Staten bygger kraftverk

I 1877 tennes det første elektriske lyset i Norge ved Lisleby Brug i Fredrikstad. Det er startskuddet for elektrisitetens historie i Norge. Samtidig bygges de første kraftverkene som drives av damp. Diskusjonen går: Skal vi satse på dampkraft eller vannkraft? Vannkraften vinner.  Vannlandet Norge med alle sine fossefall er som skapt for vannkraftutbygging.  

Fra da av er elektrisitet og vannkraft veldig tett forbundet i Norge. Elektrisiteten revolusjonerer Norge – «alle» vil ha strøm til industri, transport, offentlige tjenester og privat bruk. Det betyr kamp om kjøp av fossefall, ofte omtalt som kjøp av fallrettigheter.  

I 1906 er ¾ av utbygde norske fossefall på utenlandske hender. Det er en uholdbar situasjon mener norske politikere. I ekspressfart vedtar Stortinget «Panikkloven» som krever at utenlandske investorer må søke om tillatelse (konsesjon) fra den norske stat for å kjøpe fallretter. Panikkloven fra 1906 er et viktig steg på veien til konsesjonsloven av 1917. Hovedprinsippene fra loven er fremdeles gyldig.  

Politikerne gir også staten lov til å kjøpe opp fallrettigheter, noe som skjer i stort omfang i perioden 1907-1920. Det er starten på statlig kraftutbygging i regi av NVE.  

Først ut er Glomfjord kraftverk i Nordland (1920) som leverer strøm til Glomfjord smelteverk. Ytterligere to reises på 1920-tallet: Hakavik i Øvre Eiker produserer strøm til jernbanen mens Nore I i Nore og Uvdal  forsyner befolkningen på Østlandet med strøm. Nore I er på dette tidspunktet Norges største. Alle tre kraftanleggene er en del av NVEs listeførte kulturminner som representanter for pionertiden i norsk vannkraftutbygging.   

Parallelt med statlig virksomhet bygger private og kommunale selskap ut i stort tempo.  

Den virkelig store statlige utbyggingen skjer fra 1950.