Hakavik – Asker

Visjoner om elektriske jernbaner utløste de første statlige oppkjøpene av fossefall allerede i 1890-årene. Elektriske baner ble regnet som overlegne de dampdrevne, ikke minst der det var stor trafikk og stor stigning. Med jernbaner drevet av strøm fra norsk vannkraft ville Norge, som et kullfattig land, også kraftig redusere avhengigheten av kulleveranser fra utlandet.

Til tross for flere initiativ og konkrete forslag i Stortinget, tok det lang tid før Norge fikk en statlig satsing på elektrifisering av jernbanen. De første jernbanene som ble elektrifisert var i stedet privatbaner. Av disse kan nevnes Thamshavnbanen, som ble elektrifisert i 1908 og transporterte malm fra Løkken gruber til Trondheimsfjorden, og Norsk Hydros baner Tinnosbanen og Rjukanbanen, som ble elektrifisert i 1911.

Den 29. juli 1912 vedtok Stortinget å elektrifisere jernbanen Kristiania–Drammen. I forbindelse med dette oppstod det en rekke diskusjoner om hvordan de tekniske installasjonene skulle være. Resultatet ble at man valgte å bygge Hakavik kraftverk ved innsjøen Eikeren i Buskerud for produksjon av enfasestrøm til jernbanen. Hakavik var svært velegnet som produksjonsanlegg, blant annet på grunn av de gode reguleringsmulighetene og den sentrale beliggenheten i forhold til flere jernbanestrekninger på Østlandet. Dette førte også til at man etter hvert, riktignok i et litt langsomt tempo, kunne elektrifisere flere jernbanestrekninger.

For å forsyne Drammensbanen med strøm, bygget NVE en overføringsledning fra Hakavik, via Sundet koblingshus i nordenden av Eikeren, til Asker transformatorstasjon. Ansvaret for det praktiske byggearbeidet ble lagt til byggeledelsen ved Hakavik. Det var ingen selvfølge at NVE skulle bygge denne ledningen, ettersom ansvaret for denne typen strømforsyning lå et sted i skjæringsfeltet mellom NVE og Norges Statsbaner. Saken endte imidlertid med at NVE bygget og drev ledningen Hakavik–Sundet–Asker, mens Statsbanene bygget og drev avgreningslinjene vestover fra Sundet koblingshus, mot Skollenborg og Neslandsvatn. Det ble opprinnelig gitt konsesjon for bygging av to masterekker, men av økonomiske årsaker ble det bare bygget én masterekke med to ledningssett. Ledningen Hakavik–Asker ble spenningssatt fra Hakavik 8. mai 1922.

Gjennom etterkrigstiden økte både kraftproduksjonen og kraftforbruket, og kapasiteten i Asker transformatorstasjon ble derfor for liten. For å øke kapasiteten faset man derfor ut den opprinnelige stasjonen i Asker og bygget nye Asker omformer innsprengt i fjellet like ved. Asker omformer ble satt i drift 22. mai 1965, og ledningen fra Hakavik ble da ført inn til dette anlegget.

Rundt midten av 1960-årene startet Interessentskapet Buskerudledning – som var et samarbeid mellom Buskerud Kraftverker og Drammens Elektrisitetsverk og i dag er en del av EB Nett – bygging av en dobbel 132 kV-ledning mellom Flesaker og Kjenner. Den 21. juli 1965 inngikk derfor NVE en avtale med Interessentskapet om at NVE kunne benytte seg av Hakavikledningens trasé mellom Petraborg og Kjenner mot at Interessentskapets ledning og Hakavikledningen skulle legges på felles mast på denne strekningen. Interessentskapet skulle eie og drive hele ledningen, men NVE og NSB skulle kunne disponere sitt 55-kilovolts trådsett ved behov. Den opprinnelige Hakavikledningen ble derfor da revet på strekningen Petraborg – Kjenner.

Som nevnt, var det NVE som opprinnelig stod for byggingen av ledningen og i mange år også eide den. Da Statkraft ble skilt ut fra NVE i 1986, fulgte ledningen, bortsett fra strekningen Petraborg–Kjenner, med i det nye selskapet. Etter delingen av Statkraft i 1992, gikk den videre til Statnett. I 2005 ble det imidlertid inngått avtale mellom Statnett og Bane Energi om overtakelse av ledningen, og Bane Energi overtok eierskapet fra 1. januar 2006. Strekningen mellom Petraborg og Kjenner eies i dag fortsatt av EB Nett AS.

Ledningen Hakavik–Asker er omkring 55 km lang, og bygget med 55 kV-énfasestrøm med en frekvens på 16 2/3 hertz. I Sundet mellom Eikeren og Fiskumvannet ble det bygget et koblingshus med avgreninger mot Skollenborg og Neslandsvatn. Videre bygget man ledningen frem til Asker transformatorstasjon, der spenningen ble nedtransformert til omkring 15 kV og ledet ut på jernbanenes kontaktledning. I 1965 ble endepunktet flyttet til nye Asker omformer.

De opprinnelige mastene fra 1922 er en kombinasjon av A-master (hovedsakelig) og H-master i stål, stående på betongfundament. Ved idriftsettelsen var det 331 master i ledningen, med gjennomsnittlig spennlengde på ca 150 meter. Mellom Petraborg og Kjenner ble imidlertid ledningen fra 1966 lagt på det som i dag er EB Netts masterekke, og de opprinnelige mastene på denne delen av strekningen ble revet. Her er det også stålmaster på betongfundament, men av atskillig større dimensjoner enn de opprinnelige mastene.

Linene er hovedsakelig av to trådsett med 2×35 mm² kobber hver, men forsterket med 50 mm² i enkelte spenn. Topplinen er av 50 mm² ståltråd. På den delen av strekningen som går på felles master med EB Netts ledning, er det i dag liner av 2×95 mm² stålaluminium. Det siste partiet av ledningen, mellom Borgen og Asker, ble for øvrig lagt i jordkabel i 1989.

Fra kraftverket går ledningen i nordlig retning, i skogkledd landskap på vestsiden av innsjøen Eikeren. Ved sundet mellom Eikeren og Fiskumvannet svinger den østover, og går innom Sundet koblingshus og videre til Petraborg, samtidig som landskapet i sterkere grad preges av jordbruksområder. Videre østover får landskapet et noe mer urbant preg i det man begynner å nærme seg Drammen. Drammensvassdraget krysses omtrent ved Åssiden, og ledningen beveger seg deretter inn i skogen over åsene i Lier via koblingsstasjonen på Kjenner. Ved Lier krysser ledningen E18, og går avslutningsvis sør for denne, gjennom skog- og myrområder frem til Borgen, og videre i jordkabel til omformerstasjonen ved jernbanestasjonen i Asker.

Den eldste delen av ledningen ble bygget på en tid da det ikke ble lagt spesielt stor vekt på hensynet til landskap og miljø ved slik bygging. Imidlertid er disse partiene av ledningen forholdsvis beskjedent dimensjonert, og den gjør derfor ingen større visuelle inngrep i landskapet.

Når det gjelder den delen som er hektet på EB Netts ledning mellom Flesaker og Kjenner, utgjør dette et adskillig større visuelt inngrep. I konsesjonen for denne ledningen ble det derfor satt krav om å ta hensyn til naturforekomster av vitenskapelig eller historisk betydning, samt at den måtte bygges slik at den ble minst mulig skjemmende i terrenget. Likevel kan man nok hevde at disse mastene, med åtte strømførende liner hver, enkelte steder er betydelig markerte elementer i landskapet.

Elektrifiseringen av jernbanene i Norge har vist seg å være helt avgjørende med tanke på å gjøre disse driftssikre, miljøvennlige, effektive og økonomisk konkurransedyktige. Det første statlige initiativet i denne sammenhengen var elektrifiseringen av Drammensbanen i 1922. Strømmen til denne jernbanelinjen ble overført via kraftledningen Hakavik– Asker. Ledningen var med andre ord en tidlig og viktig brikke i en prosess som var av meget stor betydning for samferdsels- og samfunnsutviklingen i Norge på 1900-tallet.

Det som i dag kanskje gjør ledningen Hakavik–Asker mest spesiell, er omfanget av originalt teknisk materiell som fortsatt er i bruk. På strekningene Hakavik–Petraborg og Kjenner–Borgen står fortsatt de opprinnelige mastene fra 1922. Her går også opprinnelige strømførende kobberliner, og det er utstrakt bruk av opprinnelige isolatorer. Disse partiene av ledningen gjør dermed Hakavik–Asker til et av de aller eldste kraftoverføringsanleggene i Norge som fortsatt er i drift med opprinnelig teknisk utstyr.

Hakavik kraftverk har en stor, nesten majestetisk, hovedbygning, tegnet av arkitekt Sigmund Brænne, og er i seg selv et viktig kulturminne. Kraftverket ble vedtatt bygget av staten for å produsere elektrisitet til den norske jernbanen, og har dermed hatt stor betydning for den generelle samfunnsutviklingen. Rundt kraftverket bygget det seg i 1920-årene også opp et lite lokalsamfunn, med boliger og annen infrastruktur. I den andre enden av ledningen ble opprinnelig Asker transformatorstasjon bygget. Den flotte bygningen, i upusset tegl, med rundbuede vinduer og et markert borgaktig tårn, har i dag fått ny funksjon som kunstgalleri.