Publisert 23.02.2022 , sist oppdatert 23.01.2023

Villrein

Villrein er sårbare for naturinngrep, ferdsel og forstyrrelser. Etablering av vindkraftverk, med turbiner, veier og riggplasser vil kunne påvirke villreinen. På denne siden vil du kunne leser mer om hvilke faktorer som kan påvirke villrein, både i anleggsfasen og i driftsfasen, og hvilke tiltak som kan redusere de negative virkningene.

Foto: NINA/Autokamera (bildet er tatt med kamera montert på dyrets GPS-sender)

Virkninger av vindkraft på villrein 

Et vindkraftverk vil kunne påvirke villrein gjennom vindturbinene i seg selv, kraftledninger og veiene tilknyttet anlegget. Potensielt vil etablering av vindkraftverk i villreinens leveområder kunne føre til at villrein blir fortrengt og forstyrret både i anleggsfasen og i driftsfasen, og i verste fall bli avskåret fra å bruke deler av leveområdet. Dette vil kunne påvirke dyrenes kondisjon og produktivitet.

Effektene av tekniske inngrep og forstyrrelser på villrein er studert i flere sammenhenger, og har vist en sammenheng mellom forstyrrelser i villreinens leveområder, reinsdyras arealbruk og villreinområdenes bæreevne. Det internasjonale ansvaret Norge har for en vesentlig del av villreinbestanden i Europa, kombinert med villreinens sårbarhet for inngrep og aktiviteter i dens leveområder, gjør at viktige funksjonsområder for villrein inngår i nasjonale og vesentlig regionale miljøverdier som kan gi grunnlag for innsigelse (rundskriv T-2/16).

Det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om hvordan vindkraft vil kunne påvirke reinsdyr er basert på studier av tamrein. Resultatene fra disse kan dermed ikke uten videre overføres til villrein, men gir en indikasjon på hvilke effekter som kan forventes. Opphavet til de norske villreinbestandene tilsier også at det vil kunne være noe variasjon i hvordan individene påvirkes, avhengig av tamhetsgrad og genetiske forskjeller.

Undersøkelser av villreinens skyhetsgrad har vist at den opprinnelige villreinen har lengre fluktavstand ved forstyrrelser og større skyhet enn tamrein og forvillet tamrein (1,2) (se referanse i boks til høyre på denne siden). De fleste studier som sammenligner villrein og tamrein ser på korttidseffekter av menneskelige forstyrrelser og sier lite om hvilke konsekvenser forskjeller i atferd har for reinens unnvikelse og arealbruk.

Forskjellene på populasjonenes skyhetsgrad tilsier imidlertid at man skulle forvente tilsvarende forskjeller også når det gjelder unnvikelse og hvordan forstyrrelser påvirker arealbruken. Vi mener derfor at effektene fra arealinngrep og forstyrrelser (som vindkraftanlegg) som utgangspunkt bør kunne forventes å være større hos villrein enn hos tamrein.

Vindkraftverket 

I samarbeid med det svenske forskningsprosjektet Vindval har Norsk Institutt for naturforskning (NINA) i juni 2017 publisert en kunnskapssyntese som oppsummerer eksisterende kunnskap og framtidig forskningsbehov for vindkraft og reinsdyr generelt. Kunnskapssyntesen fra Vindval skiller mellom påvirkning i anleggsfasen og driftsfasen. I anleggsfasen er den menneskelige aktiviteten som regel høy, uavhengig av hva slags inngrep vi snakker om. I driftsfasen er det vanligvis mindre menneskelig aktivitet, men de lokale variasjonene er store og avhenger blant annet av hvor stor aktivitet den økte tilgjengeligheten til området skaper.

Anleggsfasen 

Når det gjelder anleggsfasen er resultatene fra de respektive undersøkelsene tydelige, og dokumenterer at reinsdyrene viser en unnvikelse av slike områder. Resultatene fra prosjektet Vindval viser at anleggsfasen av vindkraftanleggene har en negativ effekt på tamrein både i skoglandskap og i åpne kystlandskap. Dette er dokumentert gjennom økt bevegelseshastighet hos GPS-merkede reinsdyr i nærområdene til infrastrukturen og ved at bruksintensiteten av areal som ligger nært anleggene eller anleggsveiene er redusert. Det samme mønsteret har man i stor grad også erfart fra anleggsarbeid i forbindelse med kraftledninger.

Driftsfasen 

Når det gjelder driftsfasen er resultatene mer sprikende. Vindturbiner i drift medfører støy og bevegelse med vibrasjoner i mark og luft, og det kan komme relativt kraftig lyd fra vindturbinene som kan høres godt opptil flere hundre meter unna, avhengig av bakgrunnsstøy og værforhold. Dette vil kunne virke forstyrrende for reinsdyra i et ellers relativt uberørt område.

Men det er uklart hvor mye av observert unnvikelse hos reinsdyr som kan forklares av forstyrrelser fra menneskelig aktivitet i vindkraftområdene alene, eller om unnvikelse av vindkraftverk også kan forklares av forstyrrelser fra vindturbinene i seg selv. Forskerne er dermed usikre på mekanismen(e) som forklarer hvorfor reinsdyr unngår vindkraftverk der dette er dokumentert. Det er omtrent likt antall tilfeller hvor det ikke er funnet noen målbar negative effekter som tilfeller der det er funnet effekter (3).

I enkelte tilfeller er det registrert eksempler på typiske unnvikelseseffekter og endret arealbruk i områdene rundt vindkraftverkene. I andre studier har en ikke dokumentert slike effekter. De ulike resultatene kan forklares med flere forhold. I det enkelte tilfellet kan det være slik at inngrepet ikke har effekter eller at effektene er svært små, eller også at effektene ikke lar seg dokumentere i de datasettene som er samlet inn.

Det er i november 2021 publisert to nye rapporter fra Vindval som har studert arealunnvikelse hos tamrein fra tre svenske og tre norske vindkraftverk. Disse viser også en varierende arealunnvikelse mellom ulike beitesesonger, men i to av de norske vindkraftprosjektene er det rapportert om en regional unnvikelse på opptil 15 km fra vindkraftverket. Både den svenske og den norske studien konkluderer med en negativ påvirkning fra vindkraftverk på tamreinens arealbruk.

Det framheves også at tiltak reindriftsutøverne setter i verk for å motvirke arealunnvikelsen må tas i betraktning når resultatene skal vurderes, og at det derfor er viktig å ha kunnskap om dette. De kumulative (samlede) effektene av vindkraft og annen arealbruk, i kombinasjon med store variasjoner i vær- og snøforhold vinterstid og andre naturlige påvirkningsfaktorer som rovviltforekomst, gir en kompleks påvirkning på rein og reindrift som er sammenflettet med de beslutninger som reindriftsutøverne tar.  

Vindkraftverkets infrastruktur 

En vesentlig del av arealbeslaget som følge av en vindkraftutbygging kommer fra vindkraftverkets infrastruktur, inkludert adkomst til anlegget og veinettet mellom turbinene. På nettsiden om arealbruk  kan du lese mer om gjennomsnittlig arealbeslag til infrastruktur.

I de største villreinområdene i Sør-Norge er det utarbeidet regionale habitatmodeller for å se på betydningen av veier for villrein. Disse undersøkelsene viser uten unntak at veier kan ha en betydelig barriereeffekt. Sterkt trafikkerte veier, vanligvis i kombinasjon med annen infrastruktur, for eksempel jernbane, vannkraftutbygginger, vanlig bebyggelse eller hyttefelt, framstår i dag i flere områder som totale barrierer. Også mindre trafikkerte veier vil kunne redusere reinsdyrenes vandringsmuligheter.

De samme undersøkelsene viser at reinsdyr ofte har en tilsynelatende naturlig arealbruk vinterstid når veier er vinterstengt, noe som indikerer at menneskelig ferdsel er en vesentlig påvirkningsfaktor. Anleggsveier tilknyttet et vindkraftverk vil kunne gjøre områder mer tilgjengelige for friluftsliv og annen aktivitet, og dermed øke menneskelig ferdsel i området som en indirekte effekt av vindkraftutbyggingen. Resultater fra det svenske forskningsprosjektet Vindval viser at anleggsveiene kan virke som barrierer for dyrenes naturlige vandringer.

Kraftledninger kan bidra til å forstyrre reinsdyrenes naturlige bevegelser i landskapet (4). Nyere studier har vist liten grad av påvirkning på tamrein fra kraftledninger i seg selv (5,6), men at menneskelig aktivitet kan føre til at reinsdyr likevel unngår slike områder.

bilde som viser vindkraftverk og vei
Vindkraftverk bygget i kanten av Setesdal-Ryfylke villreinområde. Foto: NVE.

Samlet belastning 

Arealforvaltningen i og rundt fjellområdene i Sør-Norge er trukket frem som den overordnede og største utfordringen for å sikre livskraftige villreinstammer i framtiden. Prinsippet om samlet belastning står sentralt i forvaltningen av villrein, ettersom flokkene trenger tilgang på store arealer med liten grad av forstyrrelser. På siden om samlet belastning  kan du lese mer om hvordan begrepet får ulik anvendelse på ulike geografiske nivå.

Forvaltningen av villrein involverer i dag et stort spekter av ulike brukergrupper og samfunnsinteresser. Økende grad av fragmentering av villreinens leveområder har medført tap av beitearealer, forringelse av habitater gjennom kontinuerlige forstyrrelser og etablering av barrierer som hindrer reinsdyrenes naturlige vandringer mellom viktige funksjonsområder. Utviklingen i fjelløkosystemene vil trolig bli preget av ytterligere fragmentering ved etablering av veier, hytter og kraftledninger, noe som påvirker både økologien og landskapet i fjellet (7).

Økt fragmentering reduserer i sin tur artenes mulighet til å tilpasse seg klimaendringene. Fjelløkosystemer er spesielt følsomme for klimaendringer, blant annet fordi dette vil kunne føre til gjengroing og fordi hyppigere temperatursvingninger fører til ising og tining av snødekket og dermed låsing av vinterbeiter.

Effekten av større arealinngrep, som vindkraftverk, må vurderes i lys av andre eksisterende og fremtidige kjente påvirkningsfaktorer. Klima, vegetasjon og geografiske forhold er avgjørende for hvor villreinen finner mat til ulike årstider. Livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen må forflytte seg over store deler av leveområdet, og arten er dermed avhengig av tilgang til store og sammenhengende fjellområder med lite forstyrrelser for å opprettholde en god bestandsutvikling.

De ti fastsatte nasjonale villreinområdene, vist i figur under og omtalt i boks til høyre på denne siden, regionale planer og europeiske villreinregioner, skal sikre en villreinbestand over lang tid, dvs. en livskraftig villreinbestand. Dette innebærer blant annet at området har tilstrekkelig forekomst av vinterbeiter, sommerbeiter, kalvings- og oppvekstområder og nødvendige trekkveier. Områdets kvalitet omfatter også fravær av menneskelig aktivitet som virker forstyrrende på villreinen, for eksempel ferdsel på kritiske steder eller tidspunkt.

Det er også relevant å se hen til andre påvirkningsfaktorer. Kombinasjonen av fragmentering av leveområdene og klimaendringer er forventet å bidra til at sykdommer og parasitter vil kunne få en relativt større effekt på villreinstammene. Ytterligere fragmentering av villreinens leveområde utgjør dermed en betydelig fare for villreinens videre bestandsutvikling.

kart over villreinområder i norge
Kart over villreinområdene. Kilde nasjonal villreinområder: Stortingsmelding nr. 21 (2004 – 2005)

Avbøtende og kompenserende tiltak 

De ti nasjonale villreinområdene er omfattet av regionale planer med retningslinjer som er uforenlige med utbygging av vindkraft. De øvrige 14 villreinområdene er små både når det gjelder areal og bestandsstørrelse, og de kan derfor være spesielt sårbare for ytterligere tap av viktige funksjonsområder og fragmentering. Selv om disse ikke er plukket ut blant de områder som er viktigst for å sikre villreinens framtidige overlevelse i landet, har de stor kulturell og miljømessig betydning lokalt og regionalt i form av rekreasjon og naturopplevelser.

Det framgår av St.meld.nr.21(2004-2005) at Regjeringen også vil ta vare på disse områdene med randsoner gjennom planer som omfatter de samlede bruks- og verneinteressene. Det framstår derfor som lite aktuelt med gjennomføring av avbøtende og kompenserende tiltak for villrein, men vi vil likevel gi noen overordna betraktninger om dette.

I anleggsfasen er den menneskelige aktiviteten som regel høy, uavhengig av inngrepstype. Et avbøtende tiltak kan være å unngå eller legge restriksjoner på anleggsarbeidet i perioder hvor reinen bruker området eller bruker nærliggende områder.

I driftsfasen er det vanligvis mindre menneskelig aktivitet, men de lokale variasjonene er svært store og avhenger blant annet av i hvor stor grad tilhørende veinett blir brukt til ferdsel. Et eksempel på avbøtende tiltak kan være å innføre ferdselsforbud for allmenheten på veiene som er etablert i forbindelse med vindkraftverk. Stenging av veier kan i noen sammenhenger være et effektivt avbøtende tiltak, men erfaringer viser at det er vanskelig å opprettholde slike strenge regimer over tid, og når det først er etablert en vei ønsker folk å bruke den (3,8,9).

Det foreligger ingen kunnskap om hvorvidt villrein vil kunne trekke eller beite gjennom et moderne vindkraftverk med tett infrastruktur i form av veier og turbiner, selv om en skulle fjerne ferdselen på veinettet. På bakgrunn av studier av villreinens adferd og arealunnvikelse i forhold til andre typer infrastruktur framstår imidlertid dette som lite sannsynlig.

landskap med bilde av utsnitt fra reinsdyr tatt med gps
I kalvingstiden mai – juni er reinsdyra spesielt sårbare for forstyrrelser. Foto: NINA/Autokamera (bildet er tatt med kamera montert på dyrets GPS-sender)

 

Tidligere oppfølgende studier av vindkraftverk i Sverige og Norge har vist at tamrein har redusert bruk av områder innenfor 3-5 km fra anleggene. I to nye undersøkelser er det påvist arealunnvikelse på opptil 15 km. Samtidig er det gjennomført studier i begge land som ikke har dokumentert redusert arealbruk i nærområdet til vindkraftanlegg.

Avvikene i effektstudiene kan skyldes både topografi, beiteforhold, nærhet til annen infrastruktur og design/gjennomføring av de ulike undersøkelsene. Dette viser at mulige effekter må vurderes i lys av også andre påvirkningsfaktorer. Det foreligger ikke tilstrekkelig kunnskap til å kunne gi en god vurdering av hvor langt fra trekkveier, kalvingsområder og beiteområder eventuelle nye vindkraftverk kan lokaliseres for å unngå forstyrrelser for viktige leveområder.

Kompenserende tiltak innebærer at en kompenserer for negative effekter ved å reparere eller forbedre beite- og vandringsmuligheter i andre deler av området hvor det er lettere eller mer resursmessig lønnsomt å iverksette tiltak. Vi vurderer muligheten for kompenserende tiltak i form av erstatningsarealer som svært begrenset, fordi det er få alternative tilgjengelige arealer for villrein.

Hva trenger vi mer kunnskap om? 

Det framgår av naturmangfoldmeldingen at kunnskapsgrunnlaget om villreinens levevilkår er godt, men at det er uenighet om effekten av den samlede belastningen av ulike tiltak i villreinens leveområder. Kvalitetsnormen for villrein (se boks til høyre på denne nettsiden) vil kunne bidra til å styrke et felles kunnskapsgrunnlag for villreinforvaltningen fremover.

Det foreligger i dag primært kunnskap om hvordan vindkraft vil kunne påvirke tamrein. Eventuelle undersøkelser for å styrke kunnskapen om effekter av vindkraftverk på villrein må ta utgangspunkt i den samlede belastningen innenfor villreinområdet, og være langsiktige (pågå over flere år) for å gi en forståelse av hvordan mellomårsvariasjonen påvirker arealbruk og andre faktorer. Slike effektstudier bør også inkludere samfunnsfaglige studier og innpasse lokal og kulturell kunnskap (3). Gjennomføring av slike studier forutsetter imidlertid at det blir bygget vindkraftverk i villreinområder.

Selv om spesifikk kunnskap om vindkraftverk ikke foreligger, tilsier den kunnskapen man har om andre menneskelige påvirkningsfaktorer at villreinen vil påvirkes negativt av vindkraft. Det anses derfor som unødvendig å prioritere slik kunnskapsinnhenting, og behov for styrking av kunnskapsgrunnlaget bør ikke brukes som begrunnelse for gjennomføring av slike prosjekter.

Denne siden er laget av:

Norge er det eneste landet i Europa som har intakte høyfjellsøkosystemer med bestander av den opprinnelige ville europeiske fjellreinen. Vi har derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen og de naturlige leveområdene den er avhengig av. For denne arten er store og sammenhengende fjellområder med lite forstyrrelser en forutsetning for å opprettholde en god bestand over tid. Arealpress i og rundt fjellområdene i Sør-Norge er derfor den største utfordringen for å sikre livskraftige villreinstammer i framtiden. I tillegg har vi fått store utfordringer med den smittsomme og dødelige prionsykdommen skrantesjuke som i 2016 ble funnet i Nordfjella, og som førte til at hele villreinbestanden i den nordlige delen av området ble skutt ut i 2018. 

Opprinnelig fantes villreinen i hele fjell-Norge, men nord for indre Sør-Trøndelag og i enkelte fjellområder i Sør-Norge er villreinen utryddet og erstattet med tamrein. Siden det ikke finnes villrein nord for Trondheimsfjorden, er temaet bare aktuelt for fjellområdene i Sør-Norge. Den totale bestanden av villrein i Norge om vinteren før årets kalving er i dag estimert til 25‑30 000 dyr, fordelt på 24 administrativt avgrensede villreinområder med et samlet areal på ca. 50 000 km2.

I tidligere tider kunne villreinen vandre fritt mellom ulike sesongbeiter innenfor større regioner, men i løpet av det siste århundret har fragmenteringsprosesser ført til den oppdelte bestandsstrukturen vi ser i dag. Hovedårsaken til dette har vært utbygging av infrastruktur og menneskelig aktivitet, i tillegg til at overbeskatning omkring forrige århundreskifte trolig også har bidratt noe til dette. I nyere tid er noen mindre villreinområder på Vestlandet etablert med utsatt tamrein der topografien setter begrensninger for reinens mulighet til å trekke mellom områdene. På grunn av trekkbarrierer og arealunnvikelse, er det i de fleste av dagens villreinområder ikke et balansert forhold mellom viktige funksjonsområder som sommerbeiter, vinterbeiter og gode kalvings- og oppvekstområder, og villreinen er i stor grad hindret fra å bruke disse på en optimal måte.

Villreinens energibehov varierer i likhet med beiteforholdene gjennom året. Som en følge av dette har dyrene også ulike funksjonsområder gjennom året. Slike funksjonsområder omfatter både viktige områder for vinterbeite og sommerbeite, viktige trekk- eller vandringsområder, områder hvor de kan unngå insekter og parasitter om sommeren eller rovdyr som de er utsatt for i forbindelse med kalving.

Villreinen er med sitt nomadiske levevis avhengig av svært store arealer, og arealbruken endres både i tid og rom som følge av varierende miljøforhold (bestandstetthet, rovdyr, beitekvalitet, beitetilgang og vær/klima). Dette innebærer blant annet at bruken av ulike beiteområder kan bli gjenopptatt etter å ha vært lite brukt i lang tid, og at det kan skje en forflytning av kalvings- og oppvekstområdene over tid. Det er derfor viktig å ta vare på alle områder som har høy habitatkvalitet, som f.eks. kalvingsområde, med tanke på villreinens skiftninger i områdebruk gjennom lengre tidsperioder. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har utarbeidet kart over habitatenes egnethet for de nasjonale villreinområdene for henholdsvis vinter-, sommer- og kalvingsperioden (11).

Ulike FoU- prosjekter har framskaffet solid dokumentasjon på villreinens arealbruk og hvordan ulike tekniske inngrep og forstyrrelser har medført en fragmentering av villreinens leveområder. Forskerne advarer her mot en utvikling hvor dagens villreinområder deles opp ytterligere (10). Konkret gjelder dette både Setesdal - Ryfylke, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane og Snøhetta. I alle disse områdene står de lokale villreinstammene i fare for, eller er i ferd med å bli, delt inn i delbestander. Gjennom ulike eksempler fra de respektive villreinområdene er det også vist at ulykker som medfører plutselig og uventet dødelighet, f.eks. snøras, kan ha stor innvirkning i små og fragmenterte bestander. Vi mener derfor at villreinbestandenes sårbarhet for ytterligere påvirkning må vurderes som gjennomgående høy.

Mange av villreinområdene som ikke har status som nasjonale villreinområder (se Boks 4 Nasjonale villreinområder og regionale planer) er små, mindre enn 1000 km2 og med en vinterbestand mindre enn 1000 dyr. Disse har sine særskilte utfordringer nettopp fordi de er små, noe som blant annet gjelder tilgangen på viktige funksjonsområder, ytterligere fragmentering og tap av genetisk variasjon. De må derfor vurderes som minst like sårbare som de større områdene overfor store naturinngrep som vindkraftverk.

I løpet av de siste 10-15 årene har det blitt registrert en betydelig mengde nye data om villrein, og store datasett (digitale kart og miljødata fra satellittbilder) har sammen med GPS-teknologi bidratt til at en kan undersøke og modellere dyrenes arealbruk på en helt annen måte enn tidligere (5,6,12–15). Denne utviklingen har gjort det mulig å studere reinsdyrenes arealbruk over store områder og hvordan ulike påvirkningsfaktorer virker inn på dynamikken i flokkenes arealbruk. En har også kunnet gjennomføre detaljerte studier på lokalt nivå med større muligheter for å belyse effektene av enkeltstående inngrep og mekanismene bak.

NINA har samlet inn GPS-data fra utvalgte områder. Det er imidlertid viktig å være klar over at dataene i all hovedsak viser arealbruken til simler/fostringsflokker, og at bukkene kan ha en mer ekstensiv arealbruk med mer bruk av utkantene av villreinområdet enn det som framkommer her. Det er også viktig å huske at tidsseriene bare strekker seg tilbake til 2000-tallet, noe som er svært kort tid i et villreinperspektiv. En må derfor se dette datagrunnlaget i sammenheng med mer historiske data som systematiske observasjoner fra f.eks. fjelloppsyn, eldre viltkart, erfaringsbasert kunnskap hos lokale ressurspersoner og kartlegging av gamle fangstanlegg.

Sikring av villreinens leveområder har stått sentralt ved opprettelsen av mange av våre store nasjonalparker og landskapsvernområder i fjellområdene i Sør-Norge, og er nedfelt i verneforskriftene som en viktig del av verneformålet. Denne typen vern dekker imidlertid bare deler av villreinens leveområder. Felles for de fleste former for vern i tråd med naturmangfoldloven er at det forutsetter en stor grad av urørthet. I mange områder med stor viktighet for villrein er ikke dette kriteriet oppfylt, og områdene som vernes blir i de fleste tilfeller av for begrenset utstrekning til å dekke villreinens behov for å kunne benytte sesongbeiter og ulike funksjonsområder innenfor hele fjellområdet.

I st. meld nr. 21 (2004-2005) og st. meld. nr.26 (2006–2007) ønsker regjeringen å bruke regionale planer etter plan- og bygningsloven som virkemiddel for å sikre ivaretagelse av villreinens leveområder. I 2007 ble det startet arbeid med regionale planer for en helhetlig forvaltning av fjellområder som er spesielt viktige for villreinens framtid i Norge. Disse prosessene er nå fullført. Det er vedtatt sju regionale planer som til sammen omfatter de ti nasjonale villreinområdene.

Forholdet til større naturinngrep som vindkraftanlegg er i liten grad vurdert konkret i de regionale planene, men planene har retningslinjer som er restriktive i forhold til videre kraftutbygging. Det heter f.eks. i planen for Hardangervidda at "Ny eller utvidelse av eksisterende kraftutbygging eller kraftlinjer bør unngås i villreinens leveområder", og i planen for Setesdalsheiene at "Ny eller utvidelse av eksisterende kraftanlegg eller kraftledninger bør unngås", i begge tilfeller med visse unntaksbestemmelser.

De vedtatte planene skal legges til grunn for statlig, regional og kommunal planlegging og virksomhet i regionen, jf. PBL §8-2. De regionale planene er ikke juridisk bindende, men forutsettes fulgt opp i juridisk bindende kommunale planer. Hvis de kommunale planene bryter med intensjonen bak og retningslinjene i de regionale planene skal statsforvalteren og fylkeskommunene vurdere å fremme innsigelse til planene. Heller ikke ulike sektormyndigheter som fatter vedtak som berører villreinområder, kan bryte med intensjonene i planene (16). Også i St. meld nr. 14 (2015-2016) "Natur for livet" framgår det at de regionale planene må følges opp i utbyggingssaker og gjennom handlingsprogrammer.

I st. meld nr. 14 (2015-2016) "Natur for livet" framgår det at kunnskapsgrunnlaget om villreinens levevilkår er godt, men at det er uenighet om effekten av den samlede belastningen av ulike tiltak i villreinens leveområder. For å konkretisere og operasjonalisere forvaltningsmålet og kunne vise hvilke tiltak som påvirker villreinen positivt eller negativt, er det utarbeidet en kvalitetsnorm for villrein med hjemmel i naturmangfoldloven § 13.

Kvalitetsnormen fastlegger at det etableres et klassifiseringssystem med en tredelt skala (God, Middels og Dårlig), og at kategoriene God og Middels er å betrakte som godkjent etter normen.  Kvalitetsnormen består av tre delnormer med fastsatte måleparametere som på hver sin måte berører sentrale elementer innen villreinens biologi og situasjonen innen dens leveområder:

Delnorm: Bestandsforhold

Måleparameter:

  • Kjønns- og alderskorrigert høstslaktevekt for kalv
  • Antall eldre (≥3 år) bukker per voksen (≥1 år) simle
  • Kalv per 100 simle og ungdyr
  • Genetisk variasjon
  • Helsestatus – forekomst av alvorlig meldepliktig sykdom

Delnorm: Lavbeite

Måleparameter:

  • Lavbiomasse

Delnorm: Leveområde og menneskelig påvirkning

Måleparameter:

  • Funksjonell arealutnyttelse
  • Funksjonelle trekkpassasjer

Alle 24 villreinområder skal klassifiseres etter kvalitetsnormen hvert fjerde år, og det er "den verste styrer"-prinsippet som gjelder for den samlede klassifiseringen. Dette innebærer at det er den delnormen som skåres dårligst som blir bestemmende for områdets samlede klassifisering.

Etablering av vindkraft kan påvirke klassifiseringen etter kvalitetsnormen – først og fremst etter delnormen Leveområde og menneskelig påvirkning. Vindkraftverk vil også kunne ha effekter på delnormen Lavbeiter gjennom endret beitetrykk, og på delnormen Bestandsforhold gjennom f.eks. økt tap av genetisk variasjon på grunn av økt fragmentering, eller reduserte slaktevekter eller kalveproduksjon på grunn av endret tilgang til gode beiteområder og/eller økte forstyrrelser.

Både forstyrrelser generelt, effekter av tekniske inngrep og effekter av vindkraftverk spesielt har vært studert av ulike forskningsmiljøer både her i Norge og i andre sammenlignbare land. Alle undersøkelsene relatert til vindkraft er gjort på tamrein, og resultatene fra disse bør derfor leses i lys av en føre-var tilnærming hvor villrein må kunne forventes å reagere sterkere på inngrep og forstyrrelser.

I samarbeid med det svenske forskningsprosjektet Vindval har Norsk Institutt for naturforskning (NINA) i juni 2017 publisert en kunnskapssyntese som oppsummerer eksisterende kunnskap og framtidig forskningsbehov for vindkraft og reinsdyr generelt. Som grunnlag er det gjennomført 8 oppfølgende studier fra vindkraftverk i Norge og Sverige, samt tre prosjekter knyttet til kraftledninger i Norge. Arbeidet har i hovedsak vært innrettet mot tamrein og betydningen som vindkraftverk har i tamreinområder. I løpet av de siste tiårene er det også gjennomført en rekke studier av effekter av andre typer arealinngrep og forstyrrelser på villrein, og resultatene fra disse er derfor også trukket inn som grunnlag der det har blitt vurdert som relevant for å belyse problemstillingene. I tillegg har en rapport fra NINA om populasjonsdynamiske utfordringer knyttet til fragmentering av villreinfjellet bidratt med viktig kunnskap om bestandsmessige effekter av habitatfragmentering (10).

Samlet sett gir resultatene fra disse forskningsprosjektene en god oppsummering av eksisterende kunnskap rundt sårbarhet og konfliktmekanismer, og de har vært et sentralt underlagsmateriale for vår gjennomgang og vurdering. I tillegg har prosessene med regionale planer for de ti nasjonale villreinområdene (2007 – 2017), bidratt med mer spesifikk kunnskap med plankart, retningslinjer og faglige utredninger.

  1. Reimers E, Lund S, Ergon T. Vigilance and fright behaviour in the insular Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus). Canadian Journal of Zoology. 2011;89(8).
  2. Baskin LM, Hjältén J. Fright and flight behavior of reindeer. Alces. 2001;37.
  3. Strand O, Colman JE, Eftestøl S, Sandström P, Skarin A, Thomassen J. Vindkraft og reinsdyr – en kunnskapssyntese 
  4. VISTNES I, NELLEMANN C, JORDHØY P, STRAND O. EFFECTS OF INFRASTRUCTURE ON MIGRATION AND RANGE USE OF WILD REINDEER. Journal of Wildlife Management. 2004;68(1).
  5. Colman JE, Tsegaye D, Flydal K, Rivrud IM, Reimers E, Eftestøl S. High-voltage power lines near wild reindeer calving areas. European Journal of Wildlife Research. 2015;61(6).
  6. Eftestøl S, Tsegaye D, Flydal K, Colman JE. From high voltage (300 kV) to higher voltage (420 kV) power lines: reindeer avoid construction activities. Polar Biology. 2016;39(4).
  7. Lier-Hansen S, Vedeld P, Armstrong C, Brekke KA, Clemetsen M, Magnussen K, et al. Naturens goder–om verdier av økosystemtjenester. Norges offentlige utredninger. 2013;10:1–430.
  8. Strand O, Gundersen V, Jordhøy P, Andersen R, Nerhoel I, Panzacchi M, et al. Villreinens arealbruk og ferdsel i Knutshø; Resultater fra GPS-undersøkelsene. 2015.
  9. Gundersen V, Strand O, Flemsæther F, Nerhoel I, Thanem A, Wold LC. Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen. Effekter på villrein, ferdsel og lokalsamfunn etter åtte års forskning 
  10. Nilsen EB, Strand O. Populasjonsdynamiske utfordringer knyttet til fragmentering av villreinfjellet
  11. Panzacchi M, van Moorter B, Strand O, Loe LE, Reimers E. Searching for the fundamental niche using individual-based habitat selection modelling across populations. Ecography. 2015;38(7).
  12. Falldorf T. Habitat use of wild Reindeer (Rangifer t.tarandus) in Hardangervidda, Norway 
  13. Panzacchi M, van Moorter B, Strand O. A road in the middle of one of the last wild reindeer migration routes in Norway: crossing behaviour and threats to conservation. Rangifer. 2013;
  14. Skarin A, Danell Ö, Bergström R, Moen J. Summer habitat preferences of GPS-collared reindeer Rangifer tarandus tarandus. Wildlife Biology. 2008;14(1).
  15. Skarin A, Nellemann C, Rönnegård L, Sandström P, Lundqvist H. Wind farm construction impacts reindeer migration and movement corridors. Landscape Ecology. 2015;30(8).
  16. KMD. Spørsmål nr. 605 fra stortingsrepresent ant Ola Elvestuen til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner
Error loading Partial View script (file: ~/Views/MacroPartials/InsertUmbracoFormWithTheme.cshtml)