Du kan sende til flere av gangen. Skill adressene med komma.
En lenke til artikkelen blir lagt til i eposten.
Det er ulike krav til avstander for høyspennings- og lavspenningsluftledninger. Kravene er gitt i forskrift om elektriske anlegg – forsyningsanlegg (fea-f). Forskriften retter seg til eier og bruker av elektriske anlegg. Det er følgelig nettselskapet som er ansvarlig for at forskriftens krav er oppfylt. Når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ved tilsyn avdekkes avvik fra forskriftens krav er det således netteier som DSB fatter vedtak mot. Det enkelte nettselskap må selv påse at det har skaffet seg de nødvendige rettigheter hos grunneier, ved f.eks. tinglysning av et ryddebelte. Driftsspenninger på høyspenningsluftledninge avgjør hvor stor avstand fra trær o.l. skal være (minimum 3 meter). Kravet for lavspenningsluftledninger er at det skal være betryggende avstand til trær o.l. Hva som er betryggende avstand vil basere seg på en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet. Avstandskravene er gitt i ut fra hensynet til berørings- og brannfare, men også for å beskytte ledningene for å opprettholde en stabil og sikker strømforsyning. Ytterligere opplysninger om avstandskravene kan fåes ved å henvende seg til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på tlf. 33 41 25 00.
Det er stilt krav til avstander mellom luftledninger og bygninger. Avstanden er spenningsavhengig, dvs at når spenningen øker så vil det kreves større avstand til omgivelsene. Disse kravene er gitt i forskrifter for elektriske anlegg – forsyningsanlegg. Farene ved å ha en ledning for nær en bygning er at mennesker og dyr kan få strøm i seg eller at det kan oppstå brann dersom ledningen faller ned. Brann i en bygning vil kunne skade ledningsanlegget. I tillegg vil ledningsanlegget ved brann i bygning kunne være til hinder eller medføre fare for slokningsarbeid. Hensynet til elektromagnetiske felt vil også påvirke hvor stor avstand som kreves mellom en bygning og et høyspenningsanlegg. Ytterligere opplysninger om avstandskravene kan fåes ved å henvende seg til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på tlf. 33 41 25 00.
En egen forskrift om leveringskvalitet trådte i kraft 1.1.2005. Denne forskriften inneholder detaljerte krav til leveringskvaliteten på den elektrisiteten som leveres til norske forbrukere og næringsvirksomhet fra egne nettselskaper.
Dersom en kunde opplever et strømbrudd som varer i 12 timer eller mer, har kunden krav på utbetaling fra nettselskapet. Størrelsen på utbetalingen avhenger av lengden på avbruddet. Kunden må selv fremme krav om utbetaling ved svært langvarig avbrudd til sitt nettselskap. Satsene er som følger: a) kr. 600 for avbrudd over 12 timer opp til og med 24 timer, b) kr. 1400 for avbrudd over 24 timer opp til og med 48 timer og c) kr. 2700 for avbrudd over 48 timer opp til og med 72 timer.. For avbrudd ut over 72 timer skal det gis et tillegg på kr. 1300 for hver ny påbegynt tjuefiretimers periode avbruddet varer. Kompensasjonsordningen har ikke til hensikt å være en erstatningsordning for faktiske kostnader som kundene opplever som følge av redusert leveringskvalitet. Dette reguleres gjennom forbrukervernlovgivningen og privatrettslige avtaler. Ordningen om utbetaling ved svært langvarige avbrudd reguleres i kontrollforskriften 9A. NVE har også utarbeidet en veileder til ordningen..
NVE innførte fra 1.1.2001 en ordning som gjør at nettselskapenes inntekter nå er avhengig av leveringspåliteligheten på egen elektrisitetsforsyning. Ordningen omfatter avbrudd med varighet lengre enn 3 minutter som skyldes hendelser i høyspenningsnettet, samt hendelser som medfører redusert leveringskapasitet til kunder tilknyttet regional- eller sentralnettet, . Ordningen fungerer slik at dersom leveringspåliteligheten synker over tid, så synker også nettleien. Dersom leveringspåliteligheten øker over tid så øker nettleien. Nettselskapene kan inngå individuelle avtaler med kunder om direkte kompensasjon ved avbrudd tilsvarende kundens egne kostnader tilknyttet avbruddet. Avtaler om individuell kompenasjon kan imidlertid kun inngås med kunder som bruker mer enn 400 000 kWh per år, og er derfor ikke aktuelt for vanlige husholdningskunder. Regelverket knyttet til dette spørsmålet finnes i kapittel 9 i forskrift av 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer.
Du bør undersøke følgende hvis strømmen har gått:
Gjennom kraftmarkedet sikres normalt en nødvendig balanse mellom tilbud og etterspørsel av strøm. Dersom forventet energiunderskudd i et enkeltområde er større enn det som vil kunne tilføres området via lokal produksjon og overføringsnettet inn til området, vil prisen kunne bli høyere enn i naboområdene. I et område med betydelig energiunderskudd og med store samfunnsmessige konsekvenser av eventuell energimangel, vil myndighetene kunne innføre strømrasjonering.. Rasjonering innføres for å sikre en samfunnsmessig rasjonell fordeling av gjenværende ressurser. Under rasjonering skal tilgjengelig energi prioriteres med hensyn til liv og helse, vitale samfunnsinteresser, næringsliv og øvrige økonomiske interesser. Det er Olje- og energidepartementet som beslutter iverksetting og opphøring av rasjonering.
Rasjoneringstiltak vil kunne bli innført gradvis og med varierende grad av markedskonsekvenser. Så langt som mulig vil gjeldende markedsløsninger bli videreført også under rasjonering, men i sin mest omfattende form vil hele markedet kunne bli satt til side. I første omgang kan det være aktuelt med informasjonstiltak overfor aktørene i kraftmarkedet og allmennheten, for eksempel i form av en «sparekampanje». I startfasen vil videre rasjoneringstiltak bli begrenset til de områder med betydelig energiknapphet og hvor markedsmekanismer ikke bidrar til å fordele ressursene på en samfunnsmessig rasjonell måte. Dersom energiunderskuddet skyldes manglende tilsig til vannmagasinene, vil kraftprisene forut for innføring av rasjonering over tid ha steget betydelig. Videre vil rasjonering iverksettes i form av begrensninger i kraftproduksjonen. Dette vil kunne innebære både pålagt produksjon i noen anlegg og stopp i produksjonen i andre. Dersom full overføring av kraft inn til området og full utnyttelse av all lokal produksjon ikke gir nok strøm i området gjennom den svært anstrengte perioden, vil det måtte bli gitt pålegg om begrensninger av forbruk.