Du kan sende til flere av gangen. Skill adressene med komma.
En lenke til artikkelen blir lagt til i eposten.
NVE utga i 2008 nye retningslinjer for planlegging og utbygging i fareområder langs vassdrag (Retningslinjer 1-2008). I det følgende gis en kort introduksjon til retningslinjene. Se "relaterte lenker" for nedlasting.
Retningslinjene beskriver hvilke prosesser knyttet til vassdrag som kan utgjøre fare, hvilke sikkerhetsnivåer som bør legges til grunn ved planlegging og utbygging i slike fareområder og hvordan de ulike farene bør utredes og innarbeides i arealplaner og byggesaker. Den reviderte utgaven erstatter NVE Retningslinjer 1-2007 (Retningslinjer for planlegging og utbygging i fareområder langs vassdrag. Foreløpig utgave).
SikkerhetsnivåerAv retningslinjene framgår det at boliger bør være sikret mot 200-årsflom, det vil si en så stor flom som opptrer gjennomsnittlig hvert 200 år. Sykehus og andre viktige samfunnsinstitusjoner bør være sikret minst mot 1000-årsflom. Også for erosjon, kvikkleireskred og andre farer knyttet til vassdrag er det i retningslinjene gitt sikkerhetsnivåer som skal gi tilstrekkelig sikkerhet. Sikkerhetsnivåene gitt av NVE utfyller sikkerhetskravene i ”Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven” (TEK).
Som et vedlegg til retningslinjene er det gitt en geoteknisk veileder om utredning av områdestabilitet i områder med kvikkleire og andre jordarter med tilsvarende egenskaper. Den er utarbeidet i samarbeid med representanter fra den geotekniske bransjen.
Oversikt over farerArealdelen til kommuneplanen bør som et minimum gi oversikt over potensielle faresoner og bestemmelser om videre planlegging. I reguleringsplaner bør farekartleggingen være nøyaktig nok til å avgjøre om utbygging vil kunne bli tilstrekkelig sikker i forhold til sikkerhetsnivåene gitt i NVEs retningslinjer og TEK.
Arealplanlegging viktig Arealplanlegging som tar hensyn til fare for flom, erosjon og skred er det viktigste virkemidlet for å forebygge skader etter slike hendelser. Kommunene bør så tidlig som mulig i planleggingen skaffe seg kunnskap om fareområdene, og deretter styre arealbruken utenom disse områdene eller gi bestemmelser med krav om tiltak som gir tilstrekkelig sikkerhet for bebyggelsen.
