Nomeland

I november 1900 fikk byen Kristiansand strøm fra det private Kringsjå kraftverk ved Otra. Otravassdraget er det største vassdraget i Agderfylkene med en lengde på omtrent 250 kilometer. Overføringslinjen til byen på 23 kilometer var da den lengste i landet. I 1914 overtok Kristiansand kommune både produksjon og fordeling av den elektriske kraften. Kommunen hadde også kjøpt rettigheter i flere vannfall for å dekke framtidens kraftbehov. Det kommunale Nomeland kraftverk ble satt i drift i 1920 med først ett aggregat, og deretter to til i 1922. Samlet ytelse var da 16 MW. I tillegg var det plass for ett aggregat til. Under byggingen foregikk all transport til stedet med jernbanen, det vil si Setesdalsbanen, som var ferdig i 1896. Et sidespor ble anlagt inn i kraftstasjonsbygningen. Kraftverksbyggingen ga grunnlag for et lite lokalsamfunn. Under andre verdenskrig ble kraftstasjonen utsatt for sabotasje og bombing. De tyske vaktene bodde på loftet. Hele kraftverksområdet var avstengt med piggtrådgjerde og landminer plassert innenfor.

Flere elvekraftverk er bygd på strekningen fra Byglandsfjorden til Kristiansand. Nord for Byglandsfjorden er det bygd to store magasinkraftverk. I Nomeland kraftverk ble aggregat nr. 4 installert i 1994.

Eierskapet ble overtatt av Agder Energi fra 1. januar 2001.

Kraftverket utnytter et fall på 20,5 meter. Kraftverkets hoveddeler er dam med flomavledning, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Dammen er en massivdam (gravitasjons­dam) i betong. Største høyde er 28 meter, lengden er 100 meter. I dammen er det et 30 meter langt overløp og to flomløp som hver har en valseluke på 20 x 5 meter. Det er tappeluke i bunnen av dammen. Opptrekksmaskineriet for valselukene er langt på vei det samme som det opp­rinnelige. I 1963 ble dammens vannside plastbelagt. Det var første gang her i landet at en gammel dam ble tettet på denne måten. Resultatet var vellykket. Fra inntaksmagasinet er det en tunnel fram til fordelingsbassenget i dagen, der det er inntak med finvaregrinder og luker for fire maskiner. Maskineriet for manøvrering av lukene er plassert i eget lukehus og er i hovedsak originalt. Fra inntaket er det fire rør med en lengde på ti meter ned til kraftstasjonen.

Kraftstasjonsbygningen er oppført i betong og stein. Maskinsalen ligger parallelt med elva, mens transformatorer og apparatanlegg er plassert i en tilstøtende del på tvers av maskinsalens sørende. Kontrollrommet med opprinnelige instrumenter innenfor den ene kortveggen er bevart, og noen funksjoner kan fortsatt styres manuelt. I dag er kraftverket fjernstyrt.

De tre eldste aggregatene har horisontal oppstilling, mens det nyeste har vertikal oppstilling. De tre eldste turbinene er doble Francis-turbiner (spiraltromme med to løpehjul). Denne utførelsen var moderne i 1920. De to fra 1922 har litt større ytelse enn den eldste. Opprinnelig hadde alle tre samme ytelse, men den eldste ble ombygd. Den nyeste turbinen (1994) er også en Francis-turbin. Den første turbinen ble levert av Kværner Brug. De to fra 1922 er påført ”Ausführung Vulkan Werken, Hamburg & Stettin”. Den siste har en ytelse på 11 MW og er levert av Kværner. De tre eldste generatorene, hver på 7 MVA, er levert av NEBB, og den fjerde på 13 MVA kommer fra ABB (ASEA Brown Boveri).

Kraftstasjonen er tegnet av arkitekt Thorvald Astrup og er oppført i borgstil. Nomeland kraft­stasjon er en vakker og særpreget bygning, med en stilfull utforming både innvendig og utvendig. Maskinsalen er lys og luftig.

Kraftverket er typisk for den tids elvekraftverk med en konsentrert utbygging og kort vannvei. Det er en stor og ruvende kraftstasjonsbygning ved foten av en stor massivdam i betong med luker, overløp, isløp og tømmerløp. Tømmerløpet er det i dag bare rester igjen av. Kraftstasjonen ligger i flotte omgivelser. Den ble oppført i en tid da stoltheten ved å mestre vannkraftteknikken ble uttrykt i bygningenes stil og materialvalg. I 1992 ble det satt i gang rehabilitering og oppussing av kraftstasjonsbygningen. Den framstår som velholdt både utvendig og innvendig. Den utgjør sammen med brukonstruksjon, verksted og tidligere boliger et interessant kulturmiljø.

De opprinnelige, horisontale aggregatene har store fysiske dimensjoner fra 1920-tallet og sammen med et vertikalt aggregat fra 1990-tallet viser de både kontinuitet og kontraster. Installasjonen av det siste aggregatet har fått en vellykket løsning. Gammel instrumentering er intakt og kan brukes for noen funksjoner. Det er også tatt vare på annet eldre utstyr.