Paulinelund

Paulinelund 1, opprinnelig kalt Vollan etter gården i nærheten, ligger ved foten av Høyskoleparken nedenfor universitetet, og er den eldste delen av anlegget. Den ble bygget for å ta i mot og fordele kraften fra Øvre og Nedre Leirfoss, og fordelingsstasjonen ble – i likhet med kraftstasjonen i Nedre Leirfoss – tegnet av arkitekt Aksel Guldahl. Byggingen av Paulinelund 1 startet i 1910, og stasjonen kunne tas i bruk i februar 1911.

I forbindelse med byggingen av Hyttefossen (i dag kjent som Løkaunet) kraftstasjon i 1920-årene oppstod det et økende behov for fordeling av kraft til Trondheim. Løsningen på dette ble byggingen av Paulinelund 2, ca 100 meter syd for Paulinelund 1. Den nye stasjonen ble plassert der området skråner ned mot Elgeseter gate, der det i perioden 1900-1910 hadde blitt ført opp en rekke sammenhengende leiegårder på østsiden av gaten. Stasjonstomten ble ervervet i 1920, og kraftfordelingen i Paulinelund 2 var i drift i 1927. De to Paulinelund-stasjonene var fra starten av ment å skulle fungere som én stasjon, med halvparten av de utgående kablene i hver.

Paulinelund 2 ble bygget på både i 1941 og 1965. I påbygget som stod klart i 1965 ble det installert transformatorer, og anleggets funksjon ble dermed utvidet fra kun å omfatte kraftfordeling til også å omfatte krafttransformering. Før 1965 hadde det i tillegg vært et problem at strømmen ofte falt ut i hele byen når gravemaskiner skadet en kabel, men dette ble løst ved at ombyggingen også inkluderte installasjon av nye releer.

De gamle fordelingsstasjonene Paulinelund 1 og 2 er nå faset ut og solgt. Paulinelund 1 ble tatt ut av drift i 1980, solgt til Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) i 1991, og brukes i dag som kontorer for Studentersamfundet i Trondhjem. Paulinelund 2 ble i 2006 solgt til Maja eiendom, og er nå planlagt ombygget til leiligheter. Trondheim Energi Nett driver fortsatt Paulinelund transformatorstasjon i tilbygget fra 1965. Paulinelund fungerte for øvrig som vaktsentral for TEV frem til 1979, da denne ble flyttet til Nidarvoll.

Som nevnt er nå bare nybygget fra 1965 i bruk som transformatorstasjon. Den opprinnelige koblings-/fordelingsstasjonen Paulinelund er faset ut, og alt det tekniske utstyret er fjernet. Det er derfor først og fremst bygningene som står igjen som et minne over det som var. La oss likevel se litt på hva slags teknisk utstyr som tidligere var i drift ved anlegget.

Paulinelund 1 og 2 hadde jordkabelforbindelser seg i mellom, og fungerte i praksis som én koblingsstasjon. Anlegget tok imot strømmen fra kraftstasjonene i Leirfossene og Hyttefossen, og sendte den videre i forgreninger til det høyspente distribusjonsnettet. Anlegget bestod derfor av oljebrytere og skinnebrytere for inngående og utgående kabler, doble samleskinner, overstrøms-, overspennings- og jordstrømsbeskyttelse, innkoblingsmotstand, og spenningsregulerende apparater.

Paulinelund 1 hadde plassert kabelbrytere, skillebrytere og effektbrytere i kjelleren og i første etasje. Andre etasje ble innredet som bolig for betjeningsvakt og kabelmester. Kraften kom fra Øvre Leirfoss kraftverk i luftledning til Tempe, og derfra i jordkabel til Paulinelund 1.

Den gamle hovedbygningen til Paulinelund 2 var delt i to funksjonsområder som lå på hver sin side av inngangspartiet. De elektrotekniske hovedfunksjonene lå i den nordlige del. Her var det lange, smale rom til oljebrytere for inngående kabler mot vest og utgående kabler mot øst, samt en betjeningsgang mellom disse. I kjelleren var det skinnebrytere, og i andre etasje var det samleskinner i dobbel rekke. I midtseksjonen fant vi kommunikasjonsanlegget, og lengst sør i bygningen var det kontrollrom med apparattavler.

I transformatoranlegget fra 1965 ble det i første omgang installert to transformatorer for 60/6 kV. Stasjonen tok inn to 60 kV-kabler fra Moholt og hadde 19 stk 6 kV avganger. En tredje transformator ble satt inn i 1971. På 1990-tallet viklet man om transformatorene, slik at man fikk en spenningsoppgradering på avgangskablene til 12 kV. Dette er begreper man bruker om spenningsnivået, i praksis er driftsspenningen ca 63 kV på inngående og 11,6 kV på utgående kabler. I 2002 byttet man ut to av transformatorene, og i dag er det dermed én gammel og to nye transformatorer i drift. Det tekniske anlegget i Paulinelund er fortsatt i sin helhet innendørs.

Paulinelund 1 ble bygget samtidig med Nedre Leirfoss kraftstasjon, og begge anleggene ble tegnet av arkitekt Aksel Guldahl. Likevel er dette to bygg som skiller seg klart fra hverandre. Mens kraftstasjonen har et tydelig preg av borgromantikk, fremstår fordelingsstasjonen som langt mer urban, og den kan på mange måter sammenlignes med en nybarokk villa. Bygningen har kjeller og to etasjer, der andre etasje er innredet som bolig.

Grunnflaten, som har et areal på 170 kvadratmeter, er rektangulær, men nærmer seg det kvadratiske. Taket er valmet, men fremstår i en tilnærmet pyramideform. Fasaden er av pusset tegl og malt i rosa terrakotta, mens taket er tekket med røde teglpanner. Gatefasaden domineres av en stor segmentgavl, mens de tre underordnede fasadene har halvsirkelformede (lunette) loftsvinduer. Alle fasadene har striperustikering i et ca to meter høyt felt som lunettevinduer ligger mot, og rektangulære vinduer i andre etasje.

Vestfasaden mot Klæbuveien domineres som nevnt av en stor segmentgavl. I gavlens midtre er det et liggende ovalt vindu. Vestfasaden preges ellers av en vertikal inndeling med fremskutte felt i murpussen, såkalte pusslisener. I hvert ytterfelt er det en inngangsdør med lunettevindu over. Over dette igjen er det et felt med pussdekor, med initialene ”TEV” i jugendtyper innenfor en halvsirkel som det skyter et strålemønster av lyn ut fra. Hele bygningen gir et påkostet og nøye gjennomarbeidet inntrykk.

Vestfasaden mot Klæbuveien domineres som nevnt av en stor segmentgavl. I gavlens midtre er det et liggende ovalt vindu. Vestfasaden preges ellers av en vertikal inndeling med fremskutte felt i murpussen, såkalte pusslisener. I hvert ytterfelt er det en inngangsdør med lunettevindu over. Over dette igjen er det et felt med pussdekor, med initialene ”TEV” i jugendtyper innenfor en halvsirkel som det skyter et strålemønster av lyn ut fra. Hele bygningen gir et påkostet og nøye gjennomarbeidet inntrykk.

Vinduene i den gamle hovedbygningen er plassert regelmessig og symmetrisk, med samme rektangulære form over det hele. Vinduenes overstykker er markert med kantstilt tegl. Hovedinngangen mot Klæbuveien er sentralt plassert, og er innrammet med en teglprofil som også strekker seg opp rundt vinduet i etasjen over. På vestfasaden, som i stor grad er skjult for innsyn, er det en enkel, sentral ytterdør med en dobbeltløpet, lett monumental trapp.

Sett bort fra tårnet på taket og de to inngangsdørene, er Paulinelund 2 i all vesentlighet nøktern, og man kan sevisse likhetstrekk med vestfløyen i Moholt transformatorstasjon fra året før, og med Ullevål transformatorstasjon i Oslo fra 1924.

I sørenden av den opprinnelige hovedbygningen ble det i 1941 oppført en mindre tverrfløy. Den er tilpasset resten av bygningen, men har likevel sitt eget formspråk med større vinduerog noe lysere tegl, og er et godt eksempel på tilpasningsarkitektur. Tegningen ble utført ved bygningssjefens kontor.

I 1965 ble det ferdigbygget en større fløy i lys betong i forlengelsen av den opprinnelige hovedbygningen. Det er denne fløyen som i dag fungerer somtransformatorstasjon. Tilbygget ble tegnet av arkitektene Arnstad og Heggenhougen og holder seg til sin tids mer brutale betongspråk uten vinduer. Således representerer dette tilbygget et klart brudd med det opprinnelige anlegget, men det er samtidig med på å gi Paulinelund kontinuitetsverdi, i den forstand at mankan se flere epokers industriarkitekturrepresentert i ett og samme anlegg.

Paulinelund 1 og 2 har en bynær og meget lett tilgjengelig plassering like ved Trondheim sentrum. Hele anlegget ligger i og ved et pent opparbeidet parkområde som er mye brukt av byens befolkning, og ikke minst av studentene. Den sentrale plasseringen medførte også at dette anlegget var svært viktig for Trondheims tidlige strømforsyning.

Det urbane uttrykket kommer også godt til syne i arkitekturen, særlig i Paulinelund 1. Både Paulinelund 1 og 2 ble tegnet av fremtredende arkitekter i sin tid. Bygningene fremstår som monumentale, samtidig som de inneholder en del særegen detaljering. Her kan spesielt nevnes pussdekoren og segmentgavlen i Paulinelund 1, og inngangspartiene og taktårnet på Paulinelund 2. Byens gatebelysning ble for øvrig lenge styrt med fotocelle fra dette tårnet.

Det helhetlige miljøet er essensielt for verdien av Paulinelund som kulturminne. Som vi har vært inne på, bestod fordelingsstasjonen av to separate– men samtidig teknisk sammenkoblede – kulturhistorisk interessante anlegg. I dag består den delen av anlegget som er i drift av en transformatorstasjon preget av representativ teknikk og industriarkitektur. I Gløshaugveien like ved ligger også en trafokiosk som byantikvaren i Trondheim har plassert verneklasse B (høy antikvarisk verdi). I tillegg ligger NTNU Gløshaugen (tidligere NTH) med sitt elkrafttekniske miljø kun noen hundre meter unna.