Flesaker

I 1918 besluttet Stortinget å bygge ut de store Nore-fallene i Buskerud, som staten hadde kjøpt opp allerede i 1907. Statens ambisjoner var å forsyne hele det sentrale Østlandsområdet med kraft, og å bruke det samme kraftoverføringssystemet for å fremme omfattende samkjøring og systemintegrasjon mellom de ulike lokale elverkene i dette området. Planene omfattet bygging av et kraftverk på Rødberg i Numedal, en overføringsledning gjennom Buskerud og videre til Slagen transformatorstasjon ved Tønsberg i Vestfold, samt en ledning til Oslo med mottakerstasjon på Smestad.

På ledningen mot Tønsberg ble det bygget en transformatorstasjon ved Vestfossen i Buskerud, ved nordenden av Fiskumvannet. Anlegget ble plassert like ved Flesaker gård, og fikk derfor navnet Flesaker transformatorstasjon. Plasseringen var ideell, ikke minst med tanke på at toglinja passerte rett ved. Plasseringen var også slik at man kunne fase den allerede eksisterende ledningen Rjukan–Oslo innom den nye transformatorstasjonen. Planleggingen og byggingen startet i 1925–26. I 1928 var det ferdigstilt et bygg for kontrollrom og fasekompensatorer, mens et større koblingsanlegg var oppført i friluft, noe som på denne tiden var et pionerarbeid.

Nore var på dette tidspunktet et av de større vannkraftverkene i Norge og Europa. Byggingen hadde startet allerede i 1920, og etter kun kort tid var et firesifret antall mennesker engasjert i anleggsarbeidet. På Rødberg ble det bygget provisoriske kraftverk, skoler, boliger, veier, sykehus og butikker, og jernbanen opp til Rødberg og kraftverket stod klar i 1927.

Det ble vedtatt å bygge overføringsledninger fra Nore med det rekordhøye spenningsnivået 132 kV. Den 4. mars 1928 ble friluftsanlegget i Nore testet for første gang, og 13. mars samme år ble det for første gang satt prøvespenning på ledningen til Flesaker som dermed ble Norges første transformatorstasjon på 132 kV. En uke senere gjennomførte man for øvrig en tilsvarende prøveleveranse videre fra Flesaker til Slagen. Nore kraftverk, ledningen Nore–Flesaker og Flesaker transformatorstasjon ble drevet med prøvedrift i tre måneder, mellom 1. april og 1. juli, men fra 1. juli 1928 begynte de ordinære kraftleveransene.

I årene etter at Flesaker transformatorstasjon ble satt i drift, kom en periode med lavkonjunktur. Dette, sammen med forbedret samkjøring og et generelt kraftoverskudd, var avgjørende for at nye utvidelser lot vente på seg. Etter andre verdenskrig oppstod det imidlertid igjen økt behov for krafttilførsel til Østlandet, og blant annet ble en viktig ledning fra Mår og Grønvollfoss kraftverker mot Oslo-området ført via Flesaker og satt i drift i 1951. Av enda større betydning for stasjonen var det imidlertid at staten i siste halvdel av 1950-årene startet utbyggingen av de store Tokkeverkene i Telemark. Fra Tokke ble det blant annet satt i drift en kraftledning til Flesaker i 1962, og stasjonen ble derfor utvidet og spenningsoppgradert.

Utvidelsene på 1960-tallet preger fortsatt i stor grad Flesakers uttrykk. I desenere årene har det i tillegg blitt gjennomført en del tekniske oppgraderinger. Hele anlegget eies og drives i dag av Statnett SF, etter utskillelsen fra Statkraft i 1992.

Ved idriftsettelsen i 1928 tok Flesaker transformatorstasjon imot 132 kVledningen fra Nore med videreføring mot Slagen ved Tønsberg, samt to 66 kV-ledninger fra Rjukan med videreføring mot Oslo. Det ble satt inn fasekompensator og to transformatorer, hver på 23 400 kVA. Det ble også satt i drift en dobbel ledning fra Flesaker mot Hokksund. Koblingsanlegget ble plassert i friluft.

Lavkonjunkturen på 1930-tallet og okkupasjonstiden i første halvdel av 1940-årene førte til at ytterligere utvidelser lot vente på seg, men gjennom siste halvdel av 1940-årene ble det bygget ny ledning Nore–Flesaker–Slagen og installert en transformator på 32 500 kVA.

Utover i 1950-årene ble det gjort enkelte tekniske endringer og installert nye komponenter, men det var først på begynnelsen av 1960-tallet at anlegget på Flesaker gjennomgikk en teknisk oppgradering av virkelig store dimensjoner. I 1961 ble Tokke kraftverk satt i drift, og ledningene derfra utført med det den gang rekordhøye spenningsnivået 300 kV. En av ledningene, i drift fra januar 1962, gikk til Flesaker, der det ble bygget et koblingsanlegg for 300 kV, nytt kontrollrom, og satt inn en ny og større transformator. Måneden etter ble ledningen videre til Tegneby satt i drift med 300 kV, og like etter dette ble det satt inn en ny fasekompensator. Senere på 1960-tallet ble det også bygget 300 kV-ledninger mot blant annet Akershus og Vestfold, og det tatt inn en ny ledning fra Rjukan.

Av senere tekniske endringer kan blant annet nevnes at det ble gjennomført en del oppgraderinger av koblingsanleggene i 1984–85. En større oppgradering skjedde imidlertid i 1996, da man bygget om 60 kV-koblingsanlegget og bygget nytt kontrollanlegg for 60 kV. Dette var spesielt med tanke på at det var det første kontrollanlegget Aker Elektro bygget for Statnett. Tidligere hadde stort sett Siemens og ABB tatt seg av dette. I forbindelse med dette faset man også ut de gamle transformatorene T1 og T2, som da hadde vært i drift helt siden 1928. I år 2000 bygget man nye kontrollanlegg på 132 og 300 kV, og i 2009 ble to nye transformatorer satt inn på Flesaker.

Flesaker transformatorstasjon har i dag et langt rektangulært kontrollbygg, et resultat av i hovedsak fire ulike byggetrinn. Den eldste bygningsmassen har blitt forlenget nordover i lengderetningen i to omganger. Også i sørenden av den eldste hovedbygningen er det ført opp et mindre, nyere tilbygg.

Den opprinnelige hovedbygningen stod klar til drift i 1928. Bygget er oppført i to etasjer pluss loft, med fasader i gulmalt, pusset mur, og med valmtak. Vinduene er kvadratiske, men med et innsunket buet felt i overkant. De stramme linjene og den enkle dekoren er karakteristisk for 1920-tallsklassisismen, samtidig som valmtaket har preg fra romantikken. Bygningens form kan i stor grad minne om Nørve transformatorstasjon utenfor Ålesund fra 1923, og om første byggetrinn på Moholt transformatorstasjon utenfor Trondheim fra 1924.

Det har ikke lyktes å finne tegningene for bygget, men gjennom brevkorrespondanse var arkitekt Chr. W. Heiberg i Oslo sterkt knyttet til planleggingen av både denne stasjonen og Slagen transformatorstasjon ved Tønsberg, som var endepunkt for overføringen fra Nore. Det er derfor svært sannsynlig at det var Heiberg som var arkitekt for hovedbygningen på Flesaker transformatorstasjon.

Heiberg tegnet for øvrig på 1920-tallet også Tryland kraftstasjon og Hodnedalen transformatorstasjon ved Mandal, kun kort tid før han ble involvert på Flesaker.

Midt på 1950-tallet ble den gamle hovedbygningen forlenget mot nord, med et tilbygg av omtrent samme størrelse som den opprinnelige bygningen. Tilbygget, som inneholder kontorer, sosiale rom, kontrollrom og andre tekniske rom, ble tegnet av arkitekt Hans Grinde. Det er oppført i grå mur, med saltak, og har enkle rene linjer typisk for sin tid.

I forbindelse med innføringen av kraft fra Tokke i 1962 ble det også ført opp ytterligere et tilbygg mot nord, i forlengelse av den eksisterende bygningsmassen. Tilbygget inneholdt en stor hall for fasekompensatorer. Det er oppført i mur og malt i en rosa-terrakotta farge som vi blant annet kan kjenne igjen i det ti år eldre portalbygget ved Tronsholen transformatorstasjon i Sandnes, og i de eldre stasjonene Paulinelund 1 og Moholt i Trondheim. Tilbygget ble tegnet av Hans Grinde og Helge Abrahamsen, et arkitektkontor som hadde en rekke oppdrag for NVE-Statskraftverkene på 1950-, 60- og 70-tallet.

Tidlig på 1980-tallet ble det også oppført et mindre tilbygg, i gråmalt betong og med valmtak, i sørenden av hovedbygningen fra 1928.

Nore var ved idriftsettelsen i 1928 et av de aller største kraftverkene i landet, og slike kraftmengder gjorde det også nødvendig med et høyt spenningsnivå på overføringssystemet. Inntil da hadde landets høyeste spenningsnivå vært 110 kV på ledningen fra Tafjord til Ålesund, og på Østlandet hadde man ennå ikke tatt i bruk høyere spenning enn 66 kV. For Noreledningene valgte man imidlertid å gå opp til 132 kV. Den første ledningen som ble satt i drift fra Nore, gikk til Flesaker, som dermed ble Norges første transformatorstasjon med 132 kV primærspenning.

Det rekordhøye spenningsnivået krevde også at man måtte bygge koblingsanlegg av uvanlig store dimensjoner, og størrelsen medførte at man måttetenke nytt når det gjaldt plasseringenav dette anlegget. Flesaker ble derfor en av de aller første transformatorstasjonene i landet med et stort luftisolert koblingsanlegg i friluft, noe som senere har blitt svært vanlig ved transformatorstasjoner på sentralnettsnivå.

Samkjøring har gjennom hele vår elektrisitetshistorie blitt et stadig viktigere verktøy for best mulig utnyttelse og fordeling av landets kraftressurser. Koordinert drift mellom flere kraftverk og tilhørende overføringsanlegg var, og er, avgjørende for å sikre en mest mulig pålitelig og kostnadseffektiv kraftforsyning. I vannkraftlandet Norge ble det ikkeminst et sentralt poeng å samkjøre elvekraftverkenes stabile grunnproduksjon med muligheten for å ta ut toppkraft fra magasinkraftverkene. Idriftsettelsen av Noreledningene og Flesaker transformatorstasjon i 1928 markerer en milepæl i denne prosessen. Mens de fleste elektrisitetsverkene i det sentrale Østlandsområdet tidligere bare hadde vært forholdsvis løst knyttet til hverandre, ble de nå sterkt integrert i et sammenhengende overføringssystem. Dette førte også til opprettelsen av Foreningen Samkjøringen i 1932, med driftssentral på Smestad.

Mens ledningene fra Nore var helt avgjørende for opprettelsen av den første samkjøringen på Østlandet, var utbyggingen av Tokke og ledningene derfra på begynnelsen av 1960-tallet helt avgjørende for en sterkere integrasjon mellom ulike samkjøringsområder, og for å flytte kraftmengder innenfor og mellom regionene i Sørog Vest-Norge. Som mottaker av Tokkekraft ble anlegget på Flesaker dermed nok en gang en sentral brikke i den norske samkjøringshistorien.

Flesaker transformatorstasjon har i tillegg store arkitektoniske verdier. Hovedbygningen fra 1928 er et pent, stilrent og godt bevart eksempel på 1920-tallsklassisismen. Inne i hovedbygningen finner vi også godt bevarte detaljer og interiør, og ikke minst den originale 10-tonns løpekranen fra Drammens Jernstøperi A/S. Samtidig er tilbyggene fra 1950-, 60- og 80-årene relevante eksempler for sin tids industri- og transformatorstasjonsarkitektur. Anlegget som helhet har i dag derfor stor pedagogisk verdi, som en kilde til utviklingen innen denne sektorens arkitektur og byggeskikk gjennom det 20. århundre.