Hammeren – Oslo

Oslo, eller Kristiania som byen het på den tiden, fikk kommunalt elektrisitetsverk i 1892. Dette var et kullfyrt damp kraftverk i Rosenkrantzgate. Det kom imidlertid raskt kritikk mot at elektrisitetsverket satset så ensidig på dampkraft. Vannkraften hadde begynt å bli tatt i bruk forskjellige steder i verden, også i Norge.

I 1897 ble det nedsatt en elektrisitetskomité som skulle vurdere dette spørsmålet. I sin innstilling i desember samme år framholdt komiteen at elektrisitetsverket burde vurdere å gå over til vannkraft. Veksten i det alminnelige elektrisitetsforbruket, og krav fra spor veiene om strøm, gjorde det dessuten nødvendig å øke verkets produksjonskapasitet. Det ble derfor foreslått å innhente tilbud på fallrettigheter, og i februar 1898 ble det avertert etter fosser.

I et møte 29. juni 1898 besluttet bystyret å erverve vannrettighe tene i Bjørnsjøelva og Skjærsjøelva i Nordmarka. Videre bestemte bystyret at det skulle gjennomføres en kraftutbygging som skulle omfatte inntak i Skjærsjødammen, rørled ninger, kraftstasjon ved Hammeren i Maridalen og kraftoverføring fram til en sekundærstasjon på Ankerløkka i Hausmannsgate. En av grunnene til at valget falt på Hammeren var den korte avstanden til byen, noe som gjorde kraftoverføringen til en overkommelig oppgave.

Fra kraftverket skulle strømmen overføres gjennom en 7,7 km lang luftledning til en koblingskiosk i Kingos gate, like ved den daværende Steinløkka (fra 1914 omdøpt til Alexander Kiellands plass), og derfra videre gjennom en 1,35 km lang jordkabel til Ankerløkka (senere Ankertorget) sekundærstasjon på Østre Elvebakke. Luftledningen måtte for øvrig legges over eiendommene til de tre gårdene Nordberg, Nordre Tåsen og Søndre Tåsen. Sorenskriverens skjønn kom derfor frem til at grunneierne skulle få 7300 kroner i erstatning for de komplikasjonene dette måtte medføre. Ledningsbyggingen ble utført i løpet av 1899-1900, og hele anlegget ble satt i drift den 15. juni 1900. I sekundærstasjonen ble kraften omformet til likestrøm. Litt over halvparten av produksjonen gikk til sporveiene og resten gikk til alminnelig forsyning.

Allerede før Hammeren kraftverk ble satt i drift, ble det lagt frem forslag om utvidelser av anlegget. Etter en lang debatt i bystyret ble det votert 18. april 1901, og elektrisitetsverkets forslag om installasjon av to nye aggregater ble vedtatt. Arbeidene ble utført allerede samme år, og som følge av dette ble det i 1903-1904 bygget ytterligere en luftledning mellom Hammeren og Kingos gate. I 1913 ble, som følge av at byens bebyggelse utvidet seg, en større del av luftledningen erstattet av jordkabel. Kiosken i Kingos gate ble dermed faset ut til fordel for en ny koblingskiosk på Tåsen.

Etter hvert bredte hovedstadområdets bebyggelse seg stadig utover. Store arealer nord for sentrum ble på 1920- og 1930-tallet utparsellert til boligbebyggelse, og boligbyggingen i området skjøt i tillegg ekstra fart med åpningen av Sognsvannsbanen i 1934. På grunn av dette ble det også nødvendig med nye endringer på Hammerenledningen. I forbindelse med en større ombygging som inkluderte endring av strømsystemet i Hammeren, ble ledningen i 1927 ført inn i den nybygde Ullevål transformatorstasjon, mens stasjonen på Ankerløkka i stedet gikk over til bruk i hovedstadens ordinære fordelingsnett. I 1931 ble jordkabelanlegget ført videre til Havnabakken, og luftledningens lengde ble redusert til ca 4,4 km. I dag slutter luftledningen like nord for Korsvollsbebyggelsen, og har en lengde på ca 3,5 km. Inntaket er også flyttet til Korsvoll transformatorstasjon.

Hele ledningen ble spenningsoppgradert fra 5 til 10 kV (i dag omtalt som 11 kV) i 1968. Ved denne anledningen bygget man en dobbel trefase overføring på en felles rekke stålmaster. I stedet for å bygge helt nye master, tok Oslo Lysverker i bruk en rekke stålmaster som tidligere hadde vært i bruk på Aker Elektrisitetsverks 47 kV ledning som omkranset Oslo. Denne ledningen gikk fra Kastellet til Lilleaker. Mastene som ble flyttet til Maridalen er hentet fra ulike steder, men en stor andel er hentet fra partiet mellom Korsvoll og Kristiania Spigerverk i Nydalen. Stålmastledningen ble bygget parallelt med den bestående tremastledningen, og arbeidet ble utført i løpet av tre vintre fra 1965 til 1968. Den nye ledningen ble satt i drift 14. august 1968, og man kunne deretter rive de gamle tremastene.

Det kommunale elektrisitetsverket skiftet i 1930 navn til Oslo Lysverker, som igjen ble til Oslo Energi AS i 1991. Etter en større omorganisering i 1996 ble nettvirksomheten organisert i Oslo Energi Nett AS, som igjen ble tatt opp i Hafslundkonsernet i mars 2002. Det er i dag Hafslund Nett AS som eier og driver ledningen Hammeren–Korsvoll.

Den første luftledningen fra Hammeren ble utført med trestolper av 12,5 m lengde og med minst 20 cm toppdiameter. Det ble montert to linesett med fire kobbertråder hver, hvorav to med 8,2 mm og to med 6,9 mm diameter (tverrsnitt var henholdsvis 53 mm og 37,4 mm). Det ble også montert to toppliner av stål som vern mot lynnedslag. Stolpene ble reist av elektrisitetsverket, mens levering og montasje av liner, beslag og isolatorer ble utført av firmaet J. & A. Jensen og Dahl. Kabelanlegget besto av to kabler hver med tre ledere av tverrsnitt 2x60 og 1x85 mm2. Leverandør var firmaet Berthoud, Borel & Cie. i Sveits. Utvidelsen i 1904 hadde samme tekniske utførelse som den opprinnelige ledningen, men mastebildet var her vesentlig enklere.

På dette tidspunktet hadde trefase vekselstrøm med 50 perioder/sekund allerede rukket å etablere seg som en effektiv standard for kraftoverføringer i Norge. Produksjonen og overføringen av kraften fra Hammeren ble imidlertid bygget med et ganske særpreget tofasesystem, med 46,6 perioder/ sekund over 2x4 liner. Dette hadde likhetstrekk med det systemet som blant annet ble brukt ved den første store Niagarautbyggingen i USA i 1895.

Trefasesystemet var på denne tiden støttet av de mest anerkjente leverandørene av elektroteknisk utstyr, men for Hammeren valgte man altså en leverandør av et elektrisk system som ikke direkte kunne kobles sammen med dette systemet. Det er mye som tyder på at elektrisitetsverket først og fremst ønsket å unngå en konflikt med Siemens, som hadde søkt patent på trefasesystemet.

Dette systemet fikk også betydning for spenningsnivået. Overføringen var i utgangspunktet på 5 kV, men i et tofasesystem er vekselstrømsbølgene i de to fasene forskjøvet med en kvart periode i forhold til hverandre (i motsetning til 1/3 periode i et trefasesystem), slik at spenningsforskjellen mellom ytterfasene blir 7 kV. Etter dagens standarder er det vanlig å måle spenningsnivået for ledninger mellom de to ytterste fasene, så i et slikt perspektiv kan man nok hevde at så lenge ledningen ble drevet som tofase, var spenningsnivået 7 kV.

I 1927 ble det utført en større ombygging av kraftverket på Hammeren der de seks gamle aggregatene ble skiftet ut med ett nytt. Man faset samtidig ut det gamle tofasesystemet og installerte et nytt system med trefase vekselstrøm. Kraftledningen ble koblet om til en dobbel 5 kV-trefaseoverføring, fordelt på de to stående rekkene med tremaster. I tillegg ble innføringen til Ankerløkka sløyfet, og kraften i stedet tatt inn på vekselstrømnettet i Ullevål transformatorstasjon. Senere har inntaket igjen blitt flyttet til Korsvoll transformatorstasjon.

Mot slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene ble fordelingsnettet i Oslo spenningsoppgradert fra 5 til 10 kV. I sammenheng med dette satte man i 1968 inn en transformator i Hammeren kraftverk, og denne økte spenningen fra 5 kV generatorspenning til 10 kV ledningsspenning på overføringen til Oslo. I dag omtales dette spenningsnivået som 11 kV (i praksis er spenningen ca 10450 Volt).

Ved denne anledningen bygget man også om ledningen til en enkelt stålmastledning med to strømkurser og la opp liner av typen FeAl 120. En ny galvanisert forankringsmast i stål ble satt opp like ved kraftverket.

Jordkablene som i dag går de siste 1100 meterne inn til Korsvoll transformatorstasjon, er av typen Cu 150 (papirisolert massekabel), men med Cu 185 på de siste 100 meterne for å minske varmetapet. I 2005 ble kablene fra bakken og opp i endemasten på luftledningen skiftet ut med PEX 240Al kabel, det vil si en plastisolert (kryssbundet polyethylene) kabel.

Fra Hammeren kraftverk, like ved Skjærsjøelvas utløp nordvest i Maridalsvannet, går ledningen sørover langs vestsiden av Maridalsvannet og Maridalsveien i omkring 3,5 km. Terrenget er i all hovedsak skog med enkelte innslag av jordbruk. Luftledningen ender ved Grinda, like nord for boligbebyggelsen på Korsvoll, og derfra fortsetter ledningen som jordkabel i ca 1,1 km frem til Korsvoll transformatorstasjon.

Da Hammeren–Oslo ble bygget for over hundre år siden, var kraftledninger i langt større grad ansett som et statussymbol enn et miljøproblem. De begrenset dimensjonerte tremastene var da heller ikke spesielt dominerende i landskapet. De stålmastene som i dag finnes på ledningen gjennom Maridalen, er riktig nok overdimensjonerte i forhold til hva som er nødvendig for overføringer på 11 kV, men er likevel av såpass begrensede dimensjoner at de ikke utgjør noe større visuelt inngrep. De er i tillegg malt grønne, noe som gjør at de er godt tilpasset omgivelsene.

Før Hammeren kraftverk ble satt i drift, hadde Kristiania i åtte år hatt kommunal elektrisitetsforsyning fra et kullfyrt dampkraftverk i Rosenkrantzgate. Elektrisiteten herfra var imidlertid kostbar, produksjonen var svært begrenset og overføringsnettet hadde liten utstrekning. Det var derfor en helt ny verden som åpnet seg for hovedstadens innbyggere da vannkraften fra Hammeren nådde byen i år 1900. Langt flere av byens innbyggere fikk tilgang på elektrisitet, bruksområdene gikk fra tidligere bare belysning til å omfatte også bruk i husholdninger og etter hvert oppvarming, og for industrien ble elektrisitet den suverent viktigste drivkraften. Byggingen av Hammeren kraftverk og overføringsledningen til byens sentrum var i tillegg et pionerprosjekt der man høstet helt avgjørende erfaringer før de store utbyggingene i Glomma ble satt i gang noen få år senere.

Tofasesystemet, som ble tatt i bruk fra idriftsettelsen og frem til 1927, var meget spesielt og unikt i norsk sammenheng. Dette var også med på å gjøre overføringsspenningen rekordhøy. Overføringer på 5 kV hadde allerede blitt tatt i bruk i Norge i noen få tilfeller, men dette var trefaseoverføringer. Hammerenledningen var imidlertid drevet med 5 kV tofase. I dette systemet blir da spenningsnivået mellom ytterfasene 7 kV, og dermed var dette den ledningen i landet med høyest spenningsnivå. Statusen ble beholdt i noen måneder, frem til ledningen Kringsjå–Kristiansand ble satt i drift med 10 kV senere i år 1900.

Gittermastene i stål som i dag er i bruk på luftledningen, ble reist i perioden 1965-1968. De var imidlertid da gjenbruk av master fra Aker Elektrisitetsverks 47 kV-ledning som omkranset Oslo. Denne ledningen ble bygget tidlig på 1920-tallet, hvilket betyr at de mastene som i dag benyttes på Hammerenledningen, er blant de eldste i landet som fortsatt er i drift.

Hammeren kraftverk er i seg selv et viktig kulturminne. Dette er et av landets eldste vannkraftverk, og det første som produserte vannkraft til hovedstaden. Det er også trolig det første arkitekttegnede kraftverket i landet (arkitekt Ingvar O. Hjort). Det over hundre år gamle anlegget er fortsatt i drift, og fremstår i dag som meget godt vedlikeholdt.

Den opprinnelige mottakerstasjonen på Østre Elvebakke, senere kalt Ankertorget, ble i likhet med kraftverket tegnet av arkitekt Ingvar O. Hjort, og oppført i nyromansk stil med fasader i rød tegl tilpasset den nærliggende Jakob kirke (i dag Kulturkirken Jakob). Senere har den blitt bygget på flere ganger, og arkitekter som Hjort, Carl Ferdinand Linthoe, Thorvald Astrup og Christian Astrup har vært involvert i de ulike byggetrinnene. Ankertorget er i dag faset ut som koblings- og transformatorstasjon, og er tatt i bruk som Norsk design- og arkitektursenter (DogA).

Nye Korsvoll transformatorstasjon,som i dag tar i mot kraften fra Hammeren, ble satt i drift i 1955. Bygget er oppført i jernbetong og kledd med tegl, pent utformet av arkitekt Georg Greve.