Breen – et eget kart verdig

Breene i landet minker i størrelse fra 1930-tallet frem mot 1960. I områder der planlagte kraftverk skal bruke vann fra breelver, trenger NVE kunnskap om hvordan endring av breene påvirker kraftproduksjonen. Når Brekontoret etableres i 1962 står arbeidet med å utarbeide detaljerte kart høyt på listen.    

Kartene blir et viktig arbeidsgrunnlag for glasiologene. De brukes som høydegrunnlag for feltarbeid på breen, og til å gjøre beregninger av areal og snømengder. Opp gjennom årene utarbeides stadig nye kart. Med disse som grunnlag gjør fagfolk detaljerte studier av breene, og får kunnskap om hvor store vannmengder de bidrar med i kraftproduksjonen.

I 1964 er det første NVE-kartet ferdig, konstruert ved hjelp av flyfoto fra 1959. Kartet dekker en del av Folgefonna. Året etter trykkes brekart over Hellstugubreen i Jotunheimen og Nigardsbreen, en brearm fra Jostedalsbreen.

Det eldste norske brekartet vi kjenner til, er utgitt i 1853. Det viser breene i Jotunheimen og er laget av britiske James David Forbes. Vel ti år senere utgir professor Sjur Aamundssøn Sexe ved Universitetet i Oslo, et kart over Folgefonni.

De første brekartene vi kjenner til med inntegnede høydekurver, stammer fra 1920-tallet. Da utgir svenske Hans Wilhelmsson Ahlmann kart over Styggedalsbreen, mens Adolf Hoel fra Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser (Norsk Polarinstitutt) og Werner Werenskiold fra Universitetet i Oslo, utgir en serie med kart over Tverråbreen og Hellstugubreen. Alle breene ligger i Jotunheimen. På 1930-tallet er også tyske ekspedisjoner i Norge og utgir i etterkant brekart. Et eksempel er kartet Wolfgang Pillewizer lager over Nigardsbreen i 1937.

Først når glasiologene får tilgang til flyfoto på 1950- og 1960-tallet blir det fart i produksjonen av nøyaktige brekart.