Glomfjord kraftverk – Glomfjord industripark

Elva Fykanåga i Glomfjord ble tidlig vurdert som en ideell kilde for kraftproduksjon, og i 1912 ble et kraftverk påbegynt av gruppen Glomfjord Aktieselskap, vesentlig finansiert med svensk kapital. Aktieselskapets opprinnelige plan var å produsere elektrisk kraft til fremstilling av kvelstoff, men disse planene ble oppgitt etter at Habers nye metode for kvelstoffremstilling ble kjent i Tyskland i 1914. Dermed ble også anleggsarbeidet innstilt i et drøyt år, men ble påbegynt igjen i 1916.

Arbeidet var svært hardt, og alt utstyr måtte i begynnelsen bæres med menneskekraft de 700 høydemeterne opp i fjellet, inntil de etter hvert fikk på plass en taubane. Anleggsarbeiderne var hovedsakelig lokale bønder og fiskere, i tillegg til en del tilreisende rallare.

I 1918 kjøpte staten det allerede påbegynte kraftverket ved å overta alle aksjene. Det ble samtidig inngått en avtale om overføring av 36 MW elektrisk kraft for levering til sinkproduksjon i Glomfjord Smelteverk AS, som var under oppbygging i Haugvik i Glomfjord. Våren 1920 stod endelig det nå statseide kraftverket ferdig med to aggregater, og man kunne dermed også sette i drift kraftoverføringen til smelteverket. Kraftoverføringen bestod av to trefaseledninger (linje 1 og 2), først gjennom tunnel til Glomen, og videre på en felles rekke betongmaster frem til Haugvik. Et tredje aggregat kom i drift i 1922.

Det skulle imidlertid raskt vise seg at de finansielle rammebetingelsene for sinkproduksjon ikke var de beste, og i 1923 gikk smelteverket i Glomfjord konkurs. Staten overtok de faste eiendommene på tvangsauksjon i 1924. I 1926 ble det inngått en ny avtale om levering av inntil 36 MW elektrisk kraft til aluminiumsproduksjon i et nytt selskap, A/S Haugvik Smelteverk med engelske interesser.

 Under okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig besluttet tyskerne, gjennom selskapet A/S Nordag, allerede i 1940 å utvide kraftproduksjonen i Glomfjord med ytterligere tre aggregater. Tanken bak var aluminiumsproduksjon i krigsøyemed. I forbindelse med dette måtte man også bygge nye overføringslinjer til Haugvik. Tyskernes prosjekt stoppet imidlertid opp allerede i 1942 på grunn av sabotasjeaksjoner mot kraftverket. Utvidelsen ble derfor stående halvferdig til etter krigen, da Stortinget godtok et tilbud fra Norsk Hydro om leie av all Glomfjordkraften til ammoniakkfremstilling. Det gamle smelteverket ble samtidig oppløst, og anlegget, som nå fikk navnet Glomfjord fabrikker AS, ble overtatt av Norsk Hydro. Arbeidet ble dermed tatt opp igjen, og våren 1949 stod kraftverket ferdig med til sammen seks aggregater. Det ble i forbindelse med dette også bygget to nye doble trefaseoverføringer til Haugvik (linje 3, 4, 5 og 6), og uttakshuset i Glomen ble påbygd.

Den elektriske kraften blir produsert i Glomfjord kraftverk og kjørt rett ut på ledningen med generatorspenning. Aggregatene i kraftverket, som ved tidspunktet for idriftsettelsen var de største i landet, ble laget for 25 perioder/sekund, trefaset 15 kV-vekselstrøm. Valget av 25-perioders strøm, i stedet for det mer vanlige 50 perioder, skyldtes det spesielle bruksformålet for kraften, nemlig smelting av sink.

Den 4340 meter lange ledningen bestod opprinnelig av to trefaseoverføringer (linje 1 og 2), der hvert sett var beregnet på å overføre energien fra ett aggregat. Den første 1,5 kilometeren av ledningen gikk gjennom en 3 m bred og 5,5 m høy tunnel, med 240 mm2 kobberskinner satt opp på jernstativ, frem til et koblingshus i Glomen. I de første 60 meterne fra kraftverket ble tunnelen utført som frittstående overbygg av betong, og deretter i 25 meter gjennom ur utforet med betong. Resten av tunnelen går gjennom fjell. Tunnelen ble også brukt som alternativ adkomstvei til kraftverket frem til dette fikk ordinær veiforbindelse i 1965.

Fra uttakshuset i Glomen, der det for hvert linjesett ble satt inn skillebryter og beskyttelse for overspenning, gikk overføringen som luftledning på jernarmerte betongmaster med 200 mm2 kobberliner. Arbeidet ble utført av Betonmast AS i Oslo, og mastene ble støpt på stedet. Begge trefaseoverføringene ble lagt på samme masterekke, og i og med at hver fase gikk på to liner, ble det i alt opphengt 12 liner på hver mast. I tillegg ble det på toppen av mastene lagt en stålkabel for jordledning. Gjennomsnittlig avstand mellom mastene var 100 meter, og det lengste spennet var på 180 meter.

De fire ledningene som ble bygget sist, (linje 3, 4, 5 og 6), satt i drift våren 1949, ble utført med liner av 2×300 mm2 helaluminium så vel i tunnel som i friluft. Disse ble også lagt på betongmaster mellom Glomen og Haugvik, med ett linjesett per masterekke. I 1949 stod det med andre ord fem masterekker på denne strekningen. I forbindelse med utvidelsen ble også uttakshuset i Glomen bygget på, slik at dette nå fremstod som det dobbelte av sin tidligere størrelse. Linje 3, 4, 5 og 6 ble revet i 1996-97.

Den opprinnelige ledningen, med master fra 1920, står fortsatt igjen på strekningen fra Glomfjord kraftverk til det som i dag heter Glomfjord Industripark. I forbindelse med ombyggingen av kraftverket i 1993-94 ble imidlertid strømproduksjonen endret fra 25 perioder/sekund til det mer normale 50 perioder/sekund, samtidig som spenningsnivået på ledningen ble oppgradert fra 15 kV til 16 kV. Inne i Industriparken tas strømmen inn på felles samleskinne, og det er her også muligheter for transformering av overskuddstrøm for eventuell utmating på regionalnettet på 132 kV.

Fra kraftverket i Fykan, innerst i Glomfjorden, går ledningen i nordvestlig retning, på nordsiden av fjorden, frem til industriområdet i Haugvik. En bratt fjellvegg skiller kraftverksområdet fra de bebygde områdene i Glomfjord. Fjellveggens karakter umuliggjorde normal luftledningsbygging, noe som førte til at det ble sprengt tunnel for den første 1,5 kilometeren av ledningen frem til et uttakshus i Glomen. Videre går ledningen, fortsatt i nordvestlig retning, på betongmaster de siste kilometerne inn til industriområdet. Traseen er lagt i fjellsiden ovenfor bebyggelsen i Glomen og Haugvik.

Området rundt uttakshuset i Glomen, samt rundt den første delen av luftledningen, er kupert og svært utsatt for ras. Likevel har man klart å unngå større ulykker og materielle ødeleggelser. Mastene er dermed fortsatt originale, men isolatorer og en del annet teknisk utstyr er skiftet ut. Betongmastene er for øvrig svært særegne og kraftfulle, og de fremstår som markerte elementer i lokalmiljøet rundt Glomen og Haugvik.

Overføringen mellom kraftverket i Fykan og de ulike generasjonene industriaktører i Haugvik noen få kilometer unna, ble utført i et meget bratt og værutsatt terreng, og er et utmerket stykke ingeniørarbeid fra sin tid. Også tunnelen mellom kraftverket og Glomen ble bygget i en tid da fjellsprengningsteknikken var på et meget tidlig stadium.

De originale betongmastene som står igjen mellom Glomen og Haugvik, ble bygget i 1917-18 og satt i drift i 1920. De fremstår som meget autentiske både visuelt, funksjonelt og materielt, og de er blant de eldste kraftledningsmastene i landet som fortsatt er i bruk. Hver enkelt mast ble støpt på sitt respektive mastepunkt, og de er også spesielle med tanke på sin unike form og sitt kraftfulle uttrykk.

Kraftverket i Glomfjord er i seg selv et viktig kulturminne. Den opprinnelige stasjonsbygningen fra 1920 ble tegnet av den kjente arkitekten Olaf Nordhagen, og har et nesten ”katedralaktig” preg. I maskinhallen står flere av de opprinnelige aggregatene som et minne om kraftproduksjonens storhetstid i Glomfjord. Tilløpstunnelen, fordelingsbassenget og rørgaten fremstår også som fremragende ingeniør- og byggekunst for sin tid.

Staten skulle utover 1900-tallet bli en meget sentral aktør innen norsk kraftproduksjon og kraftoverføring. Da Glomfjord ble satt i drift i 1920, var dette imidlertid det overlegent største statlige kraftutbyggingsprosjektet som til da hadde blitt bygget. Opprinnelig var hele Glomfjordområdet statlig grunn, og det ble bygget opp en planlagt og helhetlig infrastruktur for hele lokalsamfunnet. Dette var også den første statlige utbyggingen utenfor Østlandet, og den første statlige utbyggingen der kraften ble forbeholdt storindustri.

Nevnes bør også den moderne industriutviklingen som har blitt gjennomført i Glomfjord i perioden før og etter årtusenskiftet. Vellykket etablering av nye bedrifter, og dermed også nye arbeidsplasser, har vært avgjørende for videreføringen av Glomfjord som industristed. Dette gir også ledningen, som vi i dag kan kalle Glomfjord kraftverk–Glomfjord Industripark, kontinuitetsverdi som leverandør av industrikraft gjennom flere generasjoner.