1970: Mardøla-aksjonen, første bruk av sivil ulydighet i naturvernsak - NVE

Striden om den naturskjønne Aurlandsdalen var fra 1969 og utover blant de første store nasjonale konfrontasjonene mellom naturvern og utbyggingsinteresser. De mest militante aksjonistene dannet "lenkegjeng" foran anleggsmaskinene. Sivil ulydighet etter mønster av den indiske fredsfilosofen Ghandi ble unngått i Aurland, men ble brukt i Mardøla-aksjonen i Romsdal i 1970. Denne saken ble symbolsk, særlig på grunn av de høye Mardalsfossene. Lederne for aksjonen ble båret vekk av politiet etter at det ble etablert en ikke-voldelig leir i traséen for anleggsveien. En bred allianse med alt fra professorer til bygdefolk i ”Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern” sto for aksjonen.

I NVE har vi som forvaltnings og overvåkingsorgan for våre vassdrag et særlig naturansvar. Vassdragene utnyttes både for mottaking og transport av avløpsvann, for rentvannsforsyning og for kraftproduksjon. Vassdragene utgjør et karakteristisk trekk i vårt lands naturbilde og representerer både materielle og immaterielle verdier. De gir naturopplevelser av forskjellig art, gigantiske syn i fossevelder, stemningsfylte i stryk, loner og blinkende vann og fristende fiskeplasser med ørretvak.

Grunnlaget for vår forvaltning ligger i vårt lovverk og i de beslutninger våre bestemmende myndigheter til enhver tid treffer og til våre egne evner til saksbehandling, fremskaffelse av vurderingsmateriale og til saklig og balansert avveiing såvel i vår rådgivning som i vår oppførsel i vår egen utnyttelse av vassdragene.

Vi er glade for å ha en våken og saklig opinion, men dessverre skapes det også i stor utstrekning opinion mer eller mindre bevisst på usaklig og villedende grunnlag, og det er en form for opinionsdannelse som kan føre til gale konklusjoner til ubotelig skade for oss alle. Vi beveger oss i et område hvor emosjonelle krefter lett settes i bevegelse, og det er trist å være vitne til hvor ubalanserte ytringsformene ofte er. Det tas i bruk slagord og uttrykk som skaper barrierer og stillingskrig og legger hindringer i veien for et skapende og fruktbringende samarbeid.

Vi må nok være forberedt på at det i Naturvernåret 1970 både i dets navn og på annen måte vil rettes kritikk mot oss både på saklig og usakelig grunnlag. La oss selv bevare balansen og medvirke til at usaklig argumentasjon ikke får gjennomslagskraft. La oss medvirke til å bygge ut vårt land på en måte som ikke gir det et vansiret ansikt som vi ikke kan være bekjent av å overlevere til våre etterkommere.

Det er vår opiogave på saklig grunnlag å medvirke til at vi får en slik materiell og immateriell velstandsutvikling som våre myndigheter setter som mål.

Meget av det jeg har sagt har også bæring på den situasjonen vi har vært oppe i i forbindelse med Mardølaaksjonen, og er et uttrykk for hvorledes jeg personlig ser vårt forhold til naturvernarbeidet i vårt saksområde.

Jeg har søkt å handle deretter og gjort det som jeg mener var min plikt, nemlig å anmelde saken til politiet etter at vi så hurtig som mulig hadde skaffet oss oversikt over situasjonen og funnet fram til alt det formelle underlag som trengtes.

For om mulig å unngå enhver misforståelse vil jeg også presisere at Stortinget på budsjettet i 1968 bevilget 5 mill, kroner til forberedende tiltak «som ikke binder alternativvalget, bl. a. veier og kraftledninger i reguleringsområdet». — Det er av disse midler og kun av disse vi hittil har brukt penger til den veibygging som demonstrantene søkte å hindre.

Jeg er i skrivende stund lettet, og går ut fra at vi nå skal kunne arbeide videre etter de planer Stortinget har vedtatt.

Oslo, den 7. august 1970. H. W. Bjerkebo - hentet fra Fossekallen 04/1970, meddelelsesblad for NVE