De vanligste årsakene til flom er snøsmelting og regn, ofte kombinert med høy fuktighet i jorda. Fuktighetstilstanden i jorda er viktigst for flommer som skyldes mye regn. Er jorda bortimot vannmettet før regnet setter inn, kan det bli stor avrenning selv ved liten nedbør. Er jorda derimot tørket ut til full rotdybde, er det tilgjengelig et stort infiltrasjonsvolum for vannet, som må fylles opp før særlig avrenning kan finne sted. Flommer vil som regel forverres ved tele i bakken og i urbane strøk med stor andel tette flater. Kortvarige, intense nedbørsituasjoner kan gi store flommer i små nedbørfelt, mens større felt ikke får tid til å reagere.
Jøkullaup
Flom kan også oppstå som følge av at bredemmede sjøer plutselig tømmes (jøkullaup) eller at det dannes isdammer på tvers av elva, som siden brister. Slike flommer er ofte kortvarige, men kan ha høy intensitet. Isdammer kan også gi store oversvømmelser uten høye vannføringer.
Typiske forskjeller i Norge
De store elvene på Østlandet har lang reaksjonstid på grunn av store og trege nedbørfelt, med arealet fordelt på et stort høydeintervall. Vårflommer er det mest vanlige, men høstflommer forekommer. Storofsen i 1789 og Vesleofsen i 1995 er klassifisert som vårflommer. Den forholdsvis store flommen i Sør-Norge i 1987 var derimot en høstflom.
Ytre deler av Vestlandet har ofte brå flommer på senhøsten og vinteren. Her kan også vindtransport av store varme- og vanndampmengder inn over land, med påfølgende kondensasjon av vanndamp, kunne bidra til rask smelting av snøen. Et eksempel er Jostedalsflommen i august 1979, som var en høstflom. Bre- og snøsmelting bidro til flommen sammen med mye regn. Løsmassene på fjellsidene kom i bevegelse, og det var ikke lett å skille mellom flom og skred.
Større elver
De store elvene i Finnmark har markerte snøsmeltingsflommer. Her er det små høydeforskjeller og derfor en samtidig snøsmelting, ofte med isgang. Høstflommer av betydning forekommer her sjelden. I Midt-Norge hadde en den største flommen i nyere tid i Gaula 24. august 1940, dvs. en høstflom. Samtidig var det også stor flom i Orkla.
Sideelver som bryter ut av sitt normale løp kan være en viktig skadeårsak i flomsituasjoner. Skadepotensialet er spesielt stort når elva går gjennom tettsteder og byggefelt. Mange norske byggefelt er anlagt på rasvifter rundt småelver og på dalfyllinger i leirjordsområder. Skadene her skyldes ofte oversvømmelse eller erosjon/graving. Moksas brudd gjennom Tretten under 1995-flommen er et slikt eksempel. Flommene i Høyanger 1971, i Jostedalen i august 1979 og i Gjøvik/Lillehammer 1998 gjorde også stor skade ved slike elvebrudd.