Salten – Svartisen

Gjennom hele siste halvdel av 1900-tallet har det vært en sterk vekst i strømforbruket i Norge, og det nasjonale samkjøringsnettet har dermed blitt et stadig viktigere verktøy for å kunne utnytte og fordele landets kraftressurser best mulig. I Nordland ble det tidlig klart at det fantes et stort produksjonspotensial i Saltfjellet- og Svartisen-området, samtidig som prognosene viste at Finnmark manglet kraft. I tillegg var situasjonen den at kraft til og fra Nord-Norge måtte transporteres via Sverige, ettersom det ikke var et sterkt nok samkjøringsnett gjennom Nordland. NVE-Statskraftverkene ønsket derfor allerede tidlig på 1970-tallet å bygge en stamledning gjennom Nordland, der Kobbelv, Saltfjellet og Svartisen skulle bygges og fases inn på det nye sentralnettet.

Siste halvdel av 1970-årene var imidlertid en tid preget av sterk inflasjon og motkonjunkturpolitikk, og det var derfor vanskelig å få på plass de milliardinvesteringene som var nødvendige for å gjennomføre et slikt kraftutbyggingsprosjekt. Disse problemene forlenget prosjektet betydelig, men i 1987 ble utbyggingen av Svartisen kraftverk endelig vedtatt i Stortinget, og arbeidet kunne begynne.

Kraftledningen Salten–Svartisen må sees i sammenheng med det helhetlige arbeidet som Statkraft og senere Statnett utførte for å knytte sammen sentralnettet gjennom Nord-Norge. Dette pågikk fra slutten av 1980-årene og frem til midten av 1990-årene. Etter at Nord-Salten som det siste separate området hadde blitt tilkoblet samkjøringsnettet i 1980, var hele landets kraftforsyning omfattet av samkjøringen, men nettene i Nord-Norge og Sør-Norge hang fortsatt ikke sammen.

En viktig milepæl ble nådd i 1989, da det sørnorske og nordnorske nettet ble koblet sammen i Salten i forbindelse med idriftsettelsen av 420 kVledningen Kobbelv–Salten. Imidlertid gikk fortsatt en del av innenlandsnettet gjennom Nordland på lavere spenningsnivå, og man var derfor avhengig av det svenske nettet for riksdekkende overføringer på sentralnettsnivå. I 1992 ble et nytt viktig delmål nådd da ledningen mellom Svartisen og Nedre Røssåga stod klar til drift. Dermed gjenstod bare partiet mellom Salten og Svartisen.

Byggingen av Salten–Svartisen ble påbegynt ved årsskiftet 1991-92, for øvrig samtidig som Statnett ble skilt ut fra Statkraft som følge av den nye energiloven. Det ble derfor Statnett SF som kom til å stå for byggingen. Selve anleggsarbeidet ble delt mellom ledningskontoret på Melhus, som bygget strekningen mellom Beiarn og Svartisen, og ledningskontoret i Bjerkvik, som bygget strekningen mellom Salten og Beiarn. Det var en utfordrende oppgave som lå foran ledningsbyggerne, med kupert terreng, en rekke fjell og fjorder, vind og nordnorsk kyst- og innlandsklima. Samtidig hadde man nå opparbeidet seg mye verdifull erfaring med ledningsbygging, og helikopteret hadde etablert seg som et viktig og nyttig verktøy under slikt arbeid. Helikopteret skulle også vise seg å bli et helt uunnværlig hjelpemiddel under byggingen av Salten–Svartisen.

Et spesielt utfordrende element var kryssingen av Glomfjorden, en snau mil nord for Svartisen kraftverk. På nordsiden av fjorden var mastene først planlagt høyere opp i fjellsiden enn der de står i dag, men på grunn av grunnforholdene her, kombinert med faren for snøskred og snøsig, ble de flyttet lavere ned mot fjorden. For at linene skulle passere over fjorden i stor nok høyde, måtte man dermed også strekke disse usedvanlig stramt. Dette førte igjen til at det oppstod store vibrasjonsproblemer med påfølgende skader på linene. Årsaken til problemene var først og fremst kombinasjonen av lengden på fjordspennet, nesten tre kilometer, og det høye strekket. For å forbedre dette ble det i etterkant lagt på reparasjonsspiraler og montert ekstra dempetiltak, både med standard dempelooper og vektlodd fordelt utover i spennet.

Mellom Glomfjorden og Svartisen kraftverk skulle ledningen i tillegg bygges gjennom det ekstremt vær- og vindutsatte Mugskaret. Her opplevde man tidlig såkalte galopperende svingninger på grunn av vind og store temperaturforskjeller. Dette innebærer at linene svinger nærmest som et hoppetau, gjerne over et lengre tidsrom, og det kan forårsake både sammenslag, kortslutning, utkobling og store slitasjeskader. Det har også etter idriftsettelsen vært store problemer med islast og sammenslag mellom toppliner og faseliner, samt overslag på grunn av saltholdig is. Som tiltak mot disse problemene er det utført flere forsterkninger og reparasjonsarbeider på ledningen. Det siste er at topplinene ble demontert og jordingstråd gravd ned i bakken gjennom Mugskaret.

I november 1994 ble Salten–Svartisenledningen endelig satt i drift. Med dette ble det norske kraftnettet knyttet sammen innenlands gjennom et sterkt sentralnett fra Kristiansand i sør til Balsfjord i nord. Det ga Nord- Norge et mer stabilt og sterkt nett, med langt mindre flaskehalser og prisdifferenser.

Det svært kuperte og værutsatte terrenget langs Salten–Svartisen-ledningen har ført til at driften av den har vært langt fra problemfri. Is, snø og vind, som forårsaker blant annet galopperende svingninger og sammenslag av liner, har ført til en rekke slitasjeskader og langt flere driftsproblemer enn det Statnett normalt påregner. Man regner derfor med at denne ledningen også vil kreve omfattende fremtidig tilsyn.

Ledningen Salten–Svartisen er 123,6 km lang. Det er benyttet selvbærende, innvendig bardunerte portalmaster i stål, prosjektert som bæremast eller avspenningsmast. Dette er en standard mastetype hos Statnett, og ledningen er således representativ formastedesign på dette spenningsnivået. Ved fjordspenn og ekstremt lange spenn har ledningen enfasemaster i stål. Til sammen er det 307 master.

De strømførende linene er av typen duplex FeAl 380, med diameter 34,03 mm, det vil si stålaluminiumsliner med to ledere per fase. Dette er en vanlig teknisk løsning på kraftoverføringsledninger av denne dimensjonen. Gjennom Mugskaret og over det 2940 meter lange Glomfjordspennet er det benyttet simplexliner med diameter 56,7 mm. I avspenningsmastene er det montert doble eller firdoble isolatorkjeder, og i bæremastene V-kjeder. Det er benyttet glassisolatorer med forskjellig bruddstyrke.

Fra Svartisen kraftverk går ledningen et kort stykke i nordvestlig retning oppover i fjellsiden på nordsiden av Holandsfjorden, før den dreier i nord-østlig retning ned gjennom det ekstremt vindutsatte Mugskaret, og går videre i spenn over Glomfjorden. Ledningen fortsetter deretter mot nordøst, går på østsiden av Glombreen og over Sokumvatnet, og krysser så Beiardalen sørøst for Beiarn sentrum. Videre fortsetter den østover og krysser Saltdalen ved Rognan, før den igjen svinger i nordøstlig retning og kommer inn til Salten transformatorstasjon like ved Siso kraftverk. Terrenget langs traseen er i hovedsak skog, fjellskog og snaufjell, men ledningen berører også bebygde strøk og dyrket mark.

Trasévalget stod først og fremst mellom en ytre eller indre trasé. Ytre trasé ville ikke ha kommet inn ved Siso, men lenger ut mot regionalnettet, og nærmere Bodø. Den ville derfor ha lagt bedre til rette for lokal viderefordeling, men ville også ha gått tett på Saltstraumen. Indre trasé ville i mindre grad berøre bebyggelse, men til gjengjeld berøre omdiskuterte områder i både Beiarn og Saltdalen. Jord-, skogbruks- og reindriftsinteressene foretrakk i hovedsak det ytre alternativet, mens frilufts- og naturverninteressene foretrakk det indre. De fleste berørte kommunene var generelt skeptiske til ledningsføring innenfor egne kommunegrenser. Til slutt ble indre trasé valgt, først og fremst på grunn av hensynet til områder med mye bebyggelse.

Et vanskelig tema var kryssingen av Saltdalen, og det ble her utredet flere traséalternativer. Saltdal kommune ønsket i utgangspunktet en kryssingav Saltdalen lenger sør enn det som ble det endelige utfallet. Dette ville imidlertid gjøre ledningen både lengre og mer utsatt for hardt vær og snøskred. Det hele endte med en kompromissløsning der den ikke ble lagt så langt sør som kommunen ønsket. Traseen ble i stedet lagt nær Europaveien, like ved der denne krysser Saltdalselva sør for Rognan sentrum. Dette skjedde i en samordnet planlegging, der istandsetting etter arbeidet blant annet tilrettela for etableringen av en stor rasteplass delfinansiert av Statnett. Ledningen ble med dette adskillig mer synlig for befolkningen i Rognan, men man unngikk samtidig snøskredfare.

En sentralnettsledning av Salten– Svartisens dimensjoner vil nødvendigvis være et tydelig visuelt inngrep i landskapet. Samtidig berører denne ledningen i forholdsvis liten grad befolkede områder, og det storslåtte landskapet er med på å tone ned ledningens visuelle fremtoning.

Sentralnettet for kraftoverføring i Norge fungerer som et puslespill med mange ledninger som skaper en fungerende helhet. I dag er ledningen Salten–Svartisen en brikke i dette puslespillet på linje med alle andre. Det som imidlertid gjør akkurat denne brikken spesiell, er at det var da denne ble lagt på plass at vi en gang for alle fikk et sammenhengende innenlands sentralnett. Idriftsettelsen av denne ledningen vil derfor bli stående som nok en milepæl i norsk kraftoverføringshistorie.

Gjennom 1980-årene og frem til midten av 1990-tallet, utførte i tur og orden NVE-Statskraftverkene, Statkraft og Statnett et betydelig arbeid med å få på plass et sterkt sentralnett gjennom vår nordligste landsdel. Salten– Svartisen-ledningen må sees i perspektiv av dette helhetlige arbeidet og den betydningen det hadde. Allerede tidlig på 1980-tallet var et sterkt nett satt i drift gjennom Troms, og i 1989 kom koblingen som sørget for at hele landets sentralnett kunne kommunisere.

Ledningen Svartisen–Nedre Røssåga fra 1992 er også nevnt. Denne ledningen var for øvrig svært værutsatt og dermed et komplisert prosjekt rent teknisk. Til slutt kom idriftsettelsen av Salten–Svartisen i 1994, som førte til at man ikke lenger var avhengig av det svenske nettet for kraftoverføringer på sentralnettsnivå.

Salten–Svartisen-ledningen har også hatt stor betydning for den generelle flyten i samkjøringsnettet. De hydrologiske forholdene i Sør- og Nord-Norgeutfyller hverandre meget godt, og kombinert med de gode reguleringsmulighetene i Saltfjellet og Svartisenområdet gir dette en stor gevinst.

Ledningen går gjennom et område der terreng og klima har gitt Statnett store utfordringer, både under bygging og drift. Dette har også ført til at ledningen har fått enkelte tekniske løsninger utenom det vanlige. Både over Mugskaret og Glomfjordspennet måtte det iverksettes forsterkninger og en rekke spesialtiltak for å forhindre svingninger og vibrasjoner på linene. Glomfjordspennet har for øvrig også det høyeste linestrekket av alle Statnetts fjordspenn. Salten–Svartisen er med andre ord et viktig teknisk kulturminne.