Grums i bremaskineriet

Mange kraftverk har tilsig fra breer. For å få mer kunnskap om dette får glasiolog Olav Liestøl ved Norsk Polarinstitutt, bygget en liten betongdam i bekken som renner fra Storbreen i Jotunheimen. 

I den lille dammen setter fagfolkene opp en limnigraf, et instrument som kontinuerlig registrerer vannstanden i bekken. Målingene viser seg å være vanskelige siden dammen fort fylles opp av sedimenter. Når breer siger sakte nedover eroderer de fjellet de ligger på. Smeltevannet som kommer fra breer er derfor grumsete og inneholder leire, silt, sand, grus og stein.

For å finne ut hvor mye sedimenter det er i vannet fra Storbreen gjør statshydrolog Syver Roen, og deretter Liestøl, målinger av sedimenttransporten i den grumsete bekken. Målemetoden er manuell og enkel: Med et litermål tar de opp en vannprøve som så raskt helles over i et lite filterapparat. I 1955 gjør Liestøl  daglige målinger i en utvalgt periode. Noen år gjør han kun målinger i forbindelse med bremålinger om våren eller høsten.

Konklusjonen er at sedimenttransporten i breelva er størst når vannføringen øker raskt, fordi vannet da får med seg materiale fra større områder under breen.

Undersøkelsene  til Polarinstituttet skjer i samarbeid med NVE, som er opptatt av om brevann kan brukes til kraftproduksjon. Dette er i en tid med storstilt kraftverkutbygging i Norge og hver dråpe teller.