Storbreen - NVE

Storbreen 29. juli 2008. Foto Liss M. Andreassen.

Storbreen (61°36'N, 8°8'E) er en middels stor dalbre i Leirdalen i Jotunheimen. Breen har et areal på 5,1 km², er 3 km lang og strekker seg fra 1420 til 2091 moh (kart fra 2019). Målinger av breens frontposisjon ble startet i 1902. Årlige massebalansemålinger har vært gjort siden 1949. Siden september 2001 har en automatisk værstasjon vært i drift på bretunga til Storbreen. Offisielt navn er nå Storbrean. Se massebalansedata og frontposisjonsdata. Se fotoserier av breen

Massebalanse
Massebalansemålingene på Storbreen ble startet våren 1949 av Olav Liestøl ved Norsk Polarinstitutt. NVE overtok ansvaret for målingene i 1994. Målingene har pågått hvert år siden 1949, og Storbreen har den nest lengste serien av sammenhengende massebalansemålinger i verden. Resultatene fra NVEs massebalansemålinger publiseres i serien 'Glaciological investigations in Norway'.

Frontposisjon
Målinger av breens frontposisjon startet allerede i 1902. Storbreens front har smeltet tilbake over 1 km siden den gang. Tilbakesmeltingen var størst i 1930-årene.

Meteorologi
I september 2001 ble en automatisk værstasjon satt ut på den nedre delen av Storbreen. Stasjonen drives av Institute for Marine and Atmospheric Research (IMAU), Utrecht University, Nederland. Stasjonen måler stråling, lufttrykk, fuktighet, vind, temperatur og overflatehøyde. Dataene brukes til å studere breens meteorologi og til å beregne breens energibalanse.

Litteratur

Rapportserien 'Glaciological investigations in Norway' (Glasiologiske undersøkelser i Norge)

Andreassen, L.M. 1999. Comparing traditional mass balance measurements with long-term volume change extracted from topographical maps: a case study of Storbreen glacier in Jotunheimen, Norway, in the period 1940 - 1997. Geografiska Annaler, 81 A, 467-476.

Andreassen, L.M. 2009. Storbreen blir mindre. Klima 4/2009, 18-19.

Andreassen, L.M. and J. Oerlemans. 2009. Modelling long-term summer and winter balances and the climate sensitivity of Storbreen, Norway. Geografiska Annaler, 91(4), 233-251.

Andreassen, L.M. and G. Østrem. 1999. Storbresymposiet – 50 år med massebalansemålinger. NVE Dokument No. 5, 58 pp + app.

Andreassen, L.M., F. Paul, A. Kääb and J.E. Hausberg, 2008. Landsat-derived glacier inventory for Jotunheimen, Norway, and deduced glacier changes since the 1930s. The Cryosphere, 2, 131-145.

Andreassen, L.M., M.R. van den Broeke, R.H. Giesen and J. Oerlemans. 2008. A five-year record of surface energy and mass balance from the ablation zone of Storbreen, Norway. Journal of Glaciology, 54 (185), 245-258.

Darmody, R.G., C.E. Thorn and J.M. Rissing, 1987. Chemical weathering of fine debris from series of Holocene moraines: Storbreen, Jotunheimen, Southern Norway. Geogr. Ann., 69A 3-4: 405-413.

Erikstad, L. and Sollid, J.L., 1986. Neoglaciation in South Norway using lichenometric methods. Norsk geografisk Tidsskrift, 40, 85-105.

Giesen, R.H., L.M. Andreassen, M.R. van den Broeke and J. Oerlemans. 2009. Comparison of meteorology and surface energy balance at Storbreen, and Midtdalsbreen, two glaciers in southern Norway. The Cryosphere, 3, 57-74.

Liestøl, O. 1967. Storbreen glacier in Jotunheimen, Norway. Norsk Polarinstitutt Skrifter, 141: 63 p.

Matthews, J.A. 1976. A lichenometric test of the 1750 end-moraine hypothesis: Storbreen gletschervorfeld, southern Norway. Norsk geogr. Tids., 31: 129-136.

Matthews, J. A. 2005. “Little Ice Age” glacier variations in Jotunheimen, southern Norway: a study in regionally controlled lichenometric dating of recessional moraines with implications for climate and lichen growth rates. Holocene, 15, 1–19.