Sima – Dagali

Innerst i Hardangerfjorden ligger det lille tettstedet Eidfjord, som på siste halvdel av 1970-tallet ble senter for enstorstilt kraftutbygging av de store nedbørsområdene nordvest og sør for Hardangervidda. I regi av NVE-Statskraftverkene ble vannet samlet i store magasiner og ledet i to systemer (Lang- Sima og Sy-Sima) med tunneler på til sammen 60 km, ned til Sima kraftverk 700 meter inn i fjellet innenfor Eidfjord. Klarsignal til utbyggingen ble gitt gjennom kongelig resolusjon av 18. mai 1973, og arbeidet startet umiddelbart. Kraftverket ble offisielt åpnet av statsminister Odvar Nordli 17. juni 1980.

Sommeren 1975 sendte imidlertid Statskraftverkene til slutt ut anmodning om vedtak, med to forskjellige alternativer for trasé: et nord for Jøkulen, over Hallingskeid til Usta, og et annet sør for Jøkulen, over Hardangervidda og Halne til et foreslått koblingsanlegg i Skurdalen. På grunnlag av innkomne uttalelser og NVEs hovedstyres befaring i området samme høst, anmodet Elektrisitetsdirektoratet Statskraftverkene om også å legge frem et tredje alternativ via Hallingskeid, langs Bergensbanen, og videre sør for Ustevann til Dagali. Bortsett fra de siste 30 km inn til Dagali ble dette traséforslaget godkjent i statsråd i februar 1977. For denne siste strekningen inn til Dagali måtte Statskraftverkene legge frem ny trasé fra Skurdalen over mot Dagali, og med ny lokalisering av koblingsanlegget. Traseen ble endelig godkjent gjennom kongelig resolusjon av 9. juni 1978.

Den omfattende miljødebatten førte til at byggetiden for ledningen ble unormalt kort. Da traseen endelig ble vedtatt, var det kun 17 måneder til ledningen skulle settes i drift, inkludert seks vintermåneder med minimale muligheter for ledningsbygging. Selv om noe av byggingen hadde blitt satt i gang før det siste vedtaket, var det fortsatt svært liten tid. En konsekvens av tidspresset var at Statskraftverkene, i tillegg til å bygge om lag en tredjedel av ledningen selv, skrev kontrakter med både A/S Linjebygg og A/S Betonmast om bygging av hver sin del. En mannskapsstyrke på om lag 250 måtte settes inn i den travleste arbeidsfasen. Sima–Dagali-ledningen kostet mer enn 200 millioner kroner. Omkring 40 av disse millionene ble ekstraomkostninger fordi ledningen skulle bygges utenom sentrale områder av Hardangervidda.

Store deler av traseen lå høyere enn 1000 meter over havet. Det vanskelige terrenget, i kombinasjon med kort barmarksesong i høyfjellet og tidspresset, gjorde det nødvendig å ta i bruk nye hjelpemidler i anleggsarbeidet, blant annet terrenggående kran under mastemontasjen. Helikopter ble også brukt flittig, ikke minst til transport. Adkomstforholdene var dårlige, og anleggsveier måtte utbedres. Flere nedlagte vokterboliger langs Bergensbanen skulle også komme til nytte. Etter avtale med NSB ble fem av disse rustet opp og satt i stand for innkvartering av ledningsbyggere.

Vanskelighetene til tross: Målet ble nådd og kraftledningen stod ferdig i mars 1980, i god tid før kraftverket i Sima ble satt i drift. Det ble nedlagt til sammen rundt 220 årsverk, hvorav omtrent 55 prosent på entreprenørsiden. Prosjektets størrelse kan ellers illustreres med at det gikk med ca 5000 tonn stålmaster, ca 850 km liner og nærmere 45 000 isolatorskåler.

I 1989 ble det bygget en forlengelse av ledningen fra Dagali videre til Nore, og den skapte dermed en sterk 420 kVforbindelse mellom Vestlandet og Østlandet. Sammen med Oslo Lysverkers ledning fra Aurland til Hallingdal, som kom to år senere, bidro den også til at Østlandet kunne ta imot kraften fra nye installasjoner i kraftverkene Aurland og Jostedal.

Sima–Dagali er 101,9 kilometer lang, og var da den ble satt i drift den lengste 420 kV-ledningen som var bygget her i landet. På ledningen er det 313 master, hvorav 52 forankringsmaster. Det er benyttet Statnetts standardmaster for 420 kV. Dette er innvendig bardunerte portalmaster i stål. Linene er strukket med 9 meter faseavstand, og er festet til isolatorer i V-kjeder.

Standard strømførende line er FeAl nr 481 Parrot, i duplex-utførelse. Diameteren er 38,35 mm. På grunn av store islaster er det imidlertid på strekningen fra mast 9 til 75 montert simplex-line, nr 1022 Hubro. Denne har en uvanlig stor diameter på 56,7 mm, og er blant annet senere tatt i bruk på særlig utsatte partier av Salten– Svartisen-ledningen. For å lage en permanent skjøt mellom duplex- og simplex-linen tok man i bruk en ny type norskutviklet to-trinns kompresjonsskjøt med eksplosjonsarmatur. I første omgang skjøtet man selve stålkjernen, og i neste omgang aluminiumsdelen.

De klimatiske forholdene førte til at ledningen ble dimensjonert for å tåle store islaster og snødybder. Likevel var det enkelte utfordringer man ikke klarte å fange opp i prosjekteringen, og det har derfor senere blitt gjennomført en del forsterkninger.

På deler av ledningen har det forekommet så store snømengder (fonndannelser) at avstanden til strømførende liner har vært kritisk. Det har også vært fare for mastehavari på grunn av snøsig. Problemet ble løst ved å heve mastene nr 99 og 100 i Finseskaret. Mast 99 ble hevet ved å øke fundamenthøyden med én meter, mens mast 100 ble hevet fem meter ved at den opprinnelige masten ble plassert oppå en spesialbygd stålkonstruksjon.

I Finseskaret har også nedising av isolatorkjedene, særlig på firdobbelte strekkjeder i forankringsmastene, ført til overslag. Problemet ble løst ved å øke isolasjonsnivået gjennom å sette inn flere isolatorskåler i kjedene.

Lenger vest, i området fra mast 40 til 60, har enkelte master blitt forsterket mot snøsig ved å støpe inn nedre del av mastebeina. Et annet problem har vært at forgitringen i nedre del av mastesidene har vibrert løs på grunn av sterk vind. Dette kan potensielt føre til mastehavari. Mastene er nå forsterket med dobbel forgitring, og det har senere ikke vært registrert problemer av denne typen.

Selv om Dagali ligger om lag rett øst for kraftverket i Sima, går ledningen først rett nordover og deretter i en stor sving rundt Hardangervidda nasjonalpark og området rundt Hardangerjøkulen. Nesten umiddelbart treffer den høyfjellsterreng i over 1000 meters høyde. Ledningen fortsetter nord for Bergensbanen mot øst i retning Finse og Finseskaret, og dreier videre derfra i sørøstlig retning, krysser Bergensbanen på nytt ved Uksabotn og fortsetter deretter langs sørsiden av Ustevann. Fra Ustevann går ledningen østover mot Dagali transformatorstasjon. På dette siste stykket går terrenget over fra så langt bare snaufjell til en blanding av snaufjell, skog og fjellskog.

Debatten rundt trasévalget for denne ledningen var omfattende og komplisert. Samtidig som NVE-Statskraftverkene arbeidet med planene for storstilt kraftutbygging i området, la regjeringen i 1966 frem en landsplan for natur- og nasjonalparker der Hardangervidda inngikk. I 1974 ble Gro Harlem Brundtland miljøvernminister, og i mars 1977 holdt hun en tale på Rjukan der hun gikk inn for varig vern av vassdragene Dagali og Veig. Det ble også det endelige resultatet.

Planene for nasjonalpark og vassdragsvern fikk dermed store konsekvenser for ledningen Sima–Dagali, der noen av traséforslagene blant annet gikk gjennom de planlagte verneområdene. Det måtte utarbeides nye traséalternativer der man tok hensyn til de nasjonale verneinteressene på Hardangervidda og rundt Hardangerjøkulen, noe som igjen bød på store utfordringer både teknisk og økonomisk. Avgjørende for løsningene var også hensynet til villreinen, samt opplevelses-, friluftslivs- og naturverdiene. Til slutt valgte man traséløsninger som i størst mulig grad gikk gjennom områder som allerede var berørt av vannkraftutbygging og/ eller annen infrastruktur (hovedsakelig Bergensbanen).

Også spørsmålet om anleggsveier til ledningsbyggingen var betent. I utgangspunktet ønsket Statskraftverkene å benytte seg av jernbanen, men av hensyn til Bergensbanens regularitet ble dette gitt opp. I stedet inngikk Statskraftverkene et samarbeid med Riksantikvaren om opprustning og bruk av den gamle anleggsveien langs jernbanen. Den delen av veien som ble benyttet, ble forsterket Også spørsmålet om anleggsveier til ledningsbyggingen var betent. I utgangspunktet ønsket Statskraftverkene å benytte seg av jernbanen, men av hensyn til Bergensbanens regularitet ble dette gitt opp. I stedet inngikk Statskraftverkene et samarbeid med Riksantikvaren om opprustning og bruk av den gamle anleggsveien langs jernbanen. Den delen av veien som ble benyttet, ble forsterket

Kraftledningen mellom Sima og Dagali kan sees på som en del av det omfattende og målrettede arbeidet som NVE-Statskraftverkene, og senere Statkraft, gjorde på 1970- og 1980-tallet for å overføre elektrisk kraft fra de store kraftkildene på Vestlandet til de store forbruksområdene på Østlandet. Videreføringen av ledningen til Nore i 1989 er allerede nevnt. Gjennom første halvdel av 1980-årene ble også Ulla-Førre-utbyggingen gradvis ferdigstilt, og herfra ble det bygget to viktige ledninger mot det sentrale Østlandsområdet i henholdsvis 1983 og 1988.

Få kraftledninger har krevd så store ressurser i planleggings- og behandlingsfasen som Sima–Dagali. Planleggingen tok omkring ti år og engasjerte i meget sterk grad alle ledd i Statskraftverkene og Elektrisitetsdirektoratet, samt NVEs generaldirektør og hovedstyre. Departementer og regjering var sterkt involvert i de to- tre siste årene, og saken engasjerte også kommuner, fylker, grunneiere og en rekke organisasjoner. Presse og kringkasting fulgte prosessen og diskusjonen nøye.

Det meste av debatten og engasjementet dreide seg om miljøproblematikk. Byggingen av ledningen skjedde midt under arbeidet med opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark, som ble vedtatt i 1981. Både hensynet til nasjonalparken og til landskapsvernområdet på og rundt Hardangerjøkulen, måtte derfor ivaretas. Avgjørende var nasjonale verneinteresser, opplevelses-, friluftslivs- og naturverdier, samt hensynet til villreinen. Denne saken er et godt eksempel på hvordan overordnede miljøpolitiske beslutninger får avgjørende betydning både for planprosessen og det endelige resultatet.

Store deler av kraftledningen Sima– Dagali går i et svært vilt og værutsatt høyfjellsterreng, og størstedelen av den går i en høyde av mellom 1000 og 1200 m.o.h. På sitt høyeste når den 1425 m.o.h. i Finseskaret, og er med dette den av ledningene i sentralnettet som passerer høyest over havet. De klimatiske forholdene medfører også at ledningen er meget solid dimensjonert. Ikke minst kan nevnes simplex-linen på strekningen fra mast 9 til 75, som med en diameter på 56,7 mm var helt unikt dimensjonert da ledningen ble bygget, og som i dag fortsatt er svært uvanlig både i norsk og internasjonal sammenheng.

Sima kraftverk er i seg selv et ikke ubetydelig kulturminne fra vår moderne industrihistorie. Ved idriftsettelsen var det Norges største kraftverk, stort nok til alene å kunne forsyne en middels stor norsk by med elektrisitet. Systemet av tunneler og haller gjorde anleggsarbeidet til en milepæl innen fjellsprengningsteknikk. I etterkant av utbyggingen ble det brukt store ressurser på landskapstilpasning, beplantning, terskelbygging i vassdrag og oppfølging av krav til minstevannføring. Nevnes bør også Sysendammen, som med en lengde på én kilometer og høyde på 80 meter er en av de største steinfyllingsdammene i landet.