Underkapitler i denne artikkelen:
Fordi oppvarming kan skje ved bruk av flere forskjellige energibærere, er det konkurranse mellom energiprodukter i dette markedssegmentet. Dette omtales gjerne som varmemarkedet. Det er vanlig at bygninger har flere typer oppvarmingsutstyr, for å kunne velge den energibæreren som til enhver tid gir de laveste fyringskostnadene eller som tilleggsoppvarming (spisslast) i kalde perioder. Muligheten til å veksle mellom energibærer omtales gjerne som energifleksibilitet. Om lag 70 prosent av alle norske boliger har mer enn ett system for oppvarming, der den vanligste kombinasjonen er elektriske ovner i kombinasjon med vedovn. For næringsbygg er det stor usikkerhet om fleksibiliteten. En forutsetning for fleksibilitet i større næringsbygg er som oftest at de har vannbåren varme, og spesielt i eldre næringsbygg er dette vanlig.
Årlig benyttes i størrelsesorden 45 - 50 TWh til ulike oppvarmingsformål i bygninger. Vi har per i dag ikke omforente tall for fordeling av energi til oppvarming av rom og varmtvann i boliger og næringsbygg. Tallet er derfor et estimat. Oppvarmingsbehovet varierer også fra år til år, avhengig av vintertemperatur. Elektrisitet dominerer varmemarkedet i Norge, og dekker om lag 30 TWh av det årlige oppvarmingsbehovet. Etter elektrisitet er fyringsolje og ved de viktigste energibærerne. Fjernvarme, annen biomasse og gass er andre benyttede energibærere. Anvendelse av omgivelsesvarme ved hjelp av varmepumper er i kraftig vekst. Bruk av omgivelsesvarme måles ikke og fremgår ikke av energistatistikken, i motsetning til den elektrisiteten som er nødvendig for å drive varmepumpa.
I figur 4 har vi forutsatt at oppvarmingsandelen (til rom og vann) utgjør 70 prosent av energibruken i boliger, og 50 prosent i øvrig bygningsmasse.
Figur 4. Energi til oppvarming. Kilde: SSB/NVE
Kjeler
Biomassepotensialet består av skogsbrensel, restprodukter fra treindustrien, bioavfall, energivekster, halm, deponigass og gjødsel. Av dette utgjør skogsbrensel og restprodukter hoveddelen. Store deler av potensialet for biomasse, slik som flis og bark, egner seg best for bruk i større anlegg som fjernvarmesentraler eller industrikjeler. I mindre anlegg eller ovner er kravet til biomassens kvalitet normalt høyere.
Regjeringen la frem en bioenergistrategi i april 2008. Strategien innebærer et mål om en tilnærmet dobling i anvendelsen av bioressurser til energiformål, det vil si med ytterligere 14 TWh/år bioenergi innen år 2020. I dette inngår også bioenergi til transport.
Forbruket av ved i norske husholdninger og fritidsboliger tilsvarte i 2007 et teoretisk energiinnhold på om lag 6,7 TWh. Dette tallet må korrigeres for virkningsgrad for å være sammenlignbart med elektrisk oppvarming. Nyttiggjort varmeenergi fra ved i husholdningene og hyttene var om lag 3,5 TWh.
I tillegg til vedfyring i hus og fritidsboliger er industrien, ikke minst treforedlingsindustrien, den største avtakeren av biomasse til energiformål. Industrien hadde i 2006 et forbruk på ca 4,5 TWh treavfall og avlut, hvor over halvparten av dette var avlut.
Statistikk fra bransjeorganisasjonen, Norsk Bioenergiforening, viser at det i 2006 ble solgt vel 30 000 tonn pellets og 34 000 tonn briketter i Norge. Samlet representerte bruken av pellets og briketter et teoretisk energiinnhold på rundt 0,3 TWh og antatt nyttiggjort energi tilsvarende noe under 0,25 TWh. I tillegg ble om lag 70 000 tonn flis, bark og annet skogsvirke benyttet til energiformål i 2006.
Pellets benyttes både i varmesentraler og til punktoppvarming ved hjelp av pelletskaminer. Mange energisentraler som fyrer med bioenergi er for øvrig basert på at det lokalt finnes et rimelig og lett tilgjengelig brensel uten alternativt anvendelsesområde.
Biomasse
Biomassepotensialet består av skogsbrensel, restprodukter fra treindustrien, bioavfall, energivekster, halm, deponigass og gjødsel. Av dette utgjør skogsbrensel og restprodukter hoveddelen. Store deler av potensialet for biomasse, slik som flis og bark, egner seg best for bruk i større anlegg som fjernvarmesentraler eller industrikjeler. I mindre anlegg eller ovner er kravet til biomassens kvalitet normalt høyere.
Regjeringen la frem en bioenergistrategi i april 2008. Strategien innebærer et mål om en tilnærmet dobling i anvendelsen av bioressurser til energiformål, det vil si med ytterligere 14 TWh/år bioenergi innen år 2020. I dette inngår også bioenergi til transport.
Forbruket av ved i norske husholdninger og fritidsboliger tilsvarte i 2007 et teoretisk energiinnhold på om lag 6,7 TWh. Dette tallet må korrigeres for virkningsgrad for å være sammenlignbart med elektrisk oppvarming. Nyttiggjort varmeenergi fra ved i husholdningene og hyttene var om lag 3,5 TWh.
I tillegg til vedfyring i hus og fritidsboliger er industrien, ikke minst treforedlingsindustrien, den største avtakeren av biomasse til energiformål. Industrien hadde i 2006 et forbruk på ca 4,5 TWh treavfall og avlut, hvor over halvparten av dette var avlut.
Statistikk fra bransjeorganisasjonen, Norsk Bioenergiforening, viser at det i 2006 ble solgt vel 30 000 tonn pellets og 34 000 tonn briketter i Norge. Samlet representerte bruken av pellets og briketter et teoretisk energiinnhold på rundt 0,3 TWh og antatt nyttiggjort energi tilsvarende noe under 0,25 TWh. I tillegg ble om lag 70 000 tonn flis, bark og annet skogsvirke benyttet til energiformål i 2006.
Pellets benyttes både i varmesentraler og til punktoppvarming ved hjelp av pelletskaminer. Mange energisentraler som fyrer med bioenergi er for øvrig basert på at det lokalt finnes et rimelig og lett tilgjengelig brensel uten alternativt anvendelsesområde.
Varmepumper
Energi fra omgivelsene som utnyttes gjennom varmepumper vises ikke på den offisielle statistikken. Det har vært en stor økning i salg og bruk av varmepumper de siste årene.
Figur 5. Salg av varmepumper 1999-2006, fordelt på typer. Kilde: Novap/Cowi
Luft-til-luftvarmepumper er mest utbredt, men det er vann-til-vann, som bidrar med mest energi. Nyere undersøkelser tyder på at varmepumper i alle sektorene i Norge kan ha en samlet brutto varmeproduksjon på mellom 9 og 10 TWh årlig.*
Årsvirkningsgraden for varmepumper er typisk mellom 2,5 og 3,5, hvor luft-til-luft varmepumper er de minst effektive og væske-vann varmepumper de mest effektive. Samlet netto varmeproduksjon, når energiforbruket til drift av varmepumpene er trukket fra, kan være så høy som 6 TWh årlig.
* Vista analyse 2007; Fremskrivning av varmepumpenes bidrag til det norske energisystemet.