(Debattinnlegg i Dagsavisen 10. juni 2007 av kommunikasjonsdirektør
Sverre Sivertsen i NVE)
Flere undersøkelser viser at det er i ferd med å skje en grunnleggende endring i det norske folks forståelse for alvoret i miljø- og klimaproblemene. Vi må kanskje tilbake til slutten av 1980-tallet og algekatastrofenes tid for å finne et liknende stemningsskifte.
Villige til å ofre
Ikke bare ser folk på miljø- og klimaproblemet som ett av de viktigste temaene i politikken, men nordmenn synes også å være villige til å foreta personlige ofre for å redde miljøet, jamfør en undersøkelse nylig som viste at 75 prosent av oss var villige til å ta størstedelen av CO2-kuttene her hjemme, selv om det skulle bety dyrere strøm og bensin.
Gir oss muligheter
Dette gir oss anledning til både å tenke gjennom politikken, men også debatten og informasjonen om miljø- og klimaproblemene. Jeg vil i det følgende konsentrere meg om det siste. Et særpreg ved debatten her hjemme er at den hovedsakelig dreier seg om to forhold: hvordan vi skal skaffe oss mer energi og hvorvidt rensingen skal skje i Norge eller i utlandet.
Debatt også i andre land
Vi trenger bare å gå til nabolandet Sverige for å finne en helt annen debatt. Sverige har riktignok et annet utgangspunkt enn Norge på grunn av vedtaket om å avvikle kjernekraften. Der har de lenge diskutert visjonen om en grønn omstilling og at avhengigheten av oljen skal brytes innen 2020.
I EU-landet Tyskland er energisparing blitt et tungt satsningsområde ut fra oppfatningen av at den billigste og mest miljøvennlige energien er den som spares. Samtidig har myndighetene utpekt energieffektivisering som et virkemiddel for å få tysk økonomi på skinner igjen. Det preger også den tyske samfunnsdebatten.
Trenger fornying
Professor William Lafferty etterlyste nylig i tidsskriftet European Environment en klarere fronting av bærekraftig utvikling som begrep i diskusjonen her hjemme. På dette området mener han at Norge har stått stille siden begynnelsen av 1990-tallet.
Mye tyder på at vi trenger en fornyelse av den offentlige samtalen om klimautfordringene. Samtidig er det behov for en langt større satsing på faktainformasjon til befolkningen, særlig fra det offentlige, men også fra forskningsinstitusjoner, næringsliv, miljøorganisasjoner og andre.
Involvere befolkningen
Utgangspunktet er nå det beste for å involvere befolkningen i klimaarbeidet. I det offentlige opplever vi en økt etterspørsel etter relevant og god faktainformasjon. Mye gjøres allerede, og Miljøverndepartementets nettsider ”Klimaløftet” er en god begynnelse.
Men fortsatt er den offentlige informasjonen for fragmentert og usammenhengende. Også mye av den øvrige informasjonen som vi til daglig får gjennom mediene, kan virke forvirrende. I stedet for å opplyse, kan dette bidra til å skape frustrasjon hos publikum.
Det er også en lang vei fra en gryende forståelse av sammenhenger til atferdsendring hos folk flest.
Informasjon og forskning viktig
Lavutslippsutvalget peker på at informasjon og forskning er viktig dersom myndighetene skal lykkes med å gjennomføre nødvendige tiltak. De sier til og med at har de liten tro på at utvalgets forslag kan gjennomføres uten god informasjon
Et viktig spørsmål er hvordan den positive holdningen i befolkningen kan kanaliseres til konstruktiv atferd. Det kan blant annet gjøres ved å gi bedre råd og veiledning om hvordan hver enkelt kan bidra til å redusere utslippene.
Bør ta ansvar
Her bør det offentlige gå foran ved å ta et mer samordnet ansvar for faktakommunikasjonen. Det kan gjøre tiltakene billigere for staten, samtidig som informasjonen blir mer helhetlig og slagkraftig.
Dypest sett handler begrepet bærekraftighet om å øke erkjennelsen av hva det er som har ført oss inn i en situasjon der naturen er i ferd med å slå tilbake. Dette er ett av temaene i den norske filosofen Hans Kolstads nye bok med den dagsaktuelle tittelen ”Besinnelse”.
Vi er en del av naturen
Ifølge Kolstad har framskrittet og moderne teknologi gitt oss materiell velstand og større muligheter enn noensinne, men samtidig har vi mistet forståelsen for vår indre sammenheng med naturen. Naturen er blitt ensbetydende med det som kan telles, måles og forvaltes. Denne utvendige og mekanistiske oppfatning har ledet oss til å tro at vi kan ta herredømme over den.
I dagens situasjon virker dette mer og mer virkelighetsfjernt.
Det motsatte synes snarere å være tilfelle. Orkaner, oversvømmelser og et vær som blir våtere og villere er tegn på at noe alvorlig er i ferd med å skje.
Filosofens råd til oss er at vi må finne tilbake til erkjennelsen av at vi er en del av naturen og den en del av oss. Når vi ødelegger miljøet, ødelegger vi oss selv samtidig. Å bidra til denne erkjennelsen er kanskje det viktigste av alle kommunikasjonsprosjekter.