Namsos

Namsos transformatorstasjon ligger utenfor byen Namsos og på nordsiden av Namsen, det største vassdraget og den viktigste kraftkilden i Nord-Trøndelag. Transformatorstasjonens virke startet imidlertid mange år før de store kraftverkene i Namsen ble bygget. Strømmen som ble overført hit i 1923 kom fra Follafoss, lenger sør i fylket. Follafoss var det første kraftverket til det fylkeseide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE).

Da fylkesverket ble opprettet i 1919, var målet å skaffe tilstrekkelig elektrisk kraft til alle distriktene i fylket. Elektrifiseringsplanen som ble vedtatt av fylkestinget samme år, gikk ut på å bygge et kraftverk i Folla-vassdraget på vestsiden av Beitstadfjorden, og et sammenhengende ledningsnett for hele fylket i tilknytning til dette anlegget. ^{Om etableringen av fylkesverket: Se beskrivelsen av ledningen Follafoss – Steinkjer.}

De opprinnelige planene for ledningsnettet var å bygge to hovedledninger på 66 kV fra Follafoss, den ene om Steinkjer og sørover til Stjørdal, og den andre nordover via Namsos helt til Ytre Namdal. Planene ble senere noe modifisert, og i første omgang ble det strukket én ledning til Steinkjer og videre sørover til Åsen, og en annen nordover til Namsos. For å transformere ned fra 66 kV til fordelingsnettet, ble det oppført hovedtransformatorstasjoner i Steinkjer, Åsen og Namsos. Vi presenterer her spesielt transformatorstasjonen i Namsos, men omtaler i den forbindelse også de andre.

Follafoss kraftverk ble satt i drift 6. mars 1923, og i de påfølgende ukeneble det satt spenning på de første hovedledningene for 66 kV. Den 66 km lange ledningen fra Follafoss til Namsos ble satt i drift 20. april 1923, og samme dag ble transformatorstasjonen i Namsos koblet til.

Transformatorstasjonen i Namsos skulle transformere ned og fordele kraft til Namdalen. Ved idriftsettelsen var det bygget ferdig 20 kV-ledninger fra Namsos østover til Grong og nordover til Vemundvik, men i Namdalen ellers var fordelingsnettet fortsatt lite utbredt. Fylkeskommunens egne institusjoner var blant de første som ble elektrifisert – og bidro til å få mer avsetning på kraften fra Follafoss. En av disse var Namdal sykehus, som fikk strøm fra transformatorstasjonen i Namsos fra og med 1925.

Fremover mot andre verdenskrig ble etter hvert flere distrikter knyttet til fylkesverkets ledningsnett. Ytre Namdal, som ikke kom med på utbyggingen i 1923, var ”mørklagt” til langt ut på 1930-tallet, men i 1938 vedtok fylkestinget at det også skulle overføres kraft dit. Dette var samme år som Stortinget gikk inn for å bevilge statlige midler til å fremme elektrisitetsforsyning i strømløse distrikter, og fylket fikk tilskudd til å starte utbyggingen. Høsten 1938 ble det fullført en 35 kV-ledning fra Namsos over Høylandet til Salsbruket, der firmaet Albert Collet drev et stort tresliperi. Før krigsutbruddet i 1940 var man kommet et stykke på vei med å få etablert elektrisitetsforsyning av Ytre Namdal.

Med økende kraftforbruk og nye tilknytninger på slutten av 1930-tallet, ville kraftverket i Follafoss snart ikke greie å produsere nok kraft til sitt forsyningsområde, og det ble klart at det måtte settes i gang mer utbygging for å dekke behovet. Det ble utredet planer for et nytt kraftanlegg som kunne samkjøre med Follafoss, og valget falt på Fiskumfossene i Namsen, omlag fem mil oppover elva fra utløpet i Namsfjorden. Med denne utbyggingen regnet man med at kraftbehovet var dekket for flere år fremover. Arbeidene i Nedre Fiskumfoss startet i 1941, men forsinkelser under krigen førte til at kraftverket ikke ble satt i drift før i 1946. Kraftverket kunne da kobles til en 66 kV-ledning som var ferdig strukket til Namsos transformatorstasjon, som med denne overføringen fikk mer kraft å fordele til sitt område.

For å få en sikrere kraftlevering til Ytre Namdal, ble det midt på 1960-tallet bygget en ny 66 kV-ledning dit fra transformatorstasjonen i Namsos. Ledningen gikk utmed kystenog krysset flere fjorder og sund i lange luftspenn. Over det værharde Folla ble det lagt en 6 km lang sjøkabel, som på det dypeste gikk ned til 480 m, og en utlegging her var ikke helt problemfri.

Senere er overføringsnettet i Namdalen ytterligere utbygd og forsterket, og transformatorstasjonen i Namsos har i dag forbindelser til både regionalnettet og sentralnettet som går gjennom fylket. I årenes løp har både bygningen og det tekniske anlegget blitt utvidet og modernisert i takt med økende kraftforbruk og flere ledninger til og fra. Til dette anlegget hørte også to boliger som nå er solgt. Stasjonen er i dag fjernstyrt, men er fortsatt kontorsted for drifts- og vedlikeholdsenhet og fremmøtested for montører som tilhører stasjonen.

Da transformatorstasjonen ble satt i drift i 1923, var den utstyrt med to 3500 kVA-transformatorer for 66/22 kV, og et apparatanlegg for tre utgående 22 kV-ledninger. Første større endring kom i forbindelse med elektrifiseringen av Ytre Namdal fra 1938. Det ble da valgt en overføringsspenning på 35 kV for ledningen fra Namsos, og den ene av transformatorene ble byttet ut med en som kunne nedtransformere til dette spenningsnivået.

I 1945 sto en ny 66 kV-ledning klar mellom Nedre Fiskumfoss kraftverk og Namsos. Ettersom kraften til Ytre Namdal også kunne overføres via denne ledningen, opphørte nedtransformeringen til 35 kV i Namsos. Midt på 1960-tallet ble det gjort enkelte endringer på det tekniske anlegget da det ble strukket en ny 66 kV-ledning ut fra stasjonen og nordvestover til Ytre Namdalen. En del skillebrytere fra den tiden er fortsatt i bruk.

Ledningene ble opprinnelig ført inngjennom åpne gallerier på bygningenslangsider. Da det i 1968 ble anlagt ny flyplass like ved, ble den gamle Follafoss-ledningen, som kom inn på sørsiden, lagt i kabel fra Namsen og inn i stasjonen. På nordsiden kom ledningen fra Nedre Fiskumfoss inn, og på grunn av problemer med gjennomføringene i veggen,ble de åpne galleriene i 1972 støptigjen, og nye gjennomføringer blemontert i ytterveggen.

I 1978 ble det satt inn to nye 66-kilovolts bryterfelt i tilknytning til at 66 kV-nettet ble utvidet for å forsterke forbindelsen til knutepunkt i sentralnettet og regionalnettet. På begynnelsen av 1980-tallet fikk stasjonen nytt kontrollrom med ny instrumentering, men ikke lenge etter ble den fjernstyrt. I 1988 var det en omfattende ombygging av den elektriske utrustningen der blant annet effektbrytere for 66 og 22 kV ble skiftet ut til SF6-brytere.

Stasjonen er i dag knyttet til 66 kV-ledninger på regionalnettet og 22 kV-ledninger på distribusjonsnettet, og denhar to transformatorer for 66/22 kV samt en stasjonsforsyning. Transformatorer og koblingsanlegg er plassert innendørs.

De tre hovedtransformatorstasjonene som ble satt i drift i 1923, var like store og utført etter samme tegninger. De var tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen, og hadde fellesstrekk med den monumentale kraftstasjonen i Follafoss som han tegnet på samme tid. Han var for øvrig også mester for Hauen transformatorstasjon ved Skien, samt de store kraftstasjonene Vemork og Såheim i Telemark og Glomfjord i Nordland noen år tidligere. Nordhagen ble kalt ”domkirkearkitekten”, fordi han var kunstnerisk leder for restaureringen av Nidarosdomen.

Stasjonene i Namsos, Steinkjer og Åsen besto av to etterstilte bygningsvolumer av ulik høyde. Transformatorene var plassert i den laveste delen, med én port i endeveggen der begge transformatorene ble kjørt inn på skinner. For å få dem på plass måtte hjulene vris 90 grader. Det var utvendige luftekanaler over mønet og langs ytterveggen på bakkenivå. Bygningene var utformet i en nyklassisistisk stil med tempelgavler, markerte gesimser og symmetriske fasader med vinduer mellom vertikale forsenkete felt. Et særpreg ved disse tre stasjonene var åpne gallerier i det høyeste bygningsvolumet for innføring av luftledningene.

Av disse tre stasjonene er den i Steinkjer erstattet med en nyere bygning, mens den i Åsen er platekledd utvendig, og det meste av opprinnelige fasadedetaljer er borte. Stasjonen i Åsen har imidlertid beholdt den opprinnelige størrelsen og de åpne galleriene.

Namsos-stasjonen er også blitt ombygd opp gjennom årene, både innvendig og utvendig. På begynnelsen av 1980-tallet ble det satt opp et tilbygg mot vest med nytt kontrollrom, verksted, kontor og lager, samt bedre fasiliteter for personalet. Tilbygget er lavere enn den opprinnelige bygningen, og gjør at det fortsatt er mulig å kjenne igjen form og størrelse på denne. Til anlegget hører også en større garasje som ble satt opp like etterpå.

En eksplosjon i en oljebryter i 1984 førte til at alle vinduene i den opprinnelige bygningen blåste ut. Det ble etterpå satt inn glassbyggestein i første etasje og sprosseløse vinduer i etasjene over. Andre større endringer er at porten på endeveggen inn til transformatorene er blitt erstattet av to porter med bjelkestengsler på langveggen mot sør. De åpne galleriene er også tettet igjen, men omrammingen av dem er fortsatt synlig.

I 2009 ble fasadene på stasjonen pusset opp, og det ble lagt vekt på å bruke riktige materialer og riktig type maling på de pussede murveggene. Bygningen er utvendig malt med en lys oker farge og fremstår i dag som godt vedlikeholdt.

Namsos transformatorstasjon tilhører pionertiden for den organiserte elektrisitetsforsyningen i Nord-Trøndelag, som startet med etableringen av det fylkeseide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk i 1919. Dette var én av de tre hovedtransformatorstasjonene i fylket som våren 1923 stod klar til å ta imot kraft via nye 66 kV-ledninger fra Follafoss, fylkesverkets første kraftverk. Stasjonen i Namsos hadde en sentral rolle under oppbyggingen av elektrisitetsforsyningen i Namdalen,og den er fortsatt et viktig knutepunkt i regionalnettet.

Alle de tre transformatorstasjonene – i Namsos, Steinkjer og Åsen – er tegnet av Olaf Nordhagen, en av de store kraftverksarkitektene de første tiårene av 1900-tallet. Nordhagen tegnet også den monumentale kraftstasjonen i Follafoss som ble satt i drift på samme tid, og som fortsatt er meget godt bevart. Både kraftverketog transformatorstasjonene er bygninger som det nye fylkesverketkunne være bekjent av.

Stasjonen i Namsos er opp gjennom årene ombygd og påbygd, men det er fortsatt mulig å kjenne igjen form og størrelse på den opprinnelige bygningen, og en god del av det nyklassisistiske preget er fortsatt til stede i fasadene.

Stasjonen ligger i et område med en mangfoldig historie knyttet til infrastruktur, næringsliv og kultur. Nærheten til Namsen trekker forbindelser til tømmerfløting, kraftproduksjon og laksefiske. Namsosbanen og flypassen like ved representerer sammen med transformatorstasjonen den moderneinfrastrukturen. Noen få kilometerlenger vest finner vi Namsos, den gamle sagbruksbyen og den nye rockebyen, som på hvert sitt vis har fått god hjelp av elektrisiteten.