Historikk og generelt

Det er forskjellige regler for fastsettelse av prisen på konsesjonskraft enten konsesjonene er gitt før eller etter 10. april 1959. Nedenfor er det gitt en kort oversikt over de viktigste prisberegningsreglene.

Fra 1903 ble det i en del tilfeller ved erverv av vannfall satt vilkår om konsesjonskraft med regler om pris på kraften.

Vassdragsreguleringsloven av 4. august 1911 hadde følgende bestemmelse om pris på konsesjonskraft:

"Kraften skal leveres efter en maksimumspris beregnet paa at dække produktionsomkostningerne med tillæg av 20 pct. Størrelsen av produktionsomkostningerne, hvori medregnes 6 pct. forrentning av anlægskapitalen, fastsættes ved overenskomst mellem vedkommende departement og den, som erholder reguleringstilladelse, eller i mangel herav ved lovlig skjøn. Det kan betinges, at denne fastsættelse revideres til bestemte tider."

Industrikonsesjonsloven (ervervsloven) av 18. september 1909 har prisbestemmelse med samme innhold.

Arbeidet med revisjon av ovennevnte lover førte til at nye lover ble vedtatt 14. desember 1917.

Vassdragsreguleringslovens prisbestemmelse § 12 post 15, 8. avsnitt, refereres;

"Kraften skal leveres efter en maksimalpris beregnet paa at dække produktionsomkostningerne - deri inbefattet 6 pct. rente av anlægskapitalen - med tillæg av 20 pct.

Hvis prisen beregnet paa denne maate vil bli uforholdsmæssig høi, fordi bare en mindre del av den kraft, vandfaldet kan gi, er tat i bruk, kan dog kraften i stedet forlanges avgit efter en maksimalpris, som svarer til den gjængse pris ved bortleie av kraft i distriktet. Maksimalprisen fastsættes ved overenskomst mellem vedkommende departement og koncessionæren eller i mangel av overenskomst ved skjøn. Det kan betinges, at fastsættelsen skal revideres til bestemte tider. Hvis koncessionæren leier ut kraft, og kraften til kommune eller stat kan uttages fra kraftledning til nogen av leietagerne, kan kommunen eller staten i hvert tilfælde forlange kraften avgit til samme pris og paa samme vilkaar som leierne av lignede kraftmængder under samme forhold."

Ervervsloven har en tilsvarende prisbestemmelse.

I 1947 uttalte NVEs generaldirektør bl.a. følgende;

"Men lovens normerte beregningsmåte gir en pris for konsesjonskraften som under nåværende forhold vil bli 70 % over selvkostende."

Reglene for beregning av konsesjonskraftpris ble i 1953 tatt opp av Schødt-komiteen som mente at disse ikke var tilfredsstillende.

Ved lovendringen 10. april 1959 fikk bestemmelsen om konsesjonskraftpris følgende ordlyd;

"Kraften skal leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings- eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, skal kraften leveres til selvkostende. Hvis prisen som således skal legges til grunn blir uforholdsmessig høy, fordi bare en mindre del av den kraften vannfallet, eller fallene, kan gi er tatt i bruk, skal kraften leveres til rimelig pris. Uenighet om prisen avgjøres av vedkommende departement."

Det viste seg at prisbestemmelsene etter lovendringen i 1959 var vanskelig å praktisere, og enkelte avgjørelser som ble tatt opp av domstolene gikk helt til Høyesterett.

Ved brev av 02.11.81 og 07.06.83 har OED gitt hovedretningslinjer for avgivelse, fordeling og pris på konsesjonskraft.

NVE har gitt veiledning om konsesjonskraft i publikasjon E-5a/89 som ble erstattet av publikasjon 16/92. Ved rundskriv av 15.11.95 er det gitt et tillegg til publikasjon 16/92.

REGLER FOR BEREGNING AV PRIS PÅ KONSESJONSKRAFT VED KONSESJONER GITT FØR 10.04.59.

Etter lovendringen den 29.06.90 har Industrikonsesjonsloven (Ervervsloven) og Vassdragsreguleringsloven likelydende bestemmelser om pris på konsesjonskraft:

"Prisen på kraften fastsettes basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet. Departementet skal hvert år fastsette prisen på kraften levert ved kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger. Bestemmelsene i dette ledd gjelder ikke for konsesjoner gitt etter bestemmelser gjeldende før lov av 10. april 1959 nr 2 trådte i kraft."

Lovbestemmelsen stadfester den praksis som ble innført ved departementets hovedretningslinjer i 1983.