Moholt

Moholt transformatorstasjon er sentralt plassert omkring to kilometer øst for Trondheim sentrum. Da stasjonen ble bygget tidlig på 1920-tallet, ble dette området kalt Snau-Strinda og bestod av svært landlige omgivelser. I dag er området preget av lavblokk- og rekkehusbebyggelse, studentboliger og store butikker. Like i nærheten ruver også landemerket Tyholttårnet.

Det var TEVs utbygging av Hyttfossen (senere omdøpt til Løkaunet) kraftstasjon som skapte behovet for Moholt transformatorstasjon. Den stadig økende etterspørselen etter elektrisk kraft i årene rundt 1920 gjorde at TEV måtte se seg om etter prosjekter som raskt kunne dekke dette behovet, særlig mens man ventet på at tunnelen til Svean kraftstasjon skulle bli ferdig. I mai 1923 ga kommunestyret klarsignal for utbygging av et provisorisk anlegg i Hyttfossen der de nødvendige økonomiske midlene skulle frembringes som lån med garanti av Trondheim kommune. Moholt transformatorstasjon ble satt i drift i 1924, i forbindelse med kraftleveransen til Hyttfossutbyggingen.

Etter om lag to og et halvt år var kraftstasjonen ferdig, og den kunne begynne å levere strøm på nettet 5. februar 1926. Samtidig med dette kunne TEV også benytte transformatorstasjonen på Moholt for transformering og fordeling av Hyttfosskraften. Moholt ble koblet til kraftstasjonen via en 17 km lang overføringsledning på 60 kV.

Det skulle etter hvert vise seg at Svean kraftstasjon av flere årsaker ble atskillig dyrere enn først antatt. Som en konsekvens av dette ble det som i utgangspunktet var en provisorisk utbygging av Hyttfossen, stående. Dette fikk også konsekvenser for transformatorstasjonen, som dermed ble noe mindre dimensjonert enn først antatt. Likevel bedret Hyttfossutbyggingen og Moholt transformatorstasjon kraftforsyningen i området såpass at frakobling av abonnentene ble unngått.

Stasjonen som ble idriftsatt i 1924, står der fortsatt i dag, men bygningen har gjennomgått visse endringer. I 1963–64 ble hovedfløyen forlenget i forbindelse med en ny 60 kV-ledning fra kraftverket i Fjæremsfossen, og i 1994 ble det utført en større reparasjon av taket. Det er ellers gjennomført kontinuerlig vedlikeholdsarbeid.

Bygningen ble opprinnelig bygget i tre fløyer, der hovedfløyen tjente til inntak og nedtransformering av strøm fra Hyttfossen, midtfløyen hadde servicefunksjoner, verksted og kontrollrom, og vestfløyen hadde uttaksanlegg for bynettet. Ettersom utbyggingen av Svean trakk ut, ble dimensjonene på de første tekniske installasjonene noe mindre enn først planlagt.

Det tekniske anlegget i Moholt transformatorstasjon består av representative elementer og løsninger. Stasjonen tok inn 60-kilovolts luftledninger og kabler, nedtransformerte spenningen til 6 kV, og førte strømmen videre i jordkabler til byen. I første omgang ble det montert to transformatorer for transformering fra 60 til 6 kV, samt en mindre transformator for målinger til lokalisering av feil på nettet. Senere ble også en tredje større transformator installert. Verkstedet fikk montert en løpekran med 45 tonns løfteevne for å kunne håndtere de store transformatorene.

Transformatorene, som er konstruert som trefase kjernetransformatorer, befinner seg i første etasje, mens andreetasje har ledningsinntak og 60 kVsamleskinner. I kjelleretasjen var dettidligere en felles luftkanal med inntakssjakt ved enden av hovedbygningen. Fra luftkanalen blåste viftene luften opp gjennom transformatorcellene og ut gjennom åpningen for fjernledningsuttaket. I vestfløyen ble opprinnelig 6 kV-anlegget installert, med kabeluttakene i kjelleren, oljebrytere i første etasje og dobbelt sett 6 kV-samleskinner i andre etasje.

Det har rådet noe usikkerhet omkring hvem som var hovedarkitekten bak den eldste delen av Moholt transformatorstasjon, men flertallet av kilder antyder at den ble tegnet av arkitektene Theodor Brekke og Josef Jervell Grimelund. Brekke og Grimelunds tegninger ble i utgangspunktet dimensjonert for en full utbygging av Hyttfossen kraftverk, og da dette ikke ble noe av, ble den endelige bygningen på Moholt dimensjonert noe mindre.

Bygningen består som nevnt av tre fløyer. Hele anlegget er i to etasjer, men de høye transformatorene gjør at hoved- og midtfløyen har en førsteetasje som nesten tilsvarer de to etasjene i vestfløyen. Bygningen er utført i mur, med fundamenter og kjeller i betong, og etasjeskiller i jernbetong. Murpussen ble opprinnelig malt i den rosa-terrakotta fargen som man også finner igjen i fordelingsstasjonen Paulinelund 1 (Vollan). Taket er i hovedsak valmet, med en gradvis slakking av takvinkelen ytterst mot gesimsen, noe som er med på å gjøre den ellers tunge takformen mer elegant. Verksteddelen i midtfløyen har tilnærmet flatt tak. Takgesimsen er enkel, men kraftig og markant rundt hele bygningen.

Vinduene er hovedsakelig rektangulære, og plassert helt ute i kant med ytterveggen. De høye vinduene i hovedfløyens nordfasade skiller seg imidlertid ut ved at de har et segmentformet overstykke og er satt inn i en bred forsenket omramming. I hovedfløyens sydfasade er det satt inn store porter som leder inn til transformatorene, og tilstøtende fasade på verkstedfløyen har en tilsvarende stor port. Langs sydfasaden er det også en 1,2 meter bred buegang i andre etasje der ledningene føres inn, og over takgesimsen ser vi åtte små, trekantede arker som korresponderer med bueåpningene under.

Bygningen er ellers uten spesiell utsmykning og dekorative elementer, noe som muligens kan ha sammenheng med samtidens preg av nøkternhet og en opplevelse av elektrisiteten som et mer dagligdags fenomen enn tidligere.

Bygningens stramme linjer og enkle dekor er karakteristisk for 1920-tallsklassisismen. Samtidig peker valmtakene og den asymmetriske fløyinndelingen tilbake til romantikken. Innslaget med store rundbuevinduer i forsenkede felt går igjen i flere industribygninger fra samme tidsepoke, som for eksempel Olaf Nordhagens kraftstasjoner Såheim, Follafoss og Glomfjord.

I 1963–64 ble for øvrig hovedfløyen forlenget med ca 16,5 meter mot øst, etter tegning av arkitektene Arnstad og Heggenhougen. Tilbygget er tilpasset resten av fløyens stil, men er noe forenklet. I 1994 ble det lagt ny sort takstein over hele taket. Ved denne anledningen ble fasaden også malt i en mer karminrød farge.

Moholt transformatorstasjon var en helt avgjørende utbygging for kraftleveransene til Trondheimsområdet i en periode med stor økning i strømforbruket. Stasjonen har vært i kontinuerlig drift fra 1924 og frem til i dag, og har derfor blitt meget godt ivaretatt både materielt og estetisk.

Bygningen fremstår som monumental og et eksempel på sin tids industriarkitektur, både slik den opprinnelig ble bygget og som følge av tilbygget fra 1960-tallet. Tilbygget er for øvrig godt tilpasset den opprinnelige bygningen, samtidig som det viser kontinuitet og utvikling i arkitektonisk formspråk. Stasjonen har representative tekniske løsninger for fordeling og transformering av elektrisk energi, og enkelte tekniske installasjoner står der fortsatt. Den opprinnelige 45-tonns løpekranen står der også fortsatt som et kraftfullt teknisk element.

I tillegg til at transformatorstasjonen i seg selv har en historie som er verdt å vise frem, har Trondheim Energi Nett også valgt å benytte seg av bygningen som en arena for formidling av sin egen historie. Blant annet er veggene i det store kontrollrommet i stor grad dekket av historiske bilder som formidler ulike sider av e-verkets aktiviteter og anlegg gjennom et drøyt århundre.