Polarnasjonen Norge

I 1948 opprettes Norsk Polarinstitutt. Instituttet overtar oppgavene til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, etablert i 1928, som sto for norsk utforskning av Arktis. I tillegg får Polarinstituttet ansvar for kartlegging av Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter I Øy i Antarktis.  

Polområdene kjennetegnes av ekstremt kaldt klima, permafrost og lite vegetasjon, samt islagte hav- og landområder. På Svalbard i Arktis er rundt 60 % av området dekket av isbre, og i Antarktis hele 98 %.  

En av de første oppgavene til Polarinstituttet er å lede en vitenskapelig ekspedisjon til Dronning Maud Land i 1949-51, i samarbeid med svenske og britiske polarforskere. De undersøker blant annet om det har skjedd klimaendringer på kontinentet.

I 1948 blir Olav Liestøl ansatt som Polarinstituttets første glasiolog. I tillegg til arbeidet knyttet til breer i Arktis og Antarktis, vil han undersøke en bre i detalj. Valget faller på Storbreen i Leirdalen i Jotunheimen. Massebalansemålingene der starter i 1949 sammen med andre detaljerte undersøkelser. I 1994 overtar NVE målingene. Serien av massebalansemålinger av  Storbreen er en av de lengste i verden og den lengste i Norge.