Det foreligger også planer om kabler til Tyskland og Storbritannia, i tillegg til planer om å forsterke forbindelsene til land vi alt utveksler kraft med.
På denne siden finner du informasjon om følgende temaer:
Figur 1. Sentral, regional- og distribusjonsnett for elektrisitet.Kilde: NVE
Spenningsnivå
Spenningsnivået i kraftnettet avhenger av kraftmengde og den avstand kraften skal fraktes over. Generelt kan man si at jo større mengde som skal fraktes, og jo lengre avstand kraften skal fraktes, desto høyere spenningsnivå benyttes. Dette gjøres for å unngå at de elektriske tapene i nettet blir for høye. Årlige elektriske tap i kraftnettet utgjør om lag 8 % av totalt brutto produksjon av kraft.
Kraftnettet deles gjerne inn i 3 nivåer; sentralnett, regionalnett og distribusjonsnett. Sentralnettets funksjon er å binde sammen produksjon og forbruk i ulike landsdeler og gi aktører adgang til markedet. Sentralnettet består således av anlegg som opereres på de høyeste spenningsnivåene i landet; 420 kV, 300 kV og 132 kV.
Til å fordele kraften til forbrukere nedtransformeres kraften gradvis. Først gjerne til spenningsnivåer fra 33 til 132 kV som betegnes regionalnett, og deretter til et distribusjonsnett. Nedtransformeringen skjer i krafttransformatorer som står i egne stasjoner sammen med andre komponenter som blant annet brytere og vern. Brytere og vern skal gi beskyttelse til anlegg samt bidra til stabil og sikker drift av elnettet. Nettnivået under regionalnett kalles høyspent distribusjonsnett og har normalt et spenningsnivå på 22 eller 11 kV. For å distribuere kraften til vanlige forbrukere, nedtransformeres kraften i fordelingstransformatorer til 230 volt eller 400 volt,
se figur 1.
Avbrudd og leveringspålitelighet
Et av formålene med monopolkontrollen til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), er å sikre en effektiv utøvelse av nettvirksomheten, slik at den kan levere nettjenester med tilfredsstillende leveringskvalitet til lavest mulig kostnad. Overvåking av leveringskvaliteten i kraftsystemet er således en viktig oppgave for NVE som regulator for den norske elektrisitetsforsyningen.
Figur 2. Utviklingen i ikke levert energi i promille av levert energi i perioden 1995-2007. Kilde: NVE
Leveringspålitelighet er en del av begrepet leveringskvalitet, og defineres som kraftsystemets evne til å levere elektrisk energi til sluttbruker. Leveringspålitelighet er knyttet til hyppighet og varighet av avbrudd.
Figur 3. Utviklingen i gjennomsnittlig antall og varighet for langvarige avbrudd 1995-2007. Kilde: NVE
Avbrudd defineres som en tilstand karakterisert ved uteblitt levering av elektrisk energi til en eller flere sluttbrukere, hvor forsyningsspenningen er under 1 prosent av avtalt spenningsnivå. Videre klassifiseres avbrudd i kortvarige og langvarige avbrudd med varighet hhv inntil tre minutter, og lengre enn tre minutter.
Data for langvarige avbrudd er vist for perioden 1995-2007. Etter at forskrift om leveringskvalitet ble iverksatt (2005) ble det også obligatorisk å registrere kortvarige avbrudd. Data for kortvarige avbrudd er derfor kun tilgjengelige for 2006 og 2007.
|
Varighet pr avbrudd
(min) |
kortvarige avbrudd pr rapporterings_
punkt |
Varighet pr rapporterings_
punkt
(min) |
| 2006 |
0.794 |
2,657 |
2,109 |
| 2007 |
0,765 |
2,688 |
2,055 |
Tabell 1. Utviklingen i gjennomsnittlig antall og varighet for kortvarige avbrudd 2006-2007. Kilde: NVE NVE mener at presentasjon av ikke levert energi relatert levert energi, gir den beste representasjonen av systemets utvikling når det gjelder leveringspålitelighet. Figur 2 viser utvikling av ikke levert energi (ILE) i promille av levert energi fordelt på varslede, ikke varslede og totale langvarige avbrudd siden rapporteringsordningen startet i 1995. Av figuren fremgår det at ILE som følge av varslede avbrudd (grønn kurve) har stabilisert seg i perioden 2001- 2007. Ikke varslede avbrudd (rød kurve) viser en nedadgående trend over perioden, men med større variasjoner fra år til år.
For mer informasjon om avbruddstatistikk, se her.
Tap i el-nettet
Overføring av elektrisk energi er forbundet med tap. Tap i nettet kan momentant måles som differansen mellom innmatet og uttatt elektrisk effekt.
Figur 4. Nettap målt i TWh, fordelt på nettnivå. Kilde: NVE
Denne differansen summert over tid gir energitapet i nettet. Dette ville være den ideelle måten å måle tapene på. I praksis blir ofte tapene enten funnet som restposten når innmatet og innrapportert uttak er registrert, eller ved at en fast tapsprosent av innmatet energi benyttes. Det gir opphav til usikkerhet knyttet til bestemmelsen av tapene. Årlig nettoforbruk av kraft sammenliknet med de innrapporterte årlige tapene gir ca. 7 prosent tap. Det er ikke nødvendigvis en fullstendig sammenheng mellom økt overført energi og økte tap, da effektprofilen over året bestemmer tapene. Figur 4 viser de innrapporterte tapene fra nettselskapene til NVE fordelt på nettnivåene.
Investeringer i el-nettet
Figur 5 viser at det har vært en nedgang i investeringer i distribusjonsnettet etter at inntektsrammereguleringen ble innført i 1997, med bunn i 2001.
Figur 5. Investering i elektrisitetsnettet 1995 - 2006, fordelt på nettnivå. Kilde: NVE
Mens nyinvesteringer i stor grad vil være bestemt av forbruksutviklingen i området, vil inntektsrammereguleringen isolert sett gi insentiver til å skyve reinvesteringer ut i tid. Fra bunnen i 2001ser det ut til at utsatte investeringer som følge inntektsrammereguleringen har blitt gjennomført og de siste årene er det registrert en økning i investeringene.
Figuren viser også at investeringene i regional og sentralnettet svinger mer fra år til år enn i distribusjonsnett, som følge av at enkelte store prosjekter får stor betydning.