Bogen – Sortlandsund

I Nord-Norge gikk utbyggingen av elektrisitetsforsyningen saktere enn i andre deler av landet. Etter andre verdenskrig var det kraftmangel i de fleste delene av landsdelen, og strømrasjonering var en del av folks hverdag. I Nordland og Troms var fremdeles hele 58 prosent av befolkningen uten elektrisitetsforsyning. I 1938 var det blitt innført en ordning med statsstøtte til elektrisitetsutbygging i strømløse distrikter, men en mer planmessig utbygging i Nordland og Troms kom først i gang etter at krigen var over.

På et møte i Sortland i mai 1946 ble fylkesmyndighetene i Nordland og Troms enige om at kraft til kommunene i Nordre Nordland og Søndre og Midtre Troms måtte løses ved å bygge ut Innset-fallene i Troms eller Skjomen i Nordland. De mente også at det beste ville være om staten stod for en slik utbygging. Elektrisitetskontoret i Nordland fylke hadde, i samarbeid med elektrisitetsverkene i Nordre Nordland og Sør-Troms, vært pådriver for å få til en felles elektrisitetsforsyning for disse områdene.

Saken ble lagt frem for NVE i juli 1946, men NVE stilte seg avvisende til en så kostbar og storslått plan, som ikke minst ville medføre store kostnader til kraftoverføring. Til tross for at regjering og stortingspolitikere like etter krigens slutt hadde uttrykt et nytt syn på statens oppgave når det gjaldt kraftforsyning, poengterte daværende generaldirektør Olaf Rogstad at det ikke var statens oppgave ”å medvirke til utbygging av tilstrekkelig elektrisk kraft til industri og oppvarming, men at det måtte bli distriktenes egen oppgave å sørge for dekning av den slags kraftbehov”. ^{Svendsen 1998: 243} NVE mente at man i stedet burde nøye seg med å bygge ut mindre kraftkilder, og pekte på blant annet Niingenvassdraget i Bogen i Ofoten.

Løsningen på kraftmangelen i nordre Nordland og Sør-Troms ble dermed i første omgang et regionalt samarbeid over fylkesgrensa. I januar 1948 ble Niingen Kraftlag A/S stiftet av elektrisitetsverkene i Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Harstad-området. Kraftlaget ble etablert for å bygge et nytt og større kraftverk i Niingen, som lå gunstig til for et kraftsamarbeid. Så tidlig som i 1915 hadde A/S Ofoten Jernmalmgruber bygget et mindre kraftverk i dette vassdraget, men gruvedriften opphørte i 1939, og i 1949 ble fallrettighetene overdratt til Niingen Kraftlag.

Etter en lang utbyggingsperiode ble kraftverket startet 4. august 1954, og en ny kraftledning over Hinnøya til Lofoten og Vesterålen kunne kobles inn. Det var en stor dag for både elektrisitetsverkene og abonnentene i det som ble kalt Niingen-området – endelig kunne kraftrasjoneringen opphøre!

Byggingen av den 89 km lange overføringsledningen med 66 kV spenning ble delt mellom firmaene AS Betonmast, Oslo, og AS Impregnertbygg, Molde. Sjøkabelen over Tjeldsundet ble lagt av AS Standard Telefon- og Kabelfabrikk. På hver side av Tjeldsundet ble det satt opp kabelhus i overgangen mellom luftledning og sjøkabel. De lokale kraftlagene sørget for å få avtalt grunnavståelser for ledninger og transformatorstasjoner innenfor hver sine områder, mens utgiftene til grunnavståelsene ble dekket av Niingen Kraftlag.

På strekningen fra Bogen til Sortlandsund i Vesterålen ble det bygget flere transformatorstasjoner for fordeling av kraften ut til Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Harstad-området. Den første på strekningen var Evenesmark, som forsynte området ved Evenesmark og senere også Evenes flyplass. Deretter fulgte Fjelldal på sørsiden av Tjeldsundet som forsynte Fjelldal og Ramsund. Denne stasjonen ble senere nedlagt da det ble bygget en 66 kVavgrening til ny transformatorstasjon i Ramsund.

På strekningen fra Bogen til Sortlandsund i Vesterålen ble det bygget flere transformatorstasjoner for fordeling av kraften ut til Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Harstad-området. Den første på strekningen var Evenesmark, som forsynte området ved Evenesmark og senere også Evenes flyplass. Deretter fulgte Fjelldal på sørsiden av Tjeldsundet som forsynte Fjelldal og Ramsund. Denne stasjonen ble senere nedlagt da det ble bygget en 66 kVavgrening til ny transformatorstasjon i Ramsund.

Neste stasjon var Tjeldsund, som overførte kraft til elektrisitetsverkene i Harstad-området. Så fulgte Kanstadbotn, der strømmen ble distribuert til bygdene i Lødingen og Lofoten. Siste stasjon på strekningen var Sortlandsund, og derfra ble det fordelt kraft ut til øyene i Vesterålen.

Utover i 1950-årene kom det til flere lokale kraftverk som leverte til Niingen- området, og strømsituasjonen ble etter hvert mindre prekær. I slutten av 1950-årene utgjorde alle anleggene i Vesterålen, Øst-Lofoten og Sør-Troms ett samkjøringsnett, og det viktigste leddet i denne samkjøringen var Niingen Kraftlag.

Økningen i kraftforbruket gjorde at man likevel ikke var sikret for så lang tid fremover. Spørsmålet om statlig kraftutbygging i Troms ble tatt opp igjen allerede før Niingen kraftverk ble satt i drift, og i 1960 ble Innset kraftverk og overføringsledninger til Nordre Nordland, Sør-Troms og Midt- Troms satt i drift. ^{Om Innset-utbyggingen: Se beskrivelsen av ledningen Innset - Kanstadbotn.} Kraftmengdene som Niingen Kraftlag fikk til sitt område, gikk fra NVEs nye transformatorstasjon i Kanstadbotn ut på Niingens 66 kV-nett til avtakerverkene i området.

Kraftledningen fra Bogen til Kanstadbotn inngår i dag i regionalnettet i Nordre Nordland og Sør-Troms, mens strekningen fra Kanstadbotn til Sortlandsund er satt ut av drift. Med unntak av Evenesmark transformatorstasjon, som tilhører Evenes Kraftforsyning, eier Hålogaland Kraft AS ledning, kabelhus og transformatorstasjoner på strekningen fra Bogen til Kanstadbotn. Dette selskapet ble dannet i 1997 etter en fusjon mellom Ofoten Kraftlag AS og Sør-Troms Elforsyning AS, der sistnevnte er en sammenslutning fra 1970 av flere lokale elverk. Hålogaland Kraft AS eies av åtte kommuner i Sør-Troms og Nordre Nordland.

Den bortkoblede strekningen fra Kanstadbotn til Sortlandsund eies av Vesterålskraft Nett AS, et av datterselskapene i Vesterålskraft AS, som ble etablert med navnet Vesterålens Kraftlag i 1939. Selskapet eies av kommunene Bø, Øksnes og Sortland.

66 kV-ledningen fra Bogen til Sortlandsund har en samlet lengde på 89 km. Bortsett fra ved kryssingen av Tjeldsundet og Gullesfjorden, har hele strekningen portalmaster av impregnert rundtømmer og tretraverser, samt hengeisolatorer og strømførende liner av type FeAl 1x70. Deler av ledningen har fortsatt opprinnelig materiell fra 1954, blant annet kan man finne gamle porselensisolatorer flere steder. Tjeldsundet krysses med en 0,9 km lang kabel som opprinnelig hadde tre énlederkabler à 50 mm2 Cu. I 1977 ble det satt i drift en ny kabel med 3x70 mm2 Cu. Kabelhusene på Fjelldal og Sandtorg ved Tjeldsundet er koblingsstasjoner mellom luftledning og sjøkabler. Gullesfjorden krysses med et luftspenn som er 1315 m langt, og med en linelengde på ca 1500 m. I hver ende av spennet er det tre énfase forankringsmaster av betong.

66 kV-ledningen mellom Kanstadbotn og Sortlandsund er som nevnt satt ut av drift, og på de siste 7 km inn mot Sortlandsund er master og liner fjernet. Sortlandsund transformatorstasjon har siden 1973 mottatt kraft med 66 kV spenning fra Sortland transformatorstasjon, som ble bygget i forbindelse med nye 132 kV-ledninger på samkjøringsnettet.

Transformatorstasjonene på strekningen er alle oppført i betong. I 1954 var det installert transformatorer som transformerte ned fra 66 kV til enten 22 eller 33 kV spenning for forsyning av tilknyttede fordelingsnett. En av disse stasjonene er Tjeldsund. Her ble kraften fra Niingen nedtransformert fra 66 kV og ført inn på Vågsfjord Kraftselskaps 33 kV-nett for overføring til elektrisitetsverkene i Harstad, Trondenes og Kvæfjord. I forbindelse med Innset-utbygginga ble det bygget en ny 66 kV-ledning fra Tjeldsund til Harstad for å forbedre overføringskapasiteten til byen, og man måtte da foreta endringer på det tekniske anlegget i transformatorstasjonen. Innvendig finnes det fortsatt opprinnelige brytere og cellerom fra 1954, men noe utstyr er byttet ut, og de åpne brytercellene er påsveiset plater mot midtgang. Stasjonen nedtransformerer i dag fra 66 til 22 kV for fordelingsnettet. Bygningen er den senere tid kledd med trepanel, men fremstår ellers hovedsakelig slik som da den var ny. Rundt 1990 ble det like ved bygningen satt opp en utstyrsbu med et moderne kontrollanlegg.

Kraftverket i Niingen ligger på fylkesgrensa mellom Nordland og Troms. Det meste av Niingen-vatnet, som er kraftverkets vannmagasin, ligger i Troms, mens dammen i Niingen-vatnet, rørledningen og kraftstasjonen ligger i Nordland. Kraftledningen fra Bogen til Sortlandsund går over værhardt snaufjell og i dype skar, gjennom utmarks- og landbruksområder, bygder og grender, og over fjorder og sund. De laveste partiene går langs sjøen og under havoverflaten, mens de høyeste går i snaufjellet opp i nesten 500 m.o.h.

Fra kraftstasjonen nede ved Strandvatnet innerst i Bogen går ledningen først vestover langs sjøen, så gjennom et utmarks- og landbruksområde frem til Evenesmark transformatorstasjon. Fra Evenesmark dreier ledningen mot nordvest og kommer ned til sørsiden av Lavangsfjorden, der den følger sjøsiden frem til kabelhuset på Fjelldal. Tjeldsundet krysses med sjøkabel over til kabelhuset på Sandtorg på Hinnøya. Fra Sandtorg runder ledningen Hårberget før den kommer ned til Tjeldsundet transformatorstasjon i Hårvika. Så fortsetter ledningen på nordsiden av Tjeldsundet frem til Kongsvika, der den stiger opp mot Gamfjellet og deretter går ned til Fiskefjorden. Derfra går den opp gjennom Fiskefjordskardet i en høyde av om lag 500 m.o.h., for så å fortsette nedover Kobbedalsaksla og frem til Kanstadbotn transformatorstasjon. Fjellet over til Kanstadbotn er et værhardt område, og snødybden har av og til vært så stor at man har måttet ha utkobling for å kunne måke frem ledningen.

Fra Kanstadbotn går den nå bortkoblede ledningen nordvestover mot Sortlandsund. Den krysser Gullesfjorden i et 1315 m langt luftspenn, og fortsetter så på vestsiden av fjorden til nordsiden av Tverrelvtindan. Den siste strekningen, som nå er revet, fulgte østsiden av Sortlandsundet frem til transformatorstasjon på Strand.

66 kV-ledningen Bogen–Sortlandsund var en av de første større overføringsledningene i Nord-Norge. Sammen med kraftverket i Niingen var den viktig for å få en bedre strømforsyning til Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Sør- Troms på 1950-tallet. Kraftmangelen i den første etterkrigstiden ble løst gjennom et regionalt samarbeid, fordi staten den gang ikke ville bygge ut større kraftverk for å forsyne området. Anleggets historie belyser godt spørsmålene som var oppe i etterkrigstiden om hvem som skulle sørge for strømforsyning til distriktene.

Planleggingen, utbyggingen og driften er et eksempel på godt samarbeid mellom mange kommuner og over fylkesgrensa. Niingen kraftlag AS, som fra begynnelsen av eide kraftanlegget, overføringsledningen og transformatorstasjonene, hadde selv et konglomerat av eiere. Anlegget representerer således den interkommunale løsningen i organisering av elforsyningen i Norge. Kraftlaget ble et viktig ledd i det regionale nettet som vokste frem utover 1950-tallet, og det fikk deretter også en viktig rolle som formidler av statskraften som ble tilført området på samkjøringsnettet fra 1960.

På strekningen fra Niingen i Bogen til Sortlandsund står gjenværende ledning i stor grad med det opprinnelige mastebildet, og det er bevart en god del ledningsmateriell fra 1954. I den forbindelse vil vi spesielt nevne luftspennet over Gullesfjorden, der de tre forankringsmastene på hver side er bygget av betong. De fleste transformatorstasjonene som stod ferdig samtidig med ledningen, er fortsatt i drift. Flere av stasjonsbygningene har bevart det opprinnelig preget med en nøktern femtitalls-arkitektur i betong. Kabelhusene ved Tjeldsundet er også bevart i sin opprinnelige form. Alt i alt formidler kraftledningen med tilhørende bygninger godt hvordan et kraftoverføringsanlegg bygget på 1950-tallet kunne se ut.