Vann og vassdrag
Energi
Naturfare
Arealplanlegging
Kart
Konsesjon
Om NVE
Publisert 10.02.2016 , sist oppdatert 15.06.2021

1887: Lov om vassdragenes benyttelse

En ny epoke for å sikre samfunnsmessig kontroll og medbestemmelsesrett over utnyttelsen av vassdragene.

Lovgivningen ble etter hvert viet større oppmerksomhet. Stortinget anmodet Regjeringen i 1874 om å se på lovene for vassdragsområdet. Regjeringen nedsatte i 1876 en kommisjon som skulle gjennomgå rettighetene knyttet til de ulike bruksområdene i vassdragene og eventuelt legge fram forslag til ny vassdragslov.

 

Tidligere lovgivning hadde tatt lite hensyn til industrien. I vassdrag med mange bruksinteresser ble det dannet egne brukseierforeninger hvor Akerselvens Brugseierforening ble dannet i 1867, som den første. Selv om industrialiseringens første tid ofte forbindes med dampkraften, var mange av disse fabrikkene drevet med vannkraft.

Den vedtatte loven var langt på vei basert på gjeldende rett, som nå ble modernisert og generalisert. Grunneierens råderett over vassdragene ble fastslått etter en betydelig politisk strid. Fløtingen ble regulert. Det ble innført regler for vannforsyning tilpasset de raskt voksende byene og regler for den industrielle utnytting av vannkraften. Kontroll med forurensning ble utvidet ved at forbudet mot utslipp av sagflis ble utvidet til også å omfatte avfall fra industrielle anlegg generelt.

Loven var starten på en ny epoke når det gjaldt å sikre samfunnsmessig kontroll og medbestemmelsesrett over utnyttelsen av vassdragene. Loven foreskrev at når Kongen hadde gitt tillatelse til arbeid i vassdraget, pliktet enhver mot erstatning å avstå nødvendig grunn. Grunnregelen i norsk vassdragsrett har helt siden landskapslovene på 1000-tallet vært at en grunneier har råderett over vannet som finnes på grunnen.

Begrensningen har vært at vannets naturlige løp ikke må endres, i tillegg til at alle har rett til å bruke vassdragene til transport. Grunneierne hadde etter gammel lov fiskerett. Grensen mellom grunneierne gikk midt i vassdraget. Avgjørelsen av en rekke spørsmål ble tillagt ”Kongen eller den han bemyndiger”, noe som kom til å stille betydelige krav til vassdragsadministrasjonen.

Da utbyggingen av vannkraft skjøt fart på slutten av 1800-tallet, ble det raskt klart at den nye loven ikke ga de politiske myndighetene tilstrekkelig mulighet til å føre ønsket kontroll. For å holde nasjonal kontroll med vassdrags- rettighetene ble det derfor i ”Lov om norsk statsborgerrett” av 1888 innført krav om at utenlandske borgere måtte ha konsesjon for å erverve eiendomsrett og bruksrett til fast eiendom inklusive vannfall.

Kommisjonen som utarbeidet lovforslaget foreslo også å opprette et særskilt offentlig vassdragstilsyn underlagt kanaldirektøren. Forslaget ble ikke vedtatt, men utsatt i påvente av erfaringene med den nye loven.