Alta – Kvænangen – Nordreisa

På begynnelsen av 1960-tallet startet en storstilt kraftutbygging i vassdragene som renner ut i fjordbotnen innerst i Kvænangen i Nord-Troms. På samme tid ble nye overføringsledninger, såkalte stamledninger, ført fra Kvænangsbotn mot Finnmark og Midt-Troms. Utbyggingen av både kraftverkene og stamledningen ble realisert ikke minst takket være de mange kraftforkjemperne i regionen. Vi tar først et tilbakeblikk på forholdene i regionen før utbyggingen kom i gang.

I Nord-Troms gikk etterkrigstidens modernisering av samfunnet langsommere enn i resten av fylket. Dette gjenspeilte seg også i elektrisitetsforsyningen, der det lenge kun var mindre kraftverk som produserte elektrisitet. På slutten av 1950-tallet ble det imidlertid startet en mobilisering for både kraftutbygging og industrietablering, noe man mente var helt nødvendig for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst i en region med begynnende fraflytting. I Nord-Troms ble det gjort mange forsøk på å få bygget et større kraftverk, og likedan på å få kraftkrevende industri til å etablere seg i regionen.

Det så lenge mørkt ut for begge deler, men det lysnet i 1960, da ideen om å koble kraftutbygging i Nord-Troms til den økende mangelen på elektrisitet i Vest-Finnmark ble lansert. Ideen gikk ut på å bygge en overføringsledning nordover fra Midt-Troms, og dermed knytte Nord-Troms og Vest- Finnmark til samkjøringsnettet som ble etablert der i 1960 i forbindelse med Innset-utbyggingen. Nye kraftverk kunne så kobles til dette nettet etter hvert som de ble bygget ut.

Det kom i gang et samarbeid over fylkesgrensa om den videre planleggingen, der både lokale kraftlag og kommunale, regionale og statlige myndigheter deltok. Flere store vassdrag egnet seg for utbygging, og etter en tid med kiving om hvilke som skulle velges først, gikk man til slutt inn for Kvænangsvassdragene. Planen var at kraften i første rekke skulle leveres til Vest-Finnmark, men en stor andel skulle også reserveres for nye industritiltak i Nord-Troms. Videre gikk man inn for at distriktene selv skulle stå for ledningsbyggingen, mens kraftverket burde være statens ansvar.

Ni kraftlag i Troms og Finnmark gikk inn for å samarbeide om å bygge og drive en stamledning Bardufoss– Alta–Skaidi. Men det viste seg snart at NVE ikke ønsket å engasjere seg direkte i kraftutbygging i Nord-Troms, og dermed måtte distriktene også løse denne oppgaven selv. I januar 1962 ble det så stiftet to selskaper: AS Kvænangen Kraftlag for kraftutbyggingen, og AS Stamlinje Troms–Finnmark for byggingen av stamledningen. Eierinteressene i de to selskapene ble likt fordelt mellom de to fylkene.

Kraftkildene i Kvænangen var fra naturens side godt egnet til trinnvis utbygging i takt med økende behov for elektrisitet. Anleggsarbeidet tok til sommeren 1962, og det første byggetrinnet, Kvænangsbotn kraftverk, ble satt i drift høsten 1965. Senere fulgte det i tur og orden tre kraftverk til lenger oppe i vassdragene. Disse fire anleggene utgjør sammen Kvænangen Kraftverk.

Selskapet som skulle bygge overføringsledningen fikk imidlertid en meget kort levetid. I 1963 vedtok nemlig Stortinget at staten selv skulle bygge og eie større stamledninger. Selv om ledningen mellom Alta og Nordreisa i første omgang bare ville ha regional betydning, ville den ved senere utbygging av de andre kraftverkene i området bli en del av hovedforbindelsen fra Troms til Finnmark. NVE tok derfor over byggingen av overføringsledningen, og i 1965 ble AS Stamlinje Troms–Finnmark oppløst.

Året etter var ledningen mellom Kvænangsbotn og Nordreisa ferdig bygget, og i 1968 ble den forlenget sørvestover til det som skulle bli Guolasjohka kraftverk i Kåfjord. I 1971 sto NVEs nye transformatorstasjon på Nordreisa ferdig, og der ble regionalnettet i Nord-Troms koblet til stamledningsnettet. Samme år ble det også satt i drift nye 132 kV-forbindelser fra Guolasjohka kraftverk til Midt-Troms, noe som ga et sammenhengende overføringsnett mellom Nordre Nordland og Vest-Finnmark. Senere ble det bygget en 132 kV-ledning Alta–Lakselv– Adamselv. Det ble da etablert forbindelser mellom Vest- og Øst-Finnmark, og i 1974 var dermed hele Nord- Norge nord for Salten samlet til et felles samkjøringsområde.

I begynnelsen av 1980-årene holdt kapasiteten på den eksisterende ledningen fra Kvænangsbotn til Alta på å bli sprengt. Dette var den eneste ledningen som knyttet Finnmark til resten av det nordnorske samkjøringsnettet, og for å sikre kraftforsyningen dit, ble denne strekningen forsterket med en parallell ledning i 1984. I 1992 ble det samme gjort på ledningen fra Kvænangsbotn til Nordreisa.

Ledningen Alta–Kvænangen–Nordreisaer til sammen nesten ti mil lang. Den består av to delstrekninger: den ene fra Kvænangsbotn kraftverk til Alta transformatorstasjon, og den andre fra Kvænangsbotn til Nordreisa transformatorstasjon. Begge strekningene har to masterekker med 132 kV, der den eldste omtales som ledning nr 1 og den nyeste som nr 2.

Den første strekningen som ble bygget, var ledning nr 1 fra Kvænangsbotn kraftverk til en ny transformatorstasjon i Alta. Ledningen ble satt i drift i 1965. Den er 60,5 km lang og har 358 tremaster. Mastekonstruksjonener portalmaster (H-master) med 15 enkle og resten doble stolper av rundtømmer, og traverser av stål. Strømførende liner er av typen FeAl 150.

Fra Kvænangsbotn til Nordreisa ble ledning nr 1 satt i drift i 1966. Den ble isolert for 132 kV spenning, men drevet med 66 kV frem til 1971, da hele samkjøringsnettet nord for Saltenfikk 132 kV spenning. Ledningen har strømførende liner av typen FeAl 150. Den er 38,8 km lang og har 186 tremaster og 28 stålmaster. Opprinnelig var planen å bruke tremaster hele veien, men på åtte km av strekningen var det mye oppstrekk og spesielle klimatiske forhold som gjorde det mer rasjonelt å bruke stålmaster. Tremastene er av samme type som på ledning nr 1 fra Kvænangsbotn til Alta. Ledningen har innføringsvern på de nærmeste mastepunktene ut fra kraftverket i Kvænangsbotn, og tilsvarende ut fra transformatorstasjonen i Nordreisa. Det ble også bygget med innføringsvern ved Navitdalen, der det var planer om et kraftverk i Navitelva. Innføringsvernet er utført ved at en av de doble stolpene på hvert mastebein stikker opp gjennom traversen og fungerer som toppspir, der topp-linen er festet.

Ingeniørfirmaet Tron Horn fra Oslo sto for planleggingen av hele strekningen Alta–Kvænangen–Nordreisa, mens AS Impregnertbygg (senere AS Linjebygg) fra Molde gjennomførte selve byggingen.

Ledning nr 2 fra Kvænangsbotn til Alta ble satt i drift i 1984. Den er 62,2 km lang og har 147 stålmaster og 105 tremaster. Det er brukt stålmaster over skoggrensen, samt ved enkelte lengre spenn og som forankringsmaster. Tremastene er portalmaster (H-master) bygget av kreosotimpregnerte hulefirkantstolper av limtre med et avsmalnende tverrsnitt, og med traverserav rektangulære bjelker. Stolpelengdene varierer fra 14 til 26 meter. Stolpene er satt ned i kumringer som er gravd ned til ca 3,5 meters dybde og fylt igjen med utsprengt tunnelmasse fra kraftverket i Alta. Spennlengdene varierer fra 146 til 447 meter. Limtremastene ble levert av Moelven Limtre, mens utførende entreprenør var A/S Betonmast fra Oslo. Ledningen har duplexliner av typen FeAl 185, og den har omtrent dobbelt så stor kapasitet som den gamle.

Ledning nr 2 fra Kvænangsbotn til Nordreisa ble satt i drift i 1992. På den 39,7 km lange strekningen er det 63 stålmaster og 119 tremaster, med flere varianter innenfor disse to hovedtypene igjen. Statnett stod selv for planleggingen. Opprinnelig skulle det brukes finske IVO-master[1], også kalt ”finskemaster”, hele veien. De passet imidlertid ikke inn der det var for mye skråterreng. Dermed ble det også brukt flere andre typer, blant annet gaffelmaster av stål og Statnetts vanlige portalmaster i stål. IVO-mastene er bardunerte trapesformede portalmaster med slanke stolper av rundtømmer og ståltravers. Oppå traversen er det to utkragende toppspir som topplinene er festet til. Hver mast har åtte barduner som er forankret i bakken i ledningens midtakse. Stolpene står på betongfundamenter. Strømførende liner er av typen FeAl 380.

De to masterekkene fra Alta til Kvænangsbotn og fra Kvænangsbotn til Nordreisa går stort sett parallelt. Fra Raipas i Alta tar de sørvestover og krysser Altaelva før de kommer inn i Mattisdalen og utmarksområder med skog, vidder og høyfjellsterreng opp mot 700 m.o.h. Fylkesgrensa mot Troms krysses mellom Stuevatn og Baddervatn, og derfra bærer det nedover mot kraftstasjonen innerst i Kvænangsbotn. Fra Kvænangsbotn går ledningene oppover lia og inn Navitdalen mot fjellet. De passerer gjennom Gæiraskardet på rundt 800 m.o.h., like sør for fjelltoppen Rieppe. Ned fra fjellet følger ledning nr 1 Doaresdalen, og ledning nr 2 Gæiradalen, ned til Nordreisa transformatorstasjon på elvesletta i Reisadalen.

De to første ledningene fra 1965 og1966, med portalmaster av rundtømmer, har en enkel og lite dominerendeutforming. Etter at det ble doble masterekker i forbindelse med det andre ledningssettet, førte det naturlig noktil at traseen ble mer synlig i terrenget, blant annet fordi ryddebeltet ble bredere. Da ledning nr 2 fra Alta til Kvænangsbotn skulle bygges først på 1980-tallet, ble det lagt vekt på å gjøreledningen minst mulig synlig ved å velge limtremaster under skoggrensen og stålmaster over skoggrensen.

Under byggingen av denne ledningen var det flere utfordringer enn bare de visuelle. Strekningen har enkelte fjellpartier med vanskelig terreng og mye blautmyr, og det er over seks mil uten vei. Stålmastene var kurante å transportere ut med helikopter, mens de lange og tunge limtremastene måtte transporteres på bakken, noe som medførte til dels store skader i veiløst terreng. Uheldige omstendigheter førte dessuten til at en ikke fikk transportert så mye på vinterføre som forutsatt i planene.

Etter at fundamenteringen var påbegynt, ble det i tillegg registrert permafrost, og fundamentutførelsenmed jording måtte revurderes. Resultatet ble at graving rundt maste-fundamentene økte betydelig. Etter anleggsperioden ble det lagt ned et stort arbeid med å sette terrenget i stand igjen. Det blelagt vekt på å slette kjørespor, drenere ut vann og gjødsle karrige områder, og resultatene ble etter hvert bra. Denne saken bidro for øvrig sterkt til at det etter hvert ble vanlig praksis at NVE i større kraftledningssaker og ved bygging i veiløst terreng krevde at det ble fremlagt transportplaner.

Ledningen Alta–Kvænangen–Nordreisa går gjennom reinbeiteområder i både Vest-Finnmark og Nord-Troms. Da NVE i 1981 ga konsesjon for ledning nr 2 på strekningen Alta–Kvænangsbotn, ble det forutsatt at anleggsarbeidet innenfor enkelte områder ble stanset i tiden fra 5. mai til ca 15. juni dersom reineierne krevde det og det var nødvendig av hensyn til reinkalving i området. Under anleggsarbeidet ble det også tatt hensyn til høst- og vårflytting.

Ledningen Alta–Kvænangen–Nordreisa var et viktig ledd i stamledningsnettet som ble bygget mellom Troms og Finnmark på 1960-tallet, og som senere ble en del av sentralnettet. Dette var den første ledningen med 132 kV spenningsom ble satt i drift så langt nord i landet,og 132 kV er fortsatt det høyeste spenningsnivået nord for Balsfjord i Midt-Troms.

Utbyggingen av Kvænangsvassdragene og stamledningen mellom Troms ogFinnmark var spesielt viktig for Vest- Finnmark, som i begynnelsen av 1960-årene hadde stor mangel på elektrisitet. Dette sikret kraftforsyningen til Vest- Finnmark, og energibidraget fra Kvænangen Kraftverk mer enn fordoblet den disponible kraftmengden dit i løpet av 1960-årene.

Historien rundt utbyggingen av både kraftverk og stamledning er interessant fordi den gjenspeiler distriktspolitikken på 1950- og 1960-tallet. Den kan knyttes til distriktenes mobilisering for kraft og industri i Nord-Troms og Vest- Finnmark i disse tiårene, i en tid da” hjørnesteinsbedrift” og ”kraft avler industri” var distriktspolitiske slagord.

Utbyggingen kom som følge av et godt samarbeid mellom to fylker, på tvers av fylkesgrensene, men resultatet ble nok likevel ikke helt som kraftforkjemperne i Nord-Troms hadde sett for seg. Drømmen om at kraften skulle gå til industrietablering i regionen, og med det sikre sysselsetting og bosetting, gikk ikke i oppfyllelse. Nord-Troms fikk ikke noen storindustri, og regionen ble den minst industrialiserte i fylket. Frem til 1970-tallet ga imidlertid flere kraftverksprosjekter og omfattende veiutbygging sysselsetting i mange år, og dette bidro til å opprettholde folketallet i regionen for en tid fremover.

Historien belyser også godt spørsmål som ble tatt opp om hvem som haddeansvar for å bygge ut kraftverk og stamledninger – staten eller distriktene selv. I dette tilfellet ble resultatet det motsatte av hva man hadde sett for seg i distriktene: Kraftutbyggingen ble ikke et statlig ansvar, men realisert som et samarbeid mellom Troms og Finnmark. Og stamledningen som skulle bygges ut i fellesskap av de lokale kraftlagene, ble i stedet et statlig ansvar. Spørsmålene rundt byggingen av stamledningen mellom Troms og Finnmark førte til at Stortingeti 1963 vedtok at staten selv skullebygge og eie større stamledninger.

Den etappevise utbyggingen av strekningen Alta–Kvænangen–Nordreisaover en periode på nesten 30 år gjenspeiler utviklingen innen ledningsbygging, og den gir et godt bilde på variasjonen av mastetyper. Her finner vi både vanlige og mer spesielle master. H-mastene av rundtømmer og fagverksmaster av stål hører til den første kategorien, mens limtremaster og ”finskemaster” kan sies å være mer spesielle. Ledningen Alta–Kvænangen var en av de første med limtremaster i Norge, bygget bare et par år etter den aller første, ledningen Grana–Orkdal i Sør-Trøndelag. De finske, bardunerte IVO-mastene på ledningen Kvænangen– Nordreisa er ikke mye brukt i Norge, men de finnes også i Finlandsforbindelsen Varangerbotn–Ivalo. Denne mastetypen er for øvrig vanlig i Finland, der den passer godt inn i de finske skogene.