Dette innebærer blant annet at det skal settes minimumskrav til energieffektivitet for energirelaterte produkter som skal selges på EUs marked (CE-merket). Ved å sette klare krav om energieffektivitet, vil produsenter tilpasse seg kravene allerede i designfasen for produktet
Mål
I grafikken under kan du se hvor mye energi EU forventer å spare gjennom økodesignkravene hvert år fra 2020, for de produktene som til nå er inkludert i økodesigndirektivet. Til sammenligning er det årlige el-forbruket i Norge ca 130 TWh.
Kilde: www.energimyndigheten.se/godnattglodlampa. Den gule delen av søylene viser energi som spares gjennom økodesignkravene. Rødt og gult til sammen viser el-forbruket i 2020 uten økodesign.
Siden elproduksjonen i EU i stor grad er basert på fossile energibærere, vil reduksjon i energibruk føre til reduksjon i utslipp av klimagasser.
Direktivet vil også bidra til å styrke forsyningssikkerheten i EU siden redusert energibehov kan bidra til redusert import av fossilt brensel.
Økodesigndirektivet
Den første utgaven av direktivet, økodesigndirektiv I (2005/32/EF), omfattet energibrukende produkter. I november 2009 trådte et revidert direktiv i kraft, økodesigndirektiv II (2009/125/EF) som omfatter energirelaterte produkter. I kortversjon blir direktivet av og til omtalt som ErP-direktivet (tidligere EuP).
Økodesigndirektivet er et rammedirektiv som definerer prinsipper for å sette miljøkrav til energirelaterte produkter beregnet for bruk innenfor sektorene husholdning, industri og tjenesteyting. Direktivet angir derfor ikke konkrete krav til enkeltprodukter, og slike krav gis i egne forordninger (regulations).
Økodesigndirektivet ble tatt inn i EØS-avtalen i 2008 og i Norge gjennomført ved Økodesignforskriften (pdf) som trådte i kraft 1. mars 2011.
Anvendelsesområde
Rammedirektivet omfatter i prinsippet alle energirelaterte produkter som skal selges på EUs-marked. Med energirelaterte produkter menes energibrukende produkter og produkter som indirekte påvirker energibruken når de brukes. Eksempler på det siste kan være isoleringsmaterialer, vinduer, dører og dekk. Kjøretøyer for person- og varetransport omfattes ikke. Alle energibærere er dekket, spesielt elektrisitet og brensler i fast, flytende eller på gassform.
I forlengelsen av allerede vedtatte forordninger, er det utarbeidet en arbeidsplan (Working Plan 2009-2011) der nye forordninger planlegges for følgende produktgrupper:
- Klimaanlegg og ventilasjonssystemer,
- oppvarmingsutstyr drevet av elektrisitet og fossile brensler,
- matlagingsapparater,
- ovner til industri- og laboratoriebruk,
- maskinverktøy,
- nettverk og utstyr til behandling og lagring av data,
- kjøle- og fryseutstyr,
- lyd- og bildeutstyr,
- transformatorer,
- med flere.
Forordninger
Forordninger (regulations), setter konkrete energieffektivitetskrav til ulike produktgrupper. EU har en omfattende prosess for drive frem nye forordninger.
Per mars 2012 har EU gjort ferdig 13 forordninger under økodesign og 5 under energimerking. Dette ventes innen 2014 å stige til totalt 22 under økodesign og 9 under energimerking, samt enkelte frivillige avtaler.
Når gjelder en forordning i Norge?
I EU gjelder en forordning fra den er vedtatt. I Norge vil en forordning formelt sett først være juridisk bindene på et noe senere tidspunkt. Dette skyldes at forordningen både må aksepteres som en del av EØS-avtalen og deretter gjennomføres i norsk lov eller forskrift. Inntil forordningen er gjennomført i norsk rett vil det gjeldende nasjonale regelverk gjelde.
Etter at forordningen har tatt til å gjelde i Norge, vil fremdeles "gamle" produkter som allerede finnes på lager hos grossister og forhandlere innenfor markedet kunne selges ut.
Forholdet til revidert energimerkedirektiv
Per i dag er det fremdeles det gamle energimerkedirektivet (92/75/EF) som gjelder i Norge. Dette krever obligatorisk energimerking av hvitevarer ment til husholdningsbruk.
I det reviderte energimerkedirektivet (2010/30/EU), som trådte i kraft i EU i juni 2010, er anvendelsesområdet utvidet til energirelaterte produkter (unntatt transportmidler).
Slik sett griper griper økodesign- og energimerkedirektivet inn i hverandre som hånd i hanske. Det reviderte direktivet forventes også implementert i Norge.
CE-merking
CE-merket skal benyttes som synlig tegn på at produktet er utformet i samsvar med en rekke EU-direktiver, deriblant økodesignkravene.
Generelt baseres merkingen på egenerklæringer fra produsent eller leverandør, uten involvering fra en tredje part. Når produktet bærer CE-merket, kan det slippes inn på EØS-markedet.
Les mer om dette regelverket hos EU - DG Enterprise and Industry, single market for goods.
Produsentens og leverandørens ansvar
Produsenten eller dennes representant, eller leverandøren i de førstnevntes fravær, er garantist for at produktet er i samsvar med EUs lovgivning. Disse må være i besittelse av en samsvarserklæring og den underliggende tekniske informasjonen for produktet. Det er produsentens oppgave å gi produktet CE-merket.
Forbrukerinformasjon
Produsenten kan pålegges å informere om produktets miljøbelastning, og hvordan denne kan minimaliseres under bruken av produktet.