Modellen for inntektsrammereguleringen ble utviklet i løpet av 1996, og trådte i kraft fra 1997.

I 5-års-perioden frem til og med 2001 var inntekts­rammene til nettselskapene basert på det enkelte selskaps driftskostnader i 1994 og 1995, overføringstapet i 1994 og 1995, avskrivninger i 1995 og avkastning på bokført kapital per 31.12.1995. Referanserenten for avkastningselementet var fast i hele perioden og var 8,3 prosent, basert på en risikofri rente på 6,8 prosent og en risikopremie på 1,5 prosentpoeng.

Inntektsramme­grunnlaget ble årlig justert for inflasjon, endringer i kraftpris (overførings­tapet), et generelt effektivitetskrav på 1,5 prosent og et sjablongmessig tillegg for nyinvesteringer tilsvarende 0,5 ganger økningen i levert energi i selskapet. Individuelle effektivitetskrav mellom 0 og 3 prosent ble innført for distribusjons­nettet i 1998, og i 1999 ble tilsvarende krav innført for regional- og sentralnettet. Effektivitets­kravene var basert på sammenlignende effektivitetsanalyser.

I 2001 ble KILE-ordningen innført som et supplement til reguleringen. Det ble vedtatt et forventet årlig KILE-beløp for hvert selskap og differanse mellom dette beløpet og faktisk KILE ville over tid påvirke selskapets inntekter. Inntekten ville gå opp dersom differansen var positiv og ned dersom den var negativ. Ordningen innebar at nettselskapet fikk insentiver til å ta hensyn til kundenes kostnader i forbindelse med avbrudd i forsyningen, og skulle bidra til at nettselskapene ikke lot nettet forfalle som følge av kostnadsreduksjoner og manglende reinvesteringer.