Grana – Orkdal

Orkla er en av Trøndelags største elver. Den har sitt utspring i Store Orkelsjø, og munner ut ved Orkanger i Orkdalsfjorden. Vassdragets lengde er 170 km, og nedbørfeltet er 3 092 km2. Høsten 1973 vedtok Hedmark Kraftverk, Sør- Trøndelag Kraftselskap og Trondheim Elektrisitetsverk å gå sammen om utbygging av Orklavassdraget, og det ble opprettet et selskap som fikk navnet Kraftverkene i Orkla (KVO). KVO satte i perioden 1978-1985 i drift fem kraftverk i Orkla, inkludert Grana kraftverk i Rennebu kommune i 1982. I forbindelse med dette ble også ledningen til Orkdal satt i drift.

De tre selskapene har senere skiftet navn, to av dem er kjøpt opp/fusjonert, og eierandelene i KVO er endret. Statkraft AS har nå (som eier av Trondheim Energi AS) en andel på 48,6 prosent, TrønderEnergi AS har 35 prosent, Eidsiva Vannkraft AS 12 prosent, og NordØsterdal Kraftlag Andelsverk AS 4,4 prosent. Driftsansvaret for ledningen Grana–Orkdal ivaretas av Trønder-Energi.

I forkant av byggingen ble limtre valgt som materiale for alle mastene på ledningen. I Europa hadde dette materialet tidligere kun vært brukt i traverser og enkeltmaster, og slik sett var dette et pionerprosjekt. Ved materialvalget ble det lagt vekt på både økonomiske, miljømessige og estetiske hensyn. I tillegg fikk man muligheten til å benytte seg av lokale leverandører.

Under byggingen kunne man i snitt reise én mast per dag, forutsatt at fundamentene var støpt på forhånd. Arbeidet ble utført av to arbeidslag – et tilretteleggingslag og et mastereisingslag – bestående av til sammen syv mann. Som hjelp hadde de til sin disposisjon to lassbærende skogsmaskiner, hvorav den ene hadde påmontert en kraftig høytløftende kran. Noen få master, beliggende på vanskelig tilgjengelige punkter, ble reist med helikopter. Entreprenøren, A/S Linjebygg, som hadde lang erfaring med stålmaster, mente at limtremastene grovt sett ble reist på halvparten av tida som gikk med til reising av stålmaster, og da med bruk av like mange mann og maskiner.

Prosjektet med å benytte limtremaster i dette omfanget ble på forhånd møtt med noe skepsis fra enkelte hold. Limtre har imidlertid vist seg å være svært driftsikkert, og det har ikke vært store problemer verken mekanisk eller elektroteknisk. Noen få tilfeller av hakkespettangrep har forekommet, men ikke mer enn det som er normalt for vanlige trestolper.

Kraftledningen har et spenningsnivå på 132 kV. Den er 41 km lang og har to uavhengige trådsett. Linetype er FeAl nr 300–54/7, med 30,15 mm diameter. Mastekonstruksjonen er tårnmaster, med et trådsett på hver side i vertikalplanet. Gjennomsnittelig spennvidde er 216 meter.

Alle de 186 mastene på ledningen (inkludert 24 forankringsmaster) er bygget av kreosotimpregnert limtre, stående på betongfundament. Limtreet ble levert av OTI A/S Orkanger og Moelven Limtre A/S. Limtreet bindes sammen med fundamentene med stålbeslag. For hver enkelt av de omkring 20 meter høye mastene går det med i gjennomsnitt ca 14 kubikkmeter ferdiglimt trevirke, i tillegg til ca tre tonn stål. Total vekt er mellom 12 og 17 tonn per mast.

Mastene har tre traverser i høyden, og disse bæres av to toppspir som hver har to masteben i mastesiden. Barduner mellom mastesidene gir avstivning for vindkrefter. Ledningens høyeste mast er 36 meter.

Fra Grana kraftverk går ledningen rett nordover, krysser Orkla mellom Meldal og Rennebu, og går videre øst for Orkla der den berører høydedrag i omkring 600 meters høyde. Deretter går den gradvis nedover mot Orkdal transformatorstasjon, gjennom en blanding av myrområder og forskjellige skogstyper.

Limtremastene på ledningen kan sies å ha klare positive sider i et landskapsestetisk perspektiv. De har et enkelt mastebilde, med god visuell tyngdefordeling. Den mørke kreosotfargen gjør at mastene fremstår som lite synlige gjennom store deler av året. De store stålbeslagene er også malt i en matt mørk farge, for bedre å tilpasses resten av mastebildet og landskapet omkring. Selv om ledningen i all hovedsak tar korteste vei mellom Grana og Orkdal, ligger den for det meste skjult av skog.

Med valget av limtremaster kunne man også benytte lokale leverandører, med de miljøfordelene dette gir i form av reduserte transportutslipp. Det er også mye som tyder på at limtremaster krever forholdsvis lite energi i produksjonen sammenlignet med andre mastetyper, men sikre beregninger for dette foreligger ikke.

Ledningen Grana–Orkdal var den første ledningen i Europa som i sin helhet ble bygget med limtremaster. I Norge hadde limtre vært i bruk som materiale i traverser siden 1960-tallet, og det hadde også vært benyttet som materiale i enkeltmaster. En dobbel 132 kV-ledning som i sin helhet ble bygget med limtremaster, må imidlertid kunne sees på som et pionerprosjekt.

Ledningen Grana–Orkdal må ses i sammenheng med den tidsepoken den ble bygget i. I årene rundt 1980 var det stort fokus på miljø- og landskapsestetiske hensyn, og man utforsket nye materialer for ledningsbygging med tanke på å ivareta slike hensyn. Ledningen utmerker seg i en slik sammenheng klart positivt. Den glir inn i terrenget og omgivelsene på en god måte.

Etter at Grana–Orkdal stod ferdig, har også enkelte andre ledninger blitt bygget med limtremaster. Av disse kan nevnes KVOs ledning fra Brattset til Grana, samt ledningene Allergodt–Rudshøgda, Alta–Kvænangen og Evjen–Gjølme. Til tross for dette kan man fortsatt si at limtre i stor grad er unikt som materiale i kraftoverføringen.

Selv om limtre er forholdsvis uvanlig som materiale i kraftoverføringsledning, er det samtidig en viktig del av uttrykket innen store deler av nyere norsk og nordisk arkitektur. Slik sett har Grana–Orkdal en materialbruk som både er unik i kraftoverføringssammenheng, og som samtidig er representativ for sin tids generelle arkitektoniske uttrykk.