”Vi lever i en udviklingens tid. Efter en stille udviklingsperiode i videnskabsmandens laboratorium erobrer tekniken med stormskridt alle arbeidsfelter i det daglige liv og bringer resultater, som selv ikke den dristigste fantasi for en menneskealder tilbage har kundet drømme om. … Særlig er det elektriciteten, som har aabnet nye veie for udviklingen.”
Norske Electricitetsværkers Forening, 1908
I juli 1908 ga Norske Electricitetsværkers Forening ut heftet ”Elektricitetens praktiske anvendelse”, som det innledende sitatet er hentet fra. På begynnelsen av 1900-tallet fikk stadig flere tilgang på elektrisitet, men foreningen mente at den fortjente å bli anvendt langt mer enn det som var tilfellet. Heftet ble derfor utgitt for å gjøre folk kjent med hva strømmen kunne brukes til, både i arbeidslivet og i hjemmene. I heftet finner vi også noen filosofiske tanker om fremtiden:
”Hvad electriciteten fremtidig kan udnyttes til, kan ingen vide. Dens art og væsen borger imidlertid for, at dens seiersgang vil vedvare, og at den vil erobre sig videre og videre felter til menneskenes nytte og kulturens fremme.”[1]
Den elektriske kraften hadde allerede i 1908 ”bevirket en hel omvæltning i det daglige liv over hele den civiliserede verden”[2], og vel hundre år etter at disse ordene ble skrevet, vet vi en god del mer om dens videre utnyttelse og seiersgang. Det som har gjort det mulig å utnytte elektrisiteten ”overalt”, er oppbyggingen av overføringsnettet, som dette prosjektet – Kraftoverføringens kulturminner – setter søkelyset på. Før vi beveger oss inn i dette temaet, vil vi innlede med noen betraktninger om elektrisitetens betydning for den generelle samfunnsutviklingen.
Overgangen til et moderne industrielt samfunn kom senere til Norge enn til store deler av Europa for øvrig. For vår del er det vanlig å tidfeste inngangen til industrisamfunnet til omkring midten av 1800-tallet. Det store gjennombruddet for Norge som moderne industrinasjon kom imidlertid først på begynnelsen av 1900-tallet, med utnyttelsen av fossene til elektrisk kraft for ny storindustri, og etter hvert også stadig mer til alminnelig forbruk.
Til å begynne med var elektrisiteten et luksusgode, men den utviklet seg raskt til å bli den viktigste energikilden, både for industrien og i de tusen hjem. I privat sammenheng kom elektrisiteten i bruk først til belysning, etter hvert til husholdningsbruk, og deretter til oppvarming. I dag preger elektrisiteten vårt daglige liv i svært stor grad. Alt fra belysning til ulike husholdningsapparater, datamaskiner og mobiltelefoner drives direkte eller indirekte av elektrisk energi, og mange norske boliger baserer seg i dag utelukkende på elektrisk oppvarming. I dag er det norske folk vant til å ha tilgang på ubegrensede mengder elektrisitet med den beste kvalitet – når vi trenger det og hvor vi enn befinner oss.
Elektrifiseringen har også hatt betydning for mange ulike samfunnsstrukturer. Sammen med oljen – og bilen – har elektrisiteten bidratt til at bosetningsmønsteret har endret seg og blitt mer løsrevet fra naturgitte betingelser. Rammene for husbygging ble også langt friere etter hvert som man ikke lenger trengte å ta like mye hensyn til forhold som dagslys til trapperom og piper fra vedkomfyrer. Samferdselssystemet ble bygget ut med elektrifiserte jernbaner, sporveier og forstadsbaner. Arbeidsforhold og yrkesstruktur endret seg dramatisk. Arbeidsplasser knyttet til gamle energisystemer forsvant og nye typer arbeidsplasser kom til. En lang rekke industri- og håndverksfag ble kraftig effektivisert på grunn av nye elektriske redskaper og hjelpemidler. Elektronisk teknologi har gjennomgått en utvikling som har gitt innpass på de fleste områder, og i dag er datamaskinen det viktigste arbeidsredskapet for svært mange mennesker. Datateknologien har i løpet av kort tid forandret vårt forhold til geografiske avstander.
I sitt verk ”The postmodern condition: A report on knowledge” fra 1979 beskriver den franske filosofiprofessoren Jean-François Lyotard hvordan det moderne samfunnet har vært en tid for de store fortellingene. For Lyotard er de store fortellingene noe som samler folk og som får legitimitet utenfor sin egen tid. Disse fortellingene tilhører ikke små, fragmenterte grupper, men blir i stedet en del av den kollektive bevisstheten hos store befolkningsgrupper – og gjerne hos en hel nasjon. En av de virkelig store fortellingene som står igjen fra fremveksten av det moderne norske samfunnet, knytter seg til elektrifiseringen av landet vårt. Elektrifiseringen fremstår som et revolusjonerende tidsskille som satte befolkningen i en helt ny livssituasjon, med nye muligheter for en enklere hverdag og et bedre liv.
En sentral del av elektrifiseringens historie i Norge handler om overføringssystemet som bringer strømmen fra kraftstasjonene til forbrukerne. I dag har vi et landsdekkende overføringsnett i Norge og godt utbygde forbindelser til andre land. Kraftoverføringens ledninger og stasjoner er til stede hvor enn vi ferdes, enten det er i en storby eller i mer landlige og ubebodde strøk. De er en del av vårt samfunns infrastruktur, på samme måte som veier, broer og jernbanelinjer. De er en del av hverdagslandskapet.
De overføringsledningene og stasjonene som presenteres og omtales på denne nettsiden forteller alle sine egne små historier, men de er samtidig en del av den store fortellingen om elektrifiseringen av det norske samfunnet.
[1] Norske Elektricitetsværkers Forening 1908:2
[2] Norske Elektricitetsværkers Forening 1908:2
Prosjektet Kraftoverføringens kulturminner tar for seg overføringssystemet i norsk elektrisitetsforsyning. Vi setter søkelyset på kraftledningene som transporterer strømmen fra produksjonsstedet, og på stasjonene som transformerer, kobler og fordeler elektrisiteten underveis mot forbrukerne. På denne nettsiden presenteres et utvalg ledninger og stasjoner som er vurdert som kulturhistorisk verdifulle i et nasjonalt perspektiv.
Til tross for den betydningen som utbredelsen av elektrisiteten har hatt for samfunnsutviklingen, har anlegg knyttet til kraftoverføring tidligere ikke blitt viet særlig oppmerksomhet som materielle kulturminner, verken hos eierne, kulturminnemyndighetene eller blant allmennheten. Gjennom den norske kraftoverføringens historie er det imidlertid skapt mange verdifulle kulturminner som det er viktig å ivareta og forvalte på en god måte. Det har tidligere ikke vært gjennomført en systematisk kartlegging og vurdering av kraftoverføringsanlegg som kulturminner, og dette prosjektet er i så måte et pionerarbeid.
Med dette prosjektet følger NVE opp sitt ansvar for vassdrags- og energisektorens kulturminner. Kraftoverføringens kulturminner ble først lansert som bok i desember 2010. Tidligere har NVE gjennomført tilsvarende bokprosjekter for kulturminner i kraftproduksjon (2006) og i vassdrag (2010).
Målet med prosjektet
Hovedmålet med prosjektet er å presentere et utvalg kraftoverføringsanlegg av nasjonal kulturhistorisk verdi. Med dette menes et utvalg som gjenspeiler utviklingen og mangfoldet av slike anlegg i Norge. Sammen med seks artikler om utviklingen på dette feltet, dokumenterer og formidler dette norsk kraftoverførings historie.
Prosjektet vil bidra til økt kunnskap om kraftoverføringens og elektrisitetsforsyningens betydning for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Vi håper dette vil gi økt forståelse og interesse for bevaring av denne typen kulturminner.
Dette prosjektet kan sees på som en temaplan som vil være et faglig grunnlag for fremtidig arbeid med forvaltning og bevaring av de viktigste anleggene. Dette krever oppfølging fra både eiere og myndigheter. Temaplanen gir også materiale til forskning og videre formidling av norsk kraftoverføringshistorie.
Prosjektarbeidet
Bokprosjektet som ble ferdigstilt i 2010 var et samarbeid mellom Statnett SF, Energi Norge, Riksantikvaren og NVE. Det ble ledet av en styringsgruppe med representanter fra disse, og er finansiert av Statnett, Energi Norge og NVE med vel fire millioner kroner.
Arbeidet med prosjektet har involvert veldig mange. En prosjektgruppe på to personer tilknyttet NVEs Museumsordning stod for den praktiske gjennomføringen og er sluttrapportens hovedforfattere. Et stort antall personer fra Statnett, mange nettselskaper og andre fagmiljøer har bidratt med kunnskap og fagkompetanse. Det gjelder både om kraftoverføringshistorie generelt, om de ulike fagområdene innen feltet, og om de enkelte anleggene som er omtalt eller valgt ut. I tillegg har mange lagt til rette for at prosjektgruppen kunne besøke anlegg, og enda flere har deltatt på befaringer. Mange har også stilt sine bilder og illustrasjoner til rådighet for prosjektet. I NVE har flere avdelinger, seksjoner og medarbeidere bistått med hjelp og opplysninger.
Bokprosjektet ”Kraftoverføringens kulturminner” inneholder tre hoveddeler.
Om prosjektet redegjør for bakgrunnen og målet med prosjektet, samt prosjektarbeidet og innholdet i sluttrapporten. Det informeres om statlige retningslinjer og NVEs ansvar for vassdrags- og energisektorens kulturminner. Forvaltning og bevaring av kraftoverføringens kulturminner, samt forslag til oppfølging av prosjektet, er også tema.
Historikk belyser med seks artikler ulike sider ved kraftoverføringens og elektrisitetsforsyningens historie. De gjør leseren kjent med sektorens historie gjennom innblikk i ulike temaer og fagområder. Artiklene er en introduksjon til anleggene som er valgt ut i prosjektet.
Utvalgte anlegg presenterer kraftoverføringsanlegg som vurderes å være nasjonalt kulturhistorisk verdifulle. Utvalget består av 24 kraftledninger og 19 transformatorstasjoner. Det er disse utvalgte anleggene som presenteres på denne nettsiden.
Oppfølging av prosjektet
Olje- og energidepartementets sektoransvar for vassdrags- og energisektorens kulturminner ivaretas av NVEs Museumsordning, som dokumenterer og formidler historien og bidrar til å ta vare på kulturminner som reflekterer denne historien.
NVE er også konsesjons- og tilsynsmyndighet, og kan sette vilkår ved behandling av søknader om konsesjon for kraftoverføringsanlegg etter energiloven. NVEs konsesjonsavdeling er dermed en sentral instans i oppfølgingen av dette prosjektet.
Hovedansvaret for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer ligger hos eierne. Kraftledninger og stasjoner i det norske kraftoverføringssystemet eies og/eller drives av nettselskaper. Disse selskapene har dermed hovedansvaret for å ta vare på anlegg som har kulturhistorisk verdi. Mange selskaper er opptatt av å formidle elektrisitetsforsyningens historie innenfor sitt område, og en god del kraftoverføringsanlegg blir tatt godt vare på, spesielt stasjoner. Det finnes i tillegg en del utfasede anlegg av stor kulturhistorisk verdi, og enkelte stasjoner er overtatt av andre og tatt i bruk til nye formål.
Det overordnede faglige ansvaret for bevaring av kulturminner ligger hos kommunene og kulturminnemyndighetene på statlig og regionalt nivå. Det er kommunene som gjennom plan- og bygningsloven forvalter det viktigste juridiske virkemidlet for å sikre kulturminner som ikke er fredet eller kan fredes etter kulturminneloven. Kraftoverføringsanlegg i sentral- og regionalnettet som krever anleggskonsesjon etter energiloven, er imidlertid unntatt fra plan- og bygningsloven, mens anlegg innenfor områdekonsesjoner omfattes av loven.
Å utpeke anlegg som kulturminner av nasjonal interesse skaper forventninger om senere oppfølging. Det er utfordrende å finne løsninger som sikrer anleggenes historiske verdi for fremtiden. Arbeidet krever god dialog og samarbeid med en rekke aktører. Det omfatter i denne sammenhengen eierne, kommunene og kulturminnemyndighetene, samt NVEs Museumsordning og konsesjonsavdeling.
Aktuelle virkemidler for bevaring av kraftoverføringens kulturminner kan være:
- dokumentasjon
- bevaringshensyn satt som vilkår ved konsesjonsbehandling
- regulering til hensynssoner i henhold til plan- og bygningsloven
- fredning i henhold til kulturminneloven
Statnett SF
eier og driver hovedparten av sentralnettet, og er operatør for hele sentralnettet.
Statnett har også det nasjonale ansvaret for å frakte strømmen og sørge for at strømproduksjon og strømforbruk er i balanse.
Energi Norge
er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for energibedrifter og er tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Energi Norge organiserer 270 energibedrifter som produserer, transporterer og selger kraft.
Riksantikvaren
er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Miljøverndepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken. Riksantikvaren har også ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken blir gjennomført.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
er direktorat under Olje- og energidepartementet med ansvar for å forvalte landets vann- og energiressurser. NVE ivaretar også de statlige forvaltningsoppgavene innen skredforebygging. NVEs Museumsordning har ansvaret for å koordinere arbeidet med dokumentasjon, systematisering og formidling av norsk vassdrags- og energihistorie.
Det faglige grunnlaget for den norske kulturminnepolitikken er at Norge skal kunne vise frem mangfoldet i historien og kulturen. Dette er uttrykt både i stortingsmelding nr. 16 (2004–2005), Leve med kulturminner, og i stortingsmelding nr. 26 (2006–2007), Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Meldingene har følgende strategiske mål for kulturminnepolitikken: ”Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og tas vare på som bruksressurser, og som grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskapning. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal bevares i et langsiktig perspektiv”.
Meldingene påpeker at statlige sektorer, som eier eller myndighetsutøver, har ansvar for å sikre at kulturhistoriske verdier blir tatt vare på i sektorpolitikken. Videre påpekes betydningen av at alle statlige sektorer utarbeider sektorvise verneplaner
I Olje- og energidepartementets Miljøhandlingsplan for olje- og energisektoren fra 1999 ble det formulert tre mål for sektorens kulturminner og kulturmiljøer:
- sikre at olje- og energisektorens kulturminner og kulturmiljøer ivaretas og forvaltes på en faglig forsvarlig måte
- sikre at olje- og energisektorens virksomhet ivaretar kulturminne- og kulturmiljøhensyn på en tilfredsstillende måte
- sikre ivaretakelse og formidling av forvaltningshistorien
Miljøhandlingsplanen påpekte den gang at både olje- og energisektoren manglet landsdekkende oversikter, dokumentasjon og vurdering av kulturminner. Departementet la til rette for at NVEs arbeid med kulturminner innen vassdrags- og energisektoren var i gang i 2003.
Norges vassdrags- og energidirektorat har i sin strategi for 2010–2014 uttalt at NVE skal ivareta og gi informasjon om vassdrags- og energisektorens kulturminner. Gjennom NVEs Museumsordning, etablert i 2003, har direktoratet tatt ansvar for å utpeke og presentere nasjonalt bevaringsverdige anlegg innenfor sin sektor. Dette skal sikre god faglig dokumentasjon og gi en kulturminnefaglig vurdering av anlegg.
NVEs temaplaner
I NVEs arbeid med sektorens kulturminner har fire tematiske prosjekter blitt prioritert. Det første prosjektet, Kulturminner i norsk kraftproduksjon, var ferdig i april 2006. Prosjektet presenterte 27 historisk verdifulle vannkraftverk. Det andre prosjektet, Kulturminner i vassdrag – flom- og erosjonssikring, kanaler og miljøtiltak, var ferdig i mars 2010 med presentasjon av 62 historisk verdifulle vassdragstekniske anlegg. De påfølgende prosjektene er dette prosjektet, Kraftoverføringens kulturminner, samt prosjektet Dammer som kulturminner, forventet ferdig i 2012. I samtlige prosjekter har det vært nært samarbeid med Riksantikvaren.
For å skille NVEs arbeid fra statlige eiendomsforvalteres landsverneplaner, har NVE valgt å kalle sine prosjekter temaplaner. Dette er planer som tar for seg ”kulturminner som er knyttet til en statsetats virksomhet, men som ikke eies av staten”, slik det er formulert i Riksantikvarens veileder Arbeid med statlige verneplaner (2003). Temaplanene er NVEs kulturminnefaglige bidrag til landsdekkende oversikter. De gir grunnlag for prioriteringer av anlegg i fremtidig bevaring og forvaltning av sektorens kulturminner.