. Dette var Norges første 132 kV-ledning med betongmaster, og ledningen står fortsatt.