Nea – Järpströmmen

I årene rundt 1950 ble det drøftet en rekke forslag til kraftutveksling mellom Norge og Sverige. NVEs generaldirektør Fredrik Vogt ønsket å bygge ut en 120 kV-ledning mellom Glommaverkene og Jössefors i Värmland. Svenskene syntes imidlertid at dette forslaget var for smått, og foreslo i stedet bygging av en 220 kV-ledning fra Ulven i Oslo til svenskegrensen, mens svenskene skulle finansiere en tilsvarende ledning videre til Trollhättan. Nordmennene skulle så betale avgift for bruken av denne. Vogt var imidlertid skeptisk til om dette forslaget var av særlig verdi for Norge, og alle de tidligste forslagene ble i tur og orden lagt vekk.

Våren 1953 var handelsminister Erik Brofoss bekymret for en økonomisk situasjon der både valutareserver og penger fra Marshallhjelpen var i ferd med å ta slutt. Han foreslo derfor Neautbyggingen som en mulighet for å få svenskene til å investere i Norge. En slik tanke hadde vært oppe allerede i 1948, da Trondheim kommune og Stockholm Elektricitetsverk diskuterte muligheten for svensk finansiering av Nea-utbyggingen mot leveranse av elektrisk kraft. Et avtaleutkast mellom Trondheim Elektrisitetsverk og elverket i Stockholm forelå i 1952. NVEs hovedstyre frarådet en kraftutveksling av den typen Trondheim hadde tatt initiativ til, blant annet fordi de mente at kraften heller burde brukes på ny norsk industri. Samtidig arbeidet imidlertid regjeringen aktivt for å følge opp handelsminister Brofoss’ tanker om krafteksport som et middel til å skaffe landet kapital.

I juni 1954 fikk Trondheim Elektrisitetsverk reguleringskonsesjon på Neautbyggingen, men fortsatt manglet konsesjon på selve krafteksporten. Denne måtte behandles i Stortinget på grunn av manglende hjemmel for et så stort eksportkvantum. Den politiske debatten rundt overføringen var lang og kontroversiell. Bondehøvdingen Jon Leirfall fra Nord-Trøndelag ga uttrykk for sin bekymring over kraftsituasjonen i Trøndelag, og ønsket ikke at Norge skulle overføre sin dyrebare kraft til andre. Per Borten argumenterte i Stortinget for at en eksportkonsesjon ville føre til at det enten ikke ville være kraft igjen for en videre utvikling av næringslivet i landsdelen, eller at Trøndelag fortsatt ville være et underutviklet område når det gjaldt den såkalte alminnelige forsyning med elektrisk energi.

I det hele tatt gikk de aller fleste representantene fra de borgerlige partiene imot den foreslåtte avtalen. Industriminister Gustav Sjaastad erklærte på den annen side at dersom forslaget til kraftutveksling ikke skulle bli vedtatt, ville han nødvendigvis ta konsekvensen av det og tre tilbake.

Det endelige vedtaket om overføringen ble fattet av Stortinget 6. desember 1955 med 81 mot 63 stemmer. Avtalen hadde da blitt reforhandlet i forhold til det opprinnelige kontraktutkastet, og den viktigste endringen var at kontraktstiden var redusert fra 30 til 15 år. Det var også åpnet for en forskyving av kraftleveringen fra tørrår til år med bedre vannforhold. Dessuten hadde NVE kommet inn som den direkte avtalepartneren med Stockholm, og ledningen ville dermed få statlig eierskap, noe som blant annet førte til at Vogt og resten av NVEs hovedstyre også virket rimelig godt fornøyde med avtalen.

Nea kraftverk og ledningen til Järpströmmen ble satt i drift mandag 26. september 1960. Innvielsen og oppstarten ble foretatt av statsministrene Tage Erlander og Einar Gerhardsen. Etter at Einar Gerhardsen hadde startet den første maskinen i Nea kraftverk, kunne Tage Erlander koble Nea-kraften inn på det svenske samkjøringsnettet. Den første ordinære kraftutvekslingen mellom Norge og Sverige var et faktum.

I de femten årene fra 1960 til 1975 ble Nea kraftverk nedbetalt gjennom leveranse av omtrent halvparten av kraftproduksjonen over Nea–Järpströmmen- ledningen. De første overføringene gikk imidlertid ikke fra Norge til Sverige, de gikk motsatt vei på grunn av en ekstraordinær tørkeperiode våren 1960. Dette var nok en viktig årsak til at debatten om krafteksport stoppet opp like fort som den blusset opp, og i årene som fulgte kom det nye avtaler og en betydelig bygging av mellomriksledninger mellom Norge og Sverige.

På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet ble det stadig klarere at kapasiteten på overføringsnettet i denne delen av landet ikke var god nok, og Nea–Järpströmmen-ledningen fremstod i denne sammenhengen som en flaskehals. I 1976 ble ledningen derfor spenningsoppgradert fra 220 til 300 kV for å øke overføringskapasiteten. Man satte rett og slett 300 kV på den gamle ledningen uten å gjøre noen andre tekniske inngrep. Dette ble av enkelte på forhånd ansett for muligens å være noe risikabelt, men ledningen har siden vist seg å være meget driftsikker.

Mot slutten av 1990-årene utviklet det seg et stadig sterkere behov for store reinvesteringer i 300 kV-anlegget i Nea. Et samarbeid mellom Trondheim Energiverk og Statnett ledet frem til at reinvesteringene på 300 kV heller burde kombineres med samtidig overgang til det mer fremtidsrettede spenningsnivået 420 kV for overføringen til Järpströmmen. En avtale mellom Svenska Kraftnät og Statnett om bygging av en ny ledning ble undertegnet i februar 2005.

Statnett SF bygget derfor, i samarbeid med Svenska Kraftnät, i perioden 2007 til 2010 en ny 420 kV-ledning mellom Nea og Järpströmmen. Den nye ledningen følger i all hovedsak samme trasé som den gamle. I forbindelse med dette arbeidet blir også den gamle 300 kV-ledningen faset ut og revet.

Ledningen Nea–Järpströmmen er omkring 100 kilometer lang, hvorav 25 kilometer ligger i Norge og 75 kilometer i Sverige. På svensk side ble ledningen døpt ”Karolinerlinjen”, til minne om general Armfeldts karolinersoldater som hadde frosset i hjel langs denne leden under tilbaketoget fra Trondheim i 1719.

Den første ledningen ble i sin helhet bygget av svenske Vattenfall, med et enkelt sett liner i stålaluminium. Den ble bygget uten toppline, kun med innføringsvern inn til stasjonene. I Nea var innføringsvernet fra innstrekkstativ til mast nr 11. Ledningen brukte porselensisolatorer, og faseavstanden mellom linene var 7,2 meter.

Den første ledningen ble i sin helhet bygget av svenske Vattenfall, med et enkelt sett liner i stålaluminium. Den ble bygget uten toppline, kun med innføringsvern inn til stasjonene. I Nea var innføringsvernet fra innstrekkstativ til mast nr 11. Ledningen brukte porselensisolatorer, og faseavstanden mellom linene var 7,2 meter.

Bunnplatene bestod av stålrammer med impregnerte sviller og fundamentstabbe av fagverkskonstruksjon i galvanisert stål. På svensk side ble det benyttet stålmaster mellom riksgrensen og Enafors, og tremaster mellom Enafors og Järpströmmen.

Høsten 2001 ble ledningen for øvrig temperaturoppgradert slik at kapasiteten kunne økes med 120 MW. På norsk side var det ikke behov for særlige tiltak, men på svensk side ble det skutt inn noen tremaster, samt forlengelse av enkelte master.

I konsesjonen for den nye 420 kVledningen ble det angitt bruk av innvendig bardunerte, selvbærende portalmaster i stål. Ledningen har dobbelt sett stålaluminiumsliner i mattet utførelse, to toppliner i mattet utførelse og glassisolatorer i klart glass. Det kan også nevnes at Svenska Kraftnät i forbindelse med den nye ledningen tar i bruk en meget spesielt designet kraftledningsmast i området ved innkjøringen til Åre.

På norsk side ligger ledningen i sin helhet i Tydal kommune. Den starter ved Nea kraftverk, som ligger i fjellet ved Kirkvold, langs den gamle hovedveien i Tydal. Den passerer Sellisjøen øst for kraftverket, i et område preget av slake høydedrag dekket med granskog. Ledningen fortsetter videre i nordøstlig retning gjennom skog- og myrområder, før den begynner å stige oppover i lia på nordsiden av Øfjellet, og videre mot Kroessdurrie.

Kroessdurrie er et bredt, skålformet pass mellom Øfjellet og de tre toppene Gardkleppen, Røkleppen og Sankåkleppen. I Kroessdurrie ligger det flere små tjern på rekke og rad. Landskapsrommet er åpent, med utsyn mot Bustvola i øst og Rødalen i vest. Mot nord og sør utgjør fjellene horisontlinjen. Området er et fjellområde nesten uten trevegetasjon, her vokser det kun enkelte små grupper med fjellbjørk. Grusveien inn til Sankåvika og Remslihøgda går midt i Kroessdurrie, som en markant linje i landskapet. Kraftledningen er en tydelig linje i landskapet som følger landskapets hovedform gjennom fjellpasset.

Ledningen går videre mot Sankåvika lengst nord i Essandsjøen. Her preges landskapet av slake vidder, delvis med og delvis uten fjellbjørkeskog. Den siste delen fra Romse og inn mot svenskegrensa preges også av vidstrakt fjellandskap med rolige, slake former. Landskapets enorme dimensjoner gjør at det i relativt stor grad tåler inngrep av den typen en kraftledning fører med seg. Den nye 420 kV-ledningen er for øvrig bygget med enkelte mindre avvik fra traseen til den tidligere 300 kV-ledningen, for bedre å tilpasses linjene i landskapet og for å unngå de mest verdifulle naturområdene.

På svensk side av grensen krysser kraftledningen Storliveien, og går så rett østover gjennom Enafors og videre til Järpströmmen.

Leden der ledningen Nea–Järpströmmen har sin trasé, bærer på en lang kulturhistorie. I middelalderen vandret pilegrimene denne veien for å søke helgenkongens kraft i Nidarosdomen. I 1719 døde 3000 karolinersoldater i dette området under general Armfeldts tilbaketog. Under 2. verdenskrig ble denne leden også brukt som flyktningerute over Selbu-Tydal til Sverige.

Norge hadde riktignok hatt elektrisk forbindelse med utlandet tidligere gjennom at Ofotbanen i de første ti årene ble drevet av strøm fra kraftverket i Porjus i Sverige. I dette inngikk også samkjøring med Narvik Kommunale Elektrisitetsverk. Dette initiativet var imidlertid ikke tilknyttet det norske samkjøringsnettet for øvrig, og ledningen fra Nea til Järpströmmen regnes derfor som den første ordinære norske kraftutvekslingen med utlandet. Åpningen var ikke bare en lokal milepæl, men også en skjellsettende begivenhet for kraftnasjonen Norge. Med tilknytningen til det svenske samkjøringsnettet var ikke landet lenger isolert i kraftsammenheng.

Dette ga store muligheter for samkjøring, med de fordelene dette brakte med seg. Et større samkjøringsområde åpnet for betydelig mer fleksibilitet i kraftproduksjon og -levering. I et større perspektiv kan det også fremheves at dette var en merkedag i det praktiske nordiske samarbeidet. Den svenske ambassadøren ga i forbindelse med åpningen uttrykk for at ”ingenstans i Norden har den nordiska samarbetsviljan just nu funnit så många, så koncentrerade och så konkreta uttryck som i Tröndelagen”. ^{Kvaal & Wale 2000: 188}

Den politiske striden i forkant av åpningen var også spesiell. En rekke fremtredende politikere engasjerte seg sterkt i saken, politiske fløyer stod mot hverandre, rikspolitikere stod mot lokalpolitikere, og statsråd Sjaastad gikk til slutt til det drastiske skritt å stille kabinettspørsmål om kraftutvekslingsavtalens godkjennelse.

Ledningen Nea–Järpströmmen ble bygget og idriftsatt samtidig med Nea kraftverk. Kraftverket er det største i en stor og langvarig utbygging i Nea- Nidelvvassdraget. Det er bygget med representativ teknikk og planleggingsfilosofi fra 1960-tallet, og er på mange måter et viktig kulturminne i seg selv.