Fluvial erosjon innebærer at sedimentpartikler rives løs og forflyttes fra et sted til et annet ved vannets påvirkning.

Erosjon i Landåselva ved Randsfjorden. Foto: Yulia Kuznetsova

Fluvial erosjon foregår ofte ved en kombinasjon av prosesser:

  • Elvas strømhastighet er størst i yttersvinger. Dette fører til en større erosjonspåvirkning i yttersvinger og tendens til sedimentasjon i innersvinger. Erosjon i yttersving og sedimentasjon i innersving fører til en sideveis forflytning av elveløpet over tid.
  • Bunnsenkning (degradation). Elvas lengdeprofil og bunnmaterialets skjærstyrke og motstandsdyktighet mot erosjon er viktige kontrollerende faktorer av betydning for utviklingen av vertikal erosjon. Variasjoner i vannføring vil spille en vesentlig rolle i løpsutformingen. Store flommer har vesentlig betydning for graden av vertikal løpserosjon. Elva eroderer seg ned til det etablert et likevektsprofil eller det dannes et stabilt dekksjikt. Generelt vil erosjonsprosessene være mest aktive frem til det har oppnådd en likevekt med landskapet omkring.
  • Undergraving av sideskråninger fører til at det utløses små skred slik at større mengder materiale styrter ned i elveløpet og bringes i transport.