Sautso

I 1970 kunngjorde NVEs hovedstyre planene om et mulig kraftverk ved Sautso i Altavassdraget. Den smale og dype elvedalen, nedenfor den lange innsjøen Vird’nejàv’ri ville være et ideelt sted for dambygging, og søknad om utbygging ble sendt i 1974. Altautbyggingen ble vedtatt i Stortinget 30. november 1978, og nærmere vilkår for utbyggingen ble gitt i kongelig resolusjon av 15. juni 1979. Utbyggingsplanen som til slutt ble vedtatt, var vesentlig endret og redusert i forhold til de opprinnelige planene. Disse hadde blant annet omfattet vannmagasiner og neddemming av samebygda Masi. Alta ble til slutt et rent elvekraftverk.

Utbyggingen av Alta er den kraftutbyggingen i Norge som har fått størst oppmerksomhet i det politiske miljøet og den alminnelige debatten. Det ble fremsatt strenge krav til grad av inngrep i natur, landskap og miljø, og særlig var det debatt rundt virkningene på reinbeitet, laksebestand og laksefiske, lokale bosetninger, samisk kultur og samiske rettigheter.

Storstilt mobilisering til demonstrasjoner og aksjoner gjorde anleggsarbeidet vanskelig, og det ble på det meste satt inn nesten 600 politifolk for å flytte om lag 1000 demonstranter. Utbyggingen ble også betydelig utsatt på grunn av behandlingen av sakens juridiske sider, som kulminerte i en høyesterettsdom 26. februar 1982. Høyesterettsdommen var først og fremst en stadfesting av legaliteten i Altautbyggingen, men saken har samtidig hatt meget stor betydning for senere forvaltning og ivaretakelse av samiske rettigheter, deriblant etableringen av samerettsutvalget.

Alta kraftverk ble satt i drift i mai 1987, og hadde offisiell markering 3. september samme år. Maskinhallen og alle andre tekniske funksjoner ble bygget inn i fjellet. For å føre den elektriske kraften ut på sentralnettet gjennom Finnmark, ble det samtidig satt i drift et muffehus i skråningen ovenfor kraftverket. Det ble gitt tre viktige retningslinjer for byggingen av muffehuset: Det måtte ha en utforming som satte det i en visuell sammenheng med resten av kraftverket; det måtte samtidig ikke komme i konflikt med dammen; og til sist måtte det bygges slik at mulighetene var til stede for en eventuell senere utvidelse.

I muffehuset ble kablene fra Altaverkets generatorer koblet over på luftledningen mellom Alta og Lakselv. Ledningen Alta–Lakselv hadde blitt satt i drift allerede i 1973, men NVE–Statskraftverkene hadde vært forutseende nok til å legge traseen rett forbi det området der man regnet med at det senere kunne bli bygget et kraftverk. På denne måten trengte man kun å bygge en kort ledningssløyfe innom det nye muffehuset.

Muffehuset ved Sautso stod mer eller mindre uendret i form og funksjon gjennom sine 20 første driftsår, men på begynnelsen av 2000-tallet ble det klart at Nord Troms Kraftlag skulle bygge en ny 66 kV-ledning fra Alta kraftverk til Kautokeino. I forbindelse med dette ble det også nødvendig å sette transformatorer inn i muffehuset, samt å utføre en mindre påbygning av dette. Det nye anlegget stod klart i 2007 og har nå navnet Sautso transformatorstasjon.

Sautso transformatorstasjon ble som nevnt opprinnelig bygget som et muffehus, der kablene fra kraftverket i Alta ble koblet inn på luftledningen mellom Alta og Lakselv transformatorstasjoner. Fra turbinene i kraftverket ble det lagt kabler opp gjennom en 300 meter lang tunnel (kabelsjakten), i 45 graders stigning til muffehuset.

Fra anlegget går 132 kV-luftledningen ut på tremaster med ståltravers. På de første fem mastepunktene går ledningen på felles mast, før den deler seg i retning av henholdsvis Alta og Lakselv. Linene er av type FeAl 185-26/7.

I 2007 ble muffehuset bygget om til transformatorstasjon, i forbindelse med at overføringen fra Alta kraftverk til Kautokeino ble satt i drift. Denne ledningen ble bygget for 66 kV, og spenningen måtte da transformeres ned til dette nivået. Under ombyggingen ble også en 22 kV-ledning til Masi, som tidligere hadde gått direkte ut fra kraftverket, ført ut fra den nye transformatorstasjonen. En transformator med omsetning 132/66/ 22 kV ble satt inn i Sautso, og manbygget i denne forbindelse også et utendørs koblingsanlegg.

Selv om hele anlegget i dag kalles Sautso transformatorstasjon, er nok i praksis den rent tekniske funksjonen slik at det opprinnelige muffehuset fortsatt fungerer som et rent muffehus, mens tilbygget og koblingsanlegget fra 2007 fungerer som transformatorstasjon.

Under planleggingen og byggingen av Alta kraftverk var det et overordnet mål at dette skulle fremtre som en viktig del av et levende fremtidig kulturlandskap. Anlegget skulle innpasses i landskapet på en diskré måte. Det skulle ikke kamufleres, men heller ikke provosere. Disse retningslinjene var også gjeldende for utformingen av det muffehuset som nå er Sautso transformatorstasjon.

Muffehuset ble, i likhet med portalbygningene inn til kraftverket og damkronen i Alta, tegnet av arkitekt Egil Sorteberg. Sorteberg hadde på 1970- og 80-tallet en rekke oppdrag for Statskraftverkene/Statkraft, og vi kan derfor kjenne igjen enkelte trekk fra bygninger tilknyttet andre kraftverk. Av Sortebergs øvrige arbeider kan blant annet nevnes kraftverkene Løpet (1971), Kongsvinger (1975), Braskereidfoss (1978) og Strandfossen (1979) i Glommavassdraget, Hylen kraftverk i Suldal og utvidelsen av Nedre Vinstra kraftverk på 1980-tallet, samt maskinsalen i Svartisen kraftverk omkring 1990.

Bygningen er støpt i mørk gråfarget betong, og fremstår som nøktern modernisme. Den er utformet i én etasje langs vestfasaden, og skrår derfra oppover, med pulttak, til en høyere østfasade, slik at den i stor grad er tilpasset det omkringliggende landskapets naturlige skrånende form. Mot østfasaden er bygget også forhøyet med en ekstra etasje for ledningsuttak. I hovedbygningens sørøstre hjørne reiser det seg et to etasjer høyt tårn. Tårnet er et visuelt spennende brudd med resten av anleggets form, men det har også en praktisk funksjon. Utformingen av tårnet er preget av den tidligere Kraftforsyningens sivilforsvars- Tårnet i bygningens sørlige ende, utformet av hensyn til Kraftforsyningens Sivilforsvarsnemnds krav om muligheter for vakthold over anlegget. Foto: Henning Weyergang-Nielsen, NVE nemnds krav om muligheter for vakthold over anlegget i forsvarshensyn.

I forbindelse med ombyggingen til transformatorstasjon i 2007 ble anlegget utvidet med en seksjon mot nord, i forlengelse av den tidligere bygningsmassen. Statkraft fastslo i en høringsuttalelse rundt utvidelsen at det var lagt stor vekt på å tilpasse det opprinnelige muffehuset til landskapet omkring, og poengterte viktigheten av å videreføre denne tilnærmingen. Tilbygget, som ble tegnet av Archus arkitekter AS i Oslo, er tilpasset den opprinnelige bygningsmassen og bryter ikke i nevneverdig grad med Sortebergs uttrykk.

Allerede da den første skisseplan for et kraftverk i Altavassdraget forelå i 1922, mente man at en slik utbygging kunne forsyne hele Finnmark med kraft i all fremtid. Slike beregninger har senere blitt kraftig moderert, men ordet ”Altautbygging” har likevel blitt brukt som et begrep for målestokk innen kraftutbygging. Dette skyldes nok i stor grad den voldsomme oppmerksomheten som utbyggingen og striden rundt denne fikk både i det politiske miljøet, i media og i befolkningen og samfunnsdebatten generelt. Noen stikkord knyttet til utbyggingen er demonstrasjoner i Alta og foran Stortinget, okkupasjon av statsministerens kontor, sultestreiker, politiaksjoner, sprenging av en bro, høyesterettsdom, samesak, reindrift, laks og laksefiske, miljø, landskaps- og vassdragsvern. Dette er uten tvil en av de utbyggingssakene som har vært mest omstridt og skapt størst alminnelig engasjement i Norge noen sinne.

Alta kraftverk er imidlertid ikke bare til stede i vår bevissthet som et eksempel på debatt og diskusjon knyttet til miljø og lokalbefolkning. Kraftverket er også et viktig teknisk kulturminne, og særlig er betongdammen imponerende. Den massive hvelvdammen består av omkring 130 000 kubikkmeter betong, og den er, med sine 125 meter fra damfot til damkrone, Norges høyeste i sitt slag.

Konfliktene rundt utbyggingen til tross: Alta kraftverk og Sautso transformatorstasjon har vært med på å gibefolkningen i området viktig og stabilelektrisitetsforsyning. Ved åpningenav nye Sautso transformatorstasjon og ledningen til Kautokeino i 2007 poengterte også Kautokeinos ordfører Klemet Erland Hætta at ”dette er en merkedag for den samiske befolkningen at strømforsyningen til Kautokeino og Masi nå er knyttet til Sautso transformatorstasjon og Alta kraftverk”. ^{Hætta 2007}

Transformatorstasjonen, opprinnelig tegnet som muffehus av arkitekt Egil Sorteberg, er pent utformet og tilpasset det omkringliggende landskapet. Anlegget er ikke forsøkt gjemt bort, men det er heller ikke dominerende i sine omgivelser. Bygningen er støpt i gråfarget betong, og fremstår som representativ for byggeskikk og materialbruk ved offentlige bygg i Norge på slutten av det 20. århundre.

Sautso transformatorstasjon er godt tilpasset landskapet – i likhet med den landskapstilpasningen som ble gjennomført for hele Altautbyggingen. På dette tidspunktet var riktignok strenge standarder for landskapstilpasning allerede innarbeidet som norm ved norske kraftutbygginger, men med den oppmerksomheten som denne tematikken fikk ved Altautbyggingen, ble ikke fokuset noe mindre. Form og materialbruk i bygningsmassen, i kombinasjon med plassering og forming av tunnelstein, vegetasjonsetablering og generell landskapspleie, har vært med på å gjøre området rundt Sautso til et levende kulturlandskap. Under konsesjonsbehandlingen av utvidelsen til transformatorstasjon i 2007 konstaterte også NVE at området er unikt selv med de naturinngrep som er foretatt i forbindelse med kraftutbyggingen.

Fra Sautso transformatorstasjon går den elektriske kraften ut på ledningen mellom Alta og Lakselv. Allerede dadenne ledningen ble satt i drift i 1973, valgte man å legge traseen forbi det området der man senere regnet med at det kunne komme et kraftverk. Idriftsettelsen av Alta–Lakselv må sees i sammenheng med idriftsettelsen av ledningen videre fra Lakselv til Adamselv året etter, og sammen var det disse to ledningene som endelig etablerte et sammenhengende samkjøringsnett gjennom Finnmark.