Hol I

Elektrisitet til alminnelig forbruk gikk til å begynne med til belysning. Etter hvert ble det mer vanlig å bruke elektrisitet også til oppvarming. Dermed økte behovet for kraft. Få måneder før andre verdenskrig brøt ut i Norge i april 1940, kom vedtaket om at det kommunale Oslo Lysverker skulle bygge et kraftverk i Hol i Hallingdal.

Utbyggingen av Hol I startet i september samme år. Det ble imidlertid full stans i arbeidene sommeren 1943. Først etter frigjøringen i 1945 kom arbeidet i gang igjen. De to første aggregatene ble satt i drift i 1949, de to siste i 1954 og 1956. Fjernledningen på 19 mil for en spenning på 220 kV var da allerede bygd fram til transformatorstasjonen i Oslo.

Hol I var ett av de første og største kraftverkene som ble satt i drift i årene etter andre verdenskrig. Hol I var også det første kraftverket i Oslo Lysverkers store utbygginger i Hallingdal og Hemsedal. Utbyggingen av Hol I omfattet sideelver til Hallingdalselva.

Reguleringene som ble gjennomført av Oslo Lysverker i Hallingdalsvassdraget, var av stor betydning for driften av kraftverkene lenger ned i vassdraget. I dag heter Oslo kommunes kraftselskap E-CO Vannkraft.

Hol I er bygd ut for to forskjellige fallhøyder. Begge har fall til Holselva (Høvsfjord) 598 moh. ved Hovet. Votnasiden har inntak i Varaldsetvatnet på nivå omtrent 1 000 meter over havet, og Urundasiden har inntak i Strandevatnet på noe under 1 000 meter. Bortsett fra en kobling i magasinet i Stolsvatnet og en tidligere mulighet for en forbindelse i rørgaten har Votnasiden og Urundasiden separate nedbørfelt, magasiner, tilløpssystemer og aggregater. Kraftstasjonen og utløpskanalen er felles for de to anleggene. Utbyggingens hoveddeler er overføringstunneler, magasiner, dammer med flomavledning, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanent utstyr. I reguleringsanleggene inngår sju til dels store dammer samt overføringstunneler.

Hovedmagasinet for Votnasiden er dannet ved oppdemning av omtrent 14 større og mindre vatn. De største er Stolsvatnet, Mjåvatnet, Olsend­vatnet, Buvatnet og Djup­­vatnet. Maga­sinet er etablert ved dammer ved Stolsvatnet, Mjåvatnet og Olsendvatnet og med kanaler mellom flere av de opp­rinnelige vatnene. Den kjente Stolsvass­dammen er den største av dammene i Votnasiden. Den 730 meter lange dammen sto ferdig i 1948. Dammens lengste del er en såkalt flerbuedam og består av 13 vertikale hvelv med spenn på 40 meter. Opprinnelig var dammen planlagt med 26 hvelv. På sidene er det platedam, massiv­dam i betong og jorddam med betong­kjerne.

Flerbuedammen strekker seg over det dypeste partiet i en lengde på 420 meter og med største høyde på 17 meter. I 2002 ble det bestemt at det skal bygges en ny dam som erstatning for dammen ved Stolsvatnet. Det ble valgt steinfyllingsdam. Flerbuedammen er våren 2011 søkt revet, og er allerede erstattet av steinfyllingsdam nedstrøms. Ved Mjåvatnet og Olsendvatnet er det bygd betongdammer. Platedammen med massive betongdammer på sidene ved Olsendvatnet er den største av dem. Den totale lengden er på nesten 400 meter, og største høyde er ti meter. Det er én dam ved Bergsjø og to ved Rødungen. Den største er en hvelvdam i betong i selve elveløpet fra Rødungen. Inntaksmagasinet i Varaldsetvatnet er oppdemt med en regulering. Fra inntaket i magasinet er det en tunnel fram til fordelingsbassenget ovenfor kraftstasjonen.

Urundasiden har inntak i Strandevatnet. Magasinvolumet er på 554 mill. m³. Urundasiden kan utnytte deler av magasinet i Stolsvatnmagasinet. Tilløpstunnelen fra inntaket i Strandevatnet til fordelingsbassenget er 17,2 kilometer og ble drevet fra fem tverrslag. Tunneltverrsnittene er på 22–24 m². Det ble arbeidet på tre skift og med seks mann på hver stuff. Utstyret var lette bormaskiner med knematere og hardmetallbor. Inndriften per stuff lå på 35–40 meter per uke og med 51 meter som beste resultat. Byggingen av steinfyllingsdammen startet i 1953, og dammen var ferdig i 1955. Damhøyden er 40 meter, og dammen har en lengde på 370 meter. Dammen ble bygd etter ”de mest moderne metoder”. Metodene besto blant annet i massetransport, utlegging og valsing av massene i dammen. Dammen har en sentral tetningskjerne av morene. Det er et fordelingsbasseng for hver av sidene. Fordelingsbassengene er utsprengt i fjellet som vanlige kammerbasseng med et øvre og et nedre kammer.

Kraftstasjonen er bygd i betong og har et grunnareal på 13 000 m². Bunnen er nedsprengt i fjell. Fra kraftstasjonen er det en 230 meter lang utløpstunnel til Holselva.

For hvert fall er det to like store aggregater med vertikal oppstilling. På Votnasiden er det to turbiner på 45 MW hver, mens Urundasiden har to turbiner på 50 MW hver. Alle er Francis-turbiner som ble levert av Kværner. De to første hadde ”verdensrekord” både for ytelse og trykkhøyde da de kom i drift i 1949. De fire luftavkjølte generatorene ble levert av NEBB. Det er to transformatorer. Begge er på 110 MVA. Transformatorene er plassert i egne celler i koblingsanlegget. Begge ble levert av ABB National i 1990 og erstattet de opprinnelige transformatorene. Koblingsanlegget ble modernisert tidlig på 1990-tallet.

Etter andre verdenskrig ble det tatt i bruk mer tradisjonelle norske former. Et utslag var at saltaket igjen kom til heder og verdighet. Hol I er et eksempel på denne tendensen. Her harmonerer saltaket godt med fjellandskapet. Kraftstasjonen er tegnet av Daniel Hofflund (1897–1967). Han var på denne tiden byarkitekt i Oslo.

Hol I ble et viktig bidrag til landets og spesielt hovedstadens elektrisitetsforsyning like etter krigen. Hol I var det første kraftverket som Oslo Lysverker bygde i Hallingdal, og var en god start og en nyttig erfaring både for fortsatt utbygging i Hallingdal og de senere utbyggingene i områder som lå langt fra byer. Hol I ble bygd delvis etter planer fra før andre verdenskrig og var det siste store norske anlegget som ble bygd med rørgate og kraftstasjon i dagen. Det er til og med det største. De to første turbinene i Hol I var de største Francis-turbinene i verden både i ytelse og fallhøyde da de ble satt i drift i 1949. Rekorden gjaldt inntil de første aggregatene på 50 MW i Nedre Vinstra kraftverk kom i drift i 1953. Turbinene i Hol I var en del av utviklingen av norskproduserte Francis-turbiner for stadig høyere fall og ytelser.

Utbyggingstempoet var viktig, og nye metoder og løsninger ble tatt i bruk. Lengre tunneler, større tverrsnitt og kortere anleggstid ble mulig på grunn av nye drivemetoder. Byggingen av Hol I var ikke noe unntak. Tunnelmasser fra tilløpstunnelen ble brukt i steinfyllingsdammen. Steinfyllingsdammen som stod ferdig i 1955 etter en byggetid på tre sesonger var ny innen norsk kraftutbygging. Denne damtypen ble raskt svært vanlig i Norge og har hatt en stor betydning for kraftutbyggingen.

Senere er det bygd et stort antall steinfyllingsdammer, og mange av dem er betydelig større. Både kraftstasjoner i fjell og steinfyllingsdammer ble først begrunnet med krav til sikkerhet og beredskap med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig. Dersom utbyggingen hadde begynt etter krigen, hadde kraftstasjonen ganske sikkert blitt plassert i fjell. De to store dammene ved Hol I, Stolsvassdammen og Strandevassdammen, representerer to forskjellige utviklinger. Stolsvassdammen ble bygd før steinfyllingsdammene hadde fått innpass, og det ble der bygd en betongdam av en sjelden type. Nå, bortimot 60 år etter, skal flerbuedammen erstattes av en steinfyllingsdam. Stolsvassdammen har en spesiell klang innen norsk dambygging. Den er et mektig skue med sine 13 vertikale hvelv og er brukt i mange sammenhenger som et eksempel fra norsk kraftutbygging. Stolsvassdammen både var og forble den nær sagt eneste i sitt slag. Steinfyllingsdammen, Strandevassdammen, var også omtrent den eneste i sitt slag da den ble bygd, men det viste seg at den ble etterfulgt av en lang rekke av samme type.

Utbyggingen av Hol I var et stort prosjekt for sin tid. Byggingen ble forberedt med blant veibygging like før tyskernes invasjon av Norge i 1940. Det ble forsinkelser både på grunn av krigen og ressursknappheten etterpå, men dette førte trolig til at deler av anlegget fikk en annen utførelse enn først planlagt. Det er et stort, sammensatt system av magasiner og vannveier, lange tunneler, steinfyllingsdam, to ulike fall i samme kraftstasjon og høytrykks Francis-turbiner i den første fasen av en ny teknologisk tidsalder. En lite brukt damtype og kraftstasjonen og rørgaten i dagen er mer å henregne til ”gamle dager”. Men også disse er på grunn av størrelsen og teknikken viktige innslag i norsk kraftutbygging. Noen av de eldre løsningene for Hol I er store konstruksjoner sammenlignet med tidligere utbygginger. Enkelte av de nye løsningene var blant de første eller de største av sitt slag, men de er overgått i mange senere utbygginger. Hol I representerer sammen med noen andre kraftverk fra denne tiden et skille i norsk kraftutbygging.