Video: Norsk Skogmuseum

Storofsen er den verste flomkatastrofen i nyere tid i Norge. Kjempeflommen 21.-23. juli i 1789 gjorde størst skade i indre deler av Østlandet og sørlige deler av Trøndelag. Gudbrandsdalen i Glommavassdraget var spesielt utsatt og Valdres-området med elva Begna ble også hardt rammet. Flommen skyldtes i hovedsak ekstremt regnvær, som trolig kom i tillegg til snøsmelting fra høyfjellet i Jotunheimen og Rondane. En vesentlig årsak til skadene var de mange skredene som nedbøren utløste. Det er oppgitt at 72 mennesker omkom hvorav 61 omkom i Glommas nedbørfelt. Om lag 1500 gårdsbruk fikk nedsatt skatt som følge av skadene. Hjelpetiltakene etter flommen var likevel beskjedne. Tjenesteveien til sentral-administrasjonen i Danmark ble lang.

Vinteren 1789 hadde vært meget kald, men med lite snø, og jorden telefrøs derfor betydelig dypere enn vanlig. I Gudbrandsdalen kom mild været i midten av mai, og vedvarende regn førte sammen med teleløsningen til at grunnen ble vasstrukken og bløt. Hele forsommeren var det meget varmt og fuktig, riktig et drivende vær for jord bruket. Alt tydet på kronår, og slåttonna kunne begynne 14 dager tidligere enn ellers. I juli økte imidlertid nedbøren igjen. Det regnet sammenhengende i to uker, og alle elver og bekker gikk i flom. Dette skyldtes også den kraftige snø- og issmeltingen i Jotunheimen og på Dovresiden.

Det hele kulminerte med katastrofen i dagene 21. til 23. juli. Tradisjonen vet å berette at det tirsdag den 21. ble mørkt som om natten. Lynene flammet mot den svarte himmelen og tordenbrakene ga gjenlyd mellom fjellene. Regnet tiltok, og det må ha vært enorme nedbørsmengder som kom ned disse dagene.

Elver og bekker som fra før av gikk i flom, økte stadig, og vannet tok nye løp nedover dalsidene, der det grov dype renner i de oppbløtte og ustabile morenemassene. De bratte dalsidene skled også ut i en mengde ras som tok med seg både skog, dyrket mark og hus. Særlig gikk det mange kvernhus og sager, de lå jo utsatt til ved elver og bekker. Men også hele gårder forsvant ut i Lågen, som nå hadde vokst opp og oversvømmet hele dalbunnen. I vannet, som var tykt og grått, fløt det trær, hus, redskaper og mange døde dyr. Det var heller ikke få mennesker som satte livet til, i alt regner man med at «storofsen» krevde nesten 70 menneskeliv. Det er ikke rart at mange trodde de opplevde dommedag, og i samtidige beretninger fortelles det om folk som ble sinnssyke disse dagene.

Fredag den 24. juli klarnet det opp og senere ble det tørt, varmt vær. Lågen sank igjen, og man begynte å få oversikt over flommens herjinger. De lavere partier med dyrkningsjord langs Lågen var enten skyllet vekk eller dekket av tykke grus og steinlag. Oppover i liene var det dype renner som vannet hadde gravd, ofte helt ned på fjellet. Foruten de hus som var blitt tatt av flommen, var flere blitt flyttet på eller undergravd, slik at de sto på skjeve eller skakke. Mye av årets høyavling gikk tapt, og besetningene måtte derfor reduseres betraktelig. En stor del av åkerarealet var ødelagt, og det som var igjen ga dårlig avling. Etter flommen fløt det tett med trær og busker i Mjøsa, og vannet var grått av de slam- og jordmasser Lågen hadde ført med seg. Ennå neste vår var vannet grumset. Fisken ble uspiselig, og det fløt opp død fisk. Mens flommen raste på det verste, og folk trodde det var verdens undergang de var vitner til, var det likevel (og heldigvis) noen som hadde åndsnærværelse nok til å merke av høyeste flomvannstand på enkelte steder langs Lågen, som dystre minner for etterslekten. Dette har gjort at man har kunnet sammenlikne med senere flommer og også anslå flomvassføringen i 1789. I en artikkel i Geografisk Tidsskrift om storflom, men i Gudbrandsdalen i 1938 har ingeniør H. Klæboe noen opplysninger om dette.

Flommen i 1938 kan man godt si var «den største i manns minne», idet man må tilbake til 1860 for å finne maken. Vannstanden i Lågen under flommen i 1938 lå 4-5 m over normalvannstanden, i 1789 lå den enda ca. 4 m høyere. Ved et målested ved Losna var vannstanden i 1938 6.37 m og vassføringen er beregnet til ca. 2600 m3/sek. Tilsvarende for flommen i 1860 er ca. 7 m og ca. 2700 m3/sek. Det er på dette sted ved Losna hogd inn et flommerke fra «storofsen» som viser en vannstand på hele 10.5 m, og det tilsvarer en vassføring på 4000 m3/sek. Altså var flomvassføringen den gang 50 prosent større enn under senere flom. Dette gir vel det klareste bilde av katastrofens omfang i 1789.

hardest rammet, var ikke «storofsen» bare begrenset til dette strøk, dens virkninger gjorde seg gjeldende også ellers i Øst-Norge og i Trøndelag. Vi vet at den forårsaket store skader og krevde menneskeliv i Valdres, og i samtidige beretninger heter det at vannstanden i Mjøsa, Randsfjorden, Øyeren og andre sjøer var høyere enn noen kunne minnes. Den langvarige nedbøren på forsommeren i 1789 hadde sikkert fylt opp sjøene til en vanlig høy flomvannstand, slik at da «storofsen» kom, ble den dempet langt mindre av sjøene enn den normalt ville blitt, og den fikk derfor stor virkning helt ned til utløpet av vassdragene.

Om en flom av denne størrelse hadde rammet oss i dag, ville skadevirkningene nok blitt større enn i 1789, fordi flere ville blitt rammet i dag og fordi vårt samfunn på mange måter er mer sårbart nå enn det var i naturalhusholdningensnaturalhusholdningens dager. På den annen side ville vi i dag raskere og mer effektivt enn den gang ha kunnet hjelpe de skadelidende.

Den hjelp det offentlige den gang ga, besto vesentlig i skattelettelser og lån til gjenoppbygging. Det ble også gitt tillatelse til å oppta kollekt i Danmark og Norge til inntekt for de rammede. Ingen av disse foranstaltninger var særlig effektive. Skattelettelsene ble gitt for et visst antall år, men skattegrunnlaget, gårdens skyld, ble ikke satt ned, idet det ble forutsatt at gårdene ved opprydding eller nyrydding skulle bringes tilbake til sin opprinnelige verdi i løpet av de årene skattelettelsene gjaldt. Det sier seg selv at for manges vedkommende lot dette seg ikke gjøre.

Så ble det gitt adgang til å oppta lån i Kreditkassen til gjenoppbygging og rydding av jorden. Renten ble satt lavere enn vanlig, men på den annen side ble det bare ytet førsteprioritetslån. De gårdene som hadde lidt størst skade, og derfor hadde minst å pantsette, fikk således låne minst. Mange fikk også redusert sine lånemuligheter ved at det allerede var pantet hos dem for skatterestanser. Det ble dog lempet på utpantingene i påvente av at det beløp som var innkommet ved kollekten skulle bli fordelt. Kollekten ga som resultat ca. 20 000 riksdaler, et atskillig mindre beløp enn man hadde håpet på. Det gikk dessuten 31/2 år etter katastrofen før de ble fordelt.

Den eneste direkte bevilgning til de flomherjete distrikter, var de penger kongen bevilget til gjenoppbygging av ødelagte veier.

Det er ikke vanskelig å forstå at nøden var stor, og særlig vinteren 1790 var det nok mange som direkte sultet. For øvrig merket man følgene av de skjebnesvangre julidøgn i 1789 til langt etter århundreskiftet, og ennå i dag, 170 år etter, er minnet om «storofsen» levende i de distrikter som ble rammet.

Siv.ing. Bjarne Nicolaisen - hentet fra Fossekallen 01/1960, meddelelsesblad for NVE