Follafoss – Steinkjer

Nord-Trøndelag er et stort fylke med vel 130 000 innbyggere i spredt bosetning fra de innerste fjellbygdene til de ytterste kyststrøkene. For å gi både sentrale og mindre sentrale områder sikker strømleveranse er det bygget opp et ca 13 000 km langt ledningsnett gjennom fylket.

Den organiserte elektrisitetsforsyningen i fylket startet med etableringen av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) i 1919. Det var imidlertid i gang elektrisitetsforsyning fra små kommunale og private kraftverk med lokal distribusjon allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. Før NTE så dagens lys har det vært elektrisitetsproduksjon ved kanskje så mange som 70 forskjellige enheter rundt omkring i fylket.

Under første verdenskrig ble spørsmålet om å organisere en felles elektrisitetsutbygging for hele fylket tatt opp, og i 1918 nedsatte fylkestinget i Nord-Trøndelag en elektrifiseringskomité – med fylkesingeniør Emil Astrup som den drivende kraft. Astrup mente man måtte bort fra små isolerte anlegg og heller gå over til en samlet elektrisitetsproduksjon i store kraftanlegg som arbeidet sammen og leverte strøm til store sammenhengende ledningsnett. Han mente også at fylkeskommunen burde overta kraftforsyningen. Astrup laget utkast til en elektrifiseringsplan som dannet grunnlaget for komiteens forslag. Det gikk ut på å bygge et fylkeskommunalt kraftverk i Folla-vassdraget på vestsiden av Beitstadfjorden, og et sammenhengende ledningsnett for hele fylket i tilknytning til kraftverket.

Forslaget til elektrifisering ble behandlet på fylkestinget i juni 1919, og til tross for at mange av ordførerne som møtte på fylkestinget var henstilt fra hjemkommunene om å stemme imot ”Astrups flyveideer”, ble forslaget enstemmig vedtatt. I prinsippene for elektrisitetsforsyningen ble det slått fast at formålet måtte være ”å skaffe alle distrikter fullt tilstrekkelig elektrisk kraft til lys, koking og varme, til jordbruk, til håndverk og til så vel småindustri som til større industrielle foretagender”. ^{Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk 1948: 2} På samme fylkesting ble NTE opprettet som et fylkeskommunalt verk, og byggingen av kraftverket i Follafoss ble satt i gang umiddelbart.

De opprinnelige planene for ledningsnettet gikk ut på å bygge to hovedledninger med 66 kV spenning; den ene med en lengde på 115 km om Steinkjer og sørover til Stjørdal, og den andre nordover via Namsos til Ytre Namdalen, en strekning på 126 km. I tilknytning til disse ledningene skulle det bygges seks transformatorstasjoner for nedtransformering til fordelingsspenning. Etter nærmere overveielser ble planene noe modifisert, og i første omgang ble det strukket en 80 km lang 66 kV-ledning til Steinkjer og videre sørover til Åsen, samt en 66 km lang 66 kV-ledning nordover til Namsos. Den 6. mars 1923 kunne vannet slippes på turbinene i Follafoss, og fylkesverkets kraftproduksjon var i gang. Den 17. mars ble spenningen satt på ledningen fra Follafoss til Steinkjer. Deretter fulgte strekningen fra Steinkjer til Åsen 5. april, og fra Follafoss til Namsos 20. april samme år.

For å nedtransformere fra 66 kV til fordelingsnettet på 20 og 15 kV, ble det oppført transformatorstasjoner i Steinkjer, Namsos og Åsen. Arkitekt for disse tre bygningene og for kraftstasjonen i Follafoss var Olaf Nordhagen, domkirkearkitekten som også var mester for monumentale kraftstasjoner som Vemork og Såheim i Telemark. Steinkjer-stasjonen er i senere tid erstattet av en ny bygning, mens bygningene i Åsen og Namsos er bevart.

Utbyggingen av kraftstasjonen i Follafoss og ledningsnettet derfra skjedde midt under den økonomiske krisen etter første verdenskrig. Da anlegget ble satt i drift i 1923, mente man at maskinene i Follafoss i lang tid fremover ville produsere mer kraft enn det var behov for. Det var imidlertid vanskelig å få avsetning på kraften, og fylkesverket fikk store problemer med å betale på sine lån. Det ble innledet forhandlinger med sikte på å levere kraft til Sør-Trøndelag fylke, uten at det førte til noe. En del kraft ble solgt til forskjellige industrivirksomheter, men det tok tid før kraft til alminnelig forbruk ble særlig utbredt. Til å begynne med var det få kommuner som ville slutte seg til fylkesverket, dels fordi de hadde egne kraftverk til å forsyne innbyggerne, og dels fordi fordelingsnettet var lite utbygget.

Det ble gjort ulike fremstøt for å øke forbruket, og fylkeskommunens egne institusjoner var blant de første som ble elektrifisert. Sykehusene i Levanger og Namsos ble tilkoblet strømnettet i 1925, og husmorskolene i Stjørdal og Namdal fikk elektrisk utstyr for å lære fylkets unge damer å bruke elektriske apparater i husholdningen. Likedan ble landbruksskolen på Mære elektrifisert, for å lære fylkets mannlige ungdom å bruke elektrisitet i landbruket.

Det skulle gå mange år før målet som ble satt i 1919 om å elektrifisere alle distrikter var fullført, og først i 1966 hadde alle innbyggerne i fylket tilgang til elektrisk kraft. Siden opprettelsen i 1919 har NTE overtatt alle kommunale elektrisitetsverk i fylket, og selskapet eies fortsatt i sin helhet av Nord-Trøndelag fylkeskommune. I tillegg til å være kraftprodusent, kraftomsetter og netteier, driver NTE installasjonsvirksomhet over hele fylket, samt handel med forbruksartikler. NTE er også en betydelig aktør innen utbygging og drift av bredbåndnett, og har entreprenør- og konsulentvirksomhet innen utbygging av kraftforsyning og energiproduksjon både i inn- og utland. I 2008 ble fylkesverket organisert som et konsern med NTE Holding AS som morselskap og forretningsområdene som heleide datterselskaper, der NTE Nett AS er ett av dem.

Ledningen fra Follafoss til Steinkjer er 22 km lang. Som nevnt var dette første etappe av hovedledningsnettet på 66 kV som ble satt i drift i 1923. Den ble bygget med dobbelt trådsett. På enkelte delstrekninger ble det i tillegg lagt på et trådsett for 20 kV.

Ledningen ble, i likhet med de øvrige med 66 kV spenning, i hovedsak bygget med impregnerte A-master av furu på betongfundamenter, og med kobbertråd, piggisolatorer og ståltraverser for dobbelt trådsett. Det ble brukt stålmaster over Beitstadsundet (også kalt Malmsundet og Rambergsundet) og Hammerleiret, samt mellom Lundleiret og Steinkjer transformatorstasjon. Over Beitstadsundet stilte havnemyndighetene krav om fri seilingshøyde på 50 m, slik at malmbåtene til og fra Fosdalen gruver lenger inne i sundet skulle kunne passere. Det medførte at de to bæremastene, som ble satt opp nesten nede ved sjøkanten, ble svært høye.

I årenes løp har det foregått en gradvis utskifting av både master, liner og isolatorer, og fra 1998 til 2000 ble hele ledningen unntatt spennet over Beitstadsundet bygget om. Over Hammerleiret ble det satt opp nye portalmaster av stål, mens det på resten av ledningen ble brukt vanlige H-master av impregnert furu eller limtre. Det er benyttet legert line Al 59-444 og enkelt trådsett, bortsett fra over Hammerleiret, der det er benyttet super Al 59-444. Hele luftledningen har i dag hengeisolatorer.

Fra Follafoss kraftverk ble ledningen lagt i en 1600 m lang kabel gjennom den nærmeste bebyggelsen, og det samme ble gjort på en 1800 m lang strekning fra Steinkjer transformatorstasjon og forbi bebyggelsen i Heggesåsen. Kablene er av type 3x1x1000mm2 TSLE. I dag er det bare ett trådsett (en kurs) på hele ledningen, bortsett fra i spennet over Beitstadsundet som har to trådsett i drift, med linetype FeAl 95-12/19.

Spennet over Beitstadsundet fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Mellom de to bæremastene, som er 78 meter høye tårnmaster, er det en spennvidde på 626 m. Forankringsmastene lenger inne på land på hver sin side av sundet, er henholdsvis 15 og 24 m høye, og spennvidden mellom dem er omtrent 1200 m. Mastene er fagverkskonstruksjoner av vinkelstål med bolter i knutepunktene, og med egne betongfundamenter for hvert bein. Mastene har avtagende tverrsnitt oppover mot toppen, og de har tre traverser, der linene som utgjør en kurs er hengt opp vertikalt på hver sin side av selve masten. I tårnmastene går det stigetrinn helt opp til toppen.

Under ombyggingen i 1998-2000 ble de gamle tårnmastene og forankringsmastene over Beitstadsundet nøye undersøkt. De var fortsatt i god stand og ble sandblåst og malt på nytt. Disse mastene er de eneste originale komponentene som er igjen av den opprinnelige ledningen mellom Follafoss og Steinkjer.

Fra den monumentale kraftstasjonen i Follafoss, på vestsiden av Beitstadfjorden, går ledningen nordøstover mot Steinkjer. Gjennom tettstedbebyggelsen i Follafoss går den i kabel, og deretter som luftledning gjennom skog og landbruksområder langs fjorden frem til den krysser det 800-900 m brede Beitstadsundet, der de høye tårnmastene rager over vannspeilet. Den ene tårnmasten står ute på Rambergholmen, som er naturreservat – et viktig hekkeområde for sjøfugl. Den andre står i sjøkanten på østsiden av sundet.

Derfra stiger ledningen bratt oppover og følger nordsiden av Steinkjerfjorden gjennom skog og landbruksområder, og over grunne bukter med mudderfjære og strandenger. En av disse buktene er Hammerleiret, som også er naturreservat. På siste del av strekningen føres ledningen i kabel under Heggesåsen frem til Steinkjer transformatorstasjon nordøst for byens sentrum.

Opprettelsen av fylkesverk var del av en begynnende regionalisering av elforsyningen i Norge i kjølvannet av første verdenskrig. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i den teknologiske utviklingen som åpnet for større, regionale forsyningssystemer. Staten, som tidligere hadde støttet dannelsen av kommunale bygdekraftverk, la opp til en mer storskalaorientert elektrifiseringspolitikk, og det ble blant annet gitt støtte til egne vannbyggingsingeniører i fylkene. I Nord-Trøndelag ble fylkesingeniør Emil Astrup den drivende kraft i elektrifiseringsarbeidet.

Da Nord-Trøndelag opprettet sitt fylkeskommunale elektrisitetsverk i 1919, var det ett av de seks fylkene som gjorde det innen utgangen av 1920. De øvrige var Akershus, Aust-Agder, Vest- Agder, Buskerud og Troms. Først etter andre verdenskrig ble det igjen dannet nye elektrisitetsverk på fylkesnivå.

Å etablere fylkesforsyning var et stort løft for nordtrønderne, og det innebar investeringer som lå hinsides det fylkestinget vanligvis beskjeftiget seg med. Før avstemningen 21. juni 1919 uttalte statsforvalter Guldahl at dersom fylkestinget ga innstillingen sin fulle tilslutning ”vil jeg si at Nord- Trøndelag fylkesting i 1919 vil komme til å stå som et lysende eksempel med hensyn til god, gammel samfunnsånd for andre fylker og kommuner i vårt land, og ikke alene for nålevende slekt, men også for lange tider fremover”. ^{Krekling 1973: 48}

Siden den dagen har NTE bestått som et fylkeskommunalt selskap, og fylkesverket har gjennom alle årene vært en viktig samfunnsaktør i Nord- Trøndelag.

Follafoss kraftverk og overføringsledningene som ble satt i drift i 1923, var starten på den organiserte elektrisitetsforsyningen i fylket. Ledningen fra Follafoss til Steinkjer var den første delen av hovedledningsnettet på 66 kV som ble satt i drift, og den representerer således fylkesverkets pionertid. Selv om ledningen er blitt bygget om og ikke lenger har det opprinnelige mastebildet, følger den i hovedsak den opprinnelige traseen. Først i 1944- 1945 ble det igjen bygget 66 kV-ledninger, med forbindelsen mellom Namsos og det første kraftverket i Namsen, Fiskumfoss, som ble satt i drift høsten 1946.

Mastene i luftspennet over Beitstadsundet er de eneste originale komponentene som er igjen av den opprinnelige ledningen mellom Follafoss og Steinkjer, og de har derfor stor verdi som materielle spor fra denne pionertiden i fylket. På de øvrige 66 kVledningene som ble satt i drift samme år, er det heller ikke noe opprinnelig materiale igjen.

Fagverksmastene i stål over Beitstadsundet har verdi som kilde til kunnskap om mastekonstruksjoner for lange og høye spesialspenn. De er blant de eldste mastene i landet som fortsatt blir brukt til kraftoverføring. De slanke tårnmastene er et spektakulært syn der de rager høyt over vannspeilet, og de står som et symbol over fylkestingets ambisiøse mål i 1919 om å skaffe alle i fylket elektrisk kraft.

Follafoss kraftverk, som ledningen starter fra, er i seg selv et viktig kulturminne. Dette var det første kraftverket til Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, og den monumentale kraftstasjonen i nyklassisistisk stil er meget godt bevart. Bygningen er, i likhet med transformatorstasjonene i Steinkjer, Åsen og Namsos, tegnet av Olaf Nordhagen, en av de store kraftverksarkitektene tidlig på 1900-tallet.

Emil Astrup (1868-1951) var utdannet ingeniør fra Tyskland, og var en pådriver for utviklingen i Nord-Trøndelag etter at han kom som vegingeniør til Nord-Trøndelag i 1897. Han satte spor etter seg innen utbygging av både samferdsel og kraftforsyning.

Astrup var en fremsynt mann med jernvilje, og lenge før et fylkesomfattende elektrisitetsverk var påtenkt, fikk han i gang et elektrisitetsverk i Namsos. Etter at han flyttet til Steinkjer som fylkesingeniør i 1917 ble han pådriver for oppstart av det som senere ble mest kjent som Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Initiativet til dette kom omtrent samtidig med at han lanserte sin plan for en fylkesomfattende kraftforsyning. Emil Astrup ble første direktør da NTE ble opprettet i 1919, og han beholdt denne stillingen helt til han gikk av med pensjon i 1937.